BIER
Gruppen bier inneholder vår «tamme» sosiale honningbie, villbiene og humlene.

Honningbien danner kolonier som kan bli svært store og flere år gamle. Arbeiderne samler nektar og pollen i stor omkrets rundt bolet, opptil 10km unna, og besøker veldig mange forskjellige plantearter. Dermed er de ikke avhengige av bestemte planter, og finner den maten de trenger fra tidlig vår til sent på høsten.

Villbiene, som det finnes 173 arter av i Norge, er såkalte solitære bier. Hver dronning bygger riktignok opp en liten koloni, men hun legger som regel bare 5 til 20 egg som hun har forsynt med mat, bestående av nektar og pollen, på forhånd. Avkommene utvikler seg i hver sin celle og klekkes først året etter.
Hvis reirplassen er veldig godt egnet, kan flere dronninger danne sin egen koloni i nærheten av hverandre.
Villbiene er mer spesialiserte enn honningbien når det gjelder matplanter. En del av dem samler pollen bare fra noen få arter, i ekstremfall fra bare en! For eksempel er rødknappsandbie helt avhengig av rødknapp, ildsandbie trenger enten rødknapp eller blåknapp.
For reirplassene velger de forskjellige artene ulike steder. Noen bygger reiret i bakken, andre i hulrom i trær, i hule plantestengler eller også i tomme sneglehus. Sandbakker er viktige, de blir brukt som reirplass av nokså mange villbier.

Humlene, som vi har 35 arter av i Norge (5 rødlistete!), danner i likhet med honningbien kolonier. Men disse koloniene er adskillig mindre, og alle individer utenom de befruktede dronningene dør om vinteren.
Bolene bygger de ofte i hulrom i bakken (gjerne forlatte musebol), men også hulrom i trær kan bli brukt, og til og med gamle fuglekasser. Kroppsformen og den tykke pelsen gjør, at humlene kan være aktive i temperaturer helt ned til 0° Celsius.
De store humledronningene er noen av de første insektene vi ser om våren. Humlene trenger nektar og pollen hele vekstsesongen, men spesielt om våren er tilgang viktig. Da samler dronningene maten til den første nye generasjonen. Den ekstremt viktige seljen, og etter hvert planter med blå, lilla eller rosa blomster, er typiske humleplanter.

Karin Olsen

BLOMSTERFLUER
Blomsterfluer, med sine 345 påviste arter i Norge, er sannsynligvis den neststørste gruppen pollinatorer. De ligner veps eller iblant humler, og
er lett å kjenne igjen på at de ofte «står stille i luften». De er små, men tallrike.
Siden de voksne blomsterfluene trenger nektar og pollen, er de svært ofte å finne i blomsterengene.
Annerledes forholder det seg meg larvene. Veldig mange arter legger egg utenfor engene og trenger dermed egnede steder i nærheten av engenes blomster.
Nesten halvparten av blomsterfluelarvene lever som rovdyr, ofte av bladlus.
Andre utvikler seg i plantevev i urter, i levende eller døde trær, ved forskjellige typer vannmiljø, men også i dyremøkk, i råtnende plantedeler og i sopp.
Blomsterfluer er glade i hvite og gule blomster, slik som sløke og hundekjeks, soleier og mange arter i kurvplantefamilien, som løvetann og svever. Men de trenger ingen spesielle plantearter, og er også å finne på blant annet rosa og lilla blomster som tistler, knoppurtartene, rød- og blåknapp.

SOMMERFUGLER
Nesten 20% av de litt over 2000 artene i Norge er rødlistet. Og ca. 60% av våre dagsommerfugler er knyttet til åpen eng! Både voksne sommerfugler og mange av larvene lever i tilknytning til blomsterplanter. Derfor er tap av åpne blomsterenger den viktigste trusselen mot dem.
Også busker og trær er viktige, fordi en god del larver vokser opp på slike vekster. Så vi finner flest sommerfugler i eng med busker eller trær like i nærheten.
Mange larver kan vokse opp på et stort utvalg av vertsplanter, andre bruker bare noen få arter og en sjelden gang trenger de en bestemt planteart. For eksempel så lever larvene til sotmåleren, som er en viktig indikatorart for blomsterrik kulturmark, på hundekjeks.
En annen møll, dråpemøllen, går bare på hårsveve.
Solblomengmøll er helt avhengig av SOLBLOM, som gjør møllen til en sterkt truet art. Ja, fordi også solblomen er det. Det spesielle med solblomen er at ytterligere tre insektarter lever bare på den. Fire arter er avhengige av en planteart!
Sommerfugler trekkes ofte til erteblomster som kløver og tiriltunge, til storknebbarter, rødknapp, nellik, bergmynte, blåknapp og kurvplanter, men også orkideer.

Karin Olsen

BILLER
I forhold til de andre gruppene har nok billene liten betydning for pollineringen, enten fordi de er for små eller fordi de er for glatte til at pollen henger fast på dem.
Vi finner dem som oftest på skjermplanter og rosa eller lilla kurvplanter. På skjermplantene får de store artene en god landingsplass, mens de små ved behov kan gjemme seg mellom småblomstene.
Larvene utvikler seg som oftest i død eller levende ved. Et eksempel på det er den vakre humlebillen. Andre vokser opp i urter, gjerne i røttene. Maurgullbassens larver vokser opp i maurtuer.
For å gi billene, spesielt trebukkartene, gode oppvekstsvilkår, er et mangfold av ved i forskjellige nedbrytningsfaser viktig.

Karin Olsen

INSEKTENES KRAV
Man tenker på slåtteenger som viktige fordi de gir gode levevilkår til verdifulle og til dels truede engplanter, og at man dermed automatisk hjelper insektene. Og det er jo riktig. Men … Insektene er nok glade for alle blomstene. De stiller allikevel mange flere krav for å kunne overleve.
Det viktigste er at det finnes mange «rufsete» områder i nærheten av engene. Som tidligere nevnt, trenger mange insekter annet enn «bare» blomsterplanter for å legge eggene sine. Noen legger egg i plantestengler eller røtter i engplanter. Andre trenger «ugress» som hundekjeks, brennesle eller bringebær. Andre igjen trenger levende trær eller død ved i forskjellige nedbrytningsfaser.
Fuktområder, steinrøyser, varierte jordoverflater (som sandbakker og leireområder) med sol og/ eller skygge; det er en fordel hvis områder med mest mulig varierte forhold er tilgjengelige.
Størrelsen og tettheten av leveområdene, og mengden matplanter i dem, er uhyre viktige. Som et eksempel trenger ildsandbiene ca. 200 blåknapplanter for å holde liv i en liten koloni med 20 dronninger.
Oppstykkingen av landskapet og tapet av områder der insektene finner mat, fører til at de ikke lenger greier å fly langt nok til å finne artsfrender. På denne måten er det stor fare for at de lange avstandene fører til innavl. På mange steder lever nå så få enkeltindivider av en art, at disse gruppene faktisk kommer til å dø ut om ikke så lenge.
Vår oppstykking av arealene gjør at insektene trenger det vi kaller spredningskorridorer. Det kan være små blomsterflekker i passe avstand,
kalt “stepping stones”, men også veikanter. I dagens samfunn er veikantene svært viktige for insektenes fremtid og bør slås på rett tidspunkt. De fleste rødlista humlene har forresten blitt funnet i blomsterrike veikanter!
Det er fint å tilby insektshoteller, men de vil dessverre aldri være en fullgod erstatning for naturlige gode forhold.

Karin Olsen