Da Marte Ulltveit-Moe kom inn i bystyret i Kristiansand for Miljøpartiet De Grønne, fikk hun så mange spørsmål fra folk. De spurte: “Vet du om noen som kan reparere en lampe?” eller “Finnes det fortsatt skomaker i Kristiansand? Eller er han død?” 

Da skjønte hun at noen må lage en oversikt over reparatørene i Kristiansand. Miljøpartiet begynte å lete og Marte snakket med en mengde ulike reparatører.

Hun hørte mange spenennde historier, og startet opp bloggen reparatorenekommer.no. Og så ballet det på seg.

Boka beskriver en underbetalt, bortgjemt og uorganisert bransje. En bransje som er utrolig viktig, skal vi klare å få ned forbruket vårt.

Sløsesystem 

Reparasjon er ikke noe vi bare drev med for 100 år siden, for det utgjør omtrent 130 000 arbeidsplasser i Norge i dag, i følge Marte. Det er folk som reparerer ting, hus og bil. 

Selv om de er en nøkkel til et mer miljøvennlig samfunn, ser ikke reparatørene nødvendigvis på seg selv som spesielt miljøvennlige.  

– Det er en gjeng som har startet med å reparere fordi de vil skape arbeidsplasser og få ting til å virke, forklarer hun.  

Dette er kreative folk som er indre motivert til å finne ut av hva som er feilen. Hva er mulig å få til, og hva ønsker kunden? Det er litt som en krimgåte – rydde opp og få ting til å funke igjen.  

– Mange av dem har laget sin egen arbeidsplass. Folk som har starta med to tomme hender og en symaskin.  

I boka til Marte sammenlignes reparatørene med Asterix og Obelix, som i sin lille gallerlandsby holder stand mot hele Romerriket.  Reparatørene står på samme måte i mot enorme krefter som vil ha oss til å kjøpe og kaste, fremfor å repararere det vi har.

Reparatørene jobber litt på trass, i et system som ikke er lagd for de.  

Marte Ulltveit-Moe

Hemmelige reparatører 

Det er også en del som kan reparere, men som ikke vil reklamere for det.  

“Jeg skal iallfall ikke stå på oversikten over reparatører i Kristiansand, da blir det alt for mye mas om glidelåser og sånn. Ikke spre mitt navn!”, var beskjeden Marte fikk fra mange hun snakket med. Det var også en del hemmelige reparatører innenfor sveising og mekanikk, eller fagfolk som kan reparere knekte stolben.  

– Men de vil jo helst ha større kunder, forklarer hun.  

Det er et problem at så mye av reparatørkompetansen er hemmelig. Men på den andre siden, er det positivt at kompetansen finnes. Utstyret finnes. Verkstedene finnes. Problemet er ikke at det mangler forskning. Det betyr at det er mulig å sette i gang.

– Så hvis vi skrur på økonomien, og gjør det mer lønnsomt å repararere flere ting, så vil tilbudet vokse ganske fort.

Marte Ulltveit-Moe

Slutte å selge ræl 

Men det er verken reparatøren eller din feil, at det er billigere å kjøpe nytt fremfor å reparere. Det skyldes strukturene i økonomien vår.  

– Det å rydde opp i søpla, det betaler jo ikke butikken for. Det betaler kommunen for, altså du og meg, forteller Marte.  

Mange grep må tas på Stortinget. For eksempel er det i dag mange som selger ting som ikke lar seg reparere, men det ødelegger for både reparatørbransjen og reparasjonskulturen. 

– Vi trenger at det er noen voksne hjemme, som for eksempel begrenser mengden ræl. Jeg forstår ikke hvorfor det er lovlig å selge elektriske ting som er limt igjen, sånn at de ikke kan repareres. Lamper som du ikke kan bytte pære på, forskjellige ting hvor du ikke kan bytte batteri og den nye Apple ringen som ikke går an å åpne uten å ødelegge den, forteller Marte. 

Produsenten må ta ansvar

Det er flere tiltak som vil hjelpe, og Marte nevner produsentansvarsordning for tekstil. Det vil si at de som produserer og importerer tekstiler må ta ansvar for hele livssyklusen til produktene som de setter på markedet, inkluder å ta ansvar for avfallshåndteringen.

I praksis kan det bety at produsentene må være medlem og betale inn til et returselskap, som håndterer innsamling, sortering og materialgjenvinner tekstilavfallet.

En slik ordning har vi for plastflasker i dag. Panten går til å håndtere flaskene slik at materialet blir gjenbrukt, og det meste havner i et sirkulært kretsløp.

Det er heller ikke særlig lurt at selskaper som Temu og Shein kan selge oss veldig dårlige ting, og ikke betale porto og toll som alle andre må.

Den flommen av billig drit, er ikke bra. Den skader planeten og samfunnet vårt, og muligheten vår til å bli et reparatørsamfunn med en økonomi som er sirkulær. 

Marte Ulltveit-Moe

Marte forteller at vi trenger tiltak som gjør at mengdene av det som produseres går ned, og at kvaliteten må opp. Og det har vi faktisk drevet med i 100 år allerede.  

– Ikke på klær, men på alkohol. Vinmonopolet har jo 100 års erfaring med å selge oss bra varer, forteller Marte. 

Kunnskapen med å regulere hele alkohol-feltet for å begrense de samfunnsmessige ulempene, er noe vi kan overføre til andre felt. Som foreksempel elektronikk og klær. 

Brukthandellov og momsen

Tidligere i år ryddet regjeringen opp i brukthandelloven, men ellers går det treigt. 

– Det tok seks år. Men når stortinget endelig behandla den saken, så var det enstemmig vedtak om at vi bare fjerner de unødvendige reguleringene av salg av brukte ting og tang, forteller hun. 

Det neste er momsen på reparasjon, som reparatørene synes er blodig urettferdig. Andre bransjer slipper jo unna. Hvis man kjøper aksjer betaler man for eksempel ikke merverdiavgift, og bidrar dermed ikke til fellesskapet som ved mange andre kjøp.

Dersom momsen forsvinner så vil det ikke nødvendigvis gjøre reparasjonen billigere, men det blir lettere å jobbe som reparatør. For dette er en bransje som knapt har råd til markedsføring. 

Også kommunepolitikere og aksjonister kan bidra. For eksempel var det flere kommuner som begynte å sortere ut matavfallet lenge før de ble pålagt å gjøre det. Det tror Marte også kan skje med reparasjon. Kommunene kan begynne med å reparere mer selv, og kjenner til flere eksempler som skjer nå. Bergen har et ombruksverksted, og lille Froland kommune i Agder har tatt grep for å reparere mer møbler og ikke kjøpe så mye nytt. Arendal kommune har hatt en støtteordning for reparatørbedrifter.  

– Det går riktig vei, men det går bare litt tregt, sier hun.