Et lite stykke Norge – et stort jafs av verdenshavene

Norsk oppdrettslaks spiser mer fisk enn den samlede fiskeproduksjonen ment for mennesker. Vi gjør det motsatte av Jesus, skriver Lars Haltbrekken i denne kronikken om norsk sjømatnæring.

Av Lars Haltbrekken, leder i Norges Naturvernforbund

Norsk oppdrettslaks spiser mer fisk enn den samlede produksjonen av menneskemat i norsk sjømatnæring. I løpet av 2007 spiste oppdrettslaksen i Norge 2,5 millioner tonn villfanget fisk, mens den totale norske innenlands produksjonen av sjømat til mennesker var på 2,3 millioner tonn. Vi gjør det motsatte av Jesus.

Andres fisk sponser vår vekst
I 2007 fisket Norge 1,5 millioner tonn fisk, reker og skalldyr til konsum og 870 000 tonn til fôr.
Den norske oppdrettsproduksjonen på knapt 830 000 tonn. For å fore opp denne oppdrettsfisken gikk det med rundt 2,5 millioner tonn villfanget fisk.
Det meste av dette importeres.

Fiskebestandene som males opp til laksefôr har noe felles. De er alle feite stimfisker. De er den store omformeren i havet. Det er de som gjør plankton om til mat for fugl, fisk og sjøpattedyr. Det er bare noen veldig få arter som kan hoppe over dette leddet og spise plankton direkte – blåhval og hvalhai er et par av dem. Resten – torsk, sverdfisk, lundefugl, spekkhogger, oter og de fleste andre – er avhengig av at disse stimfiskene er der i store mengder. 

Norsk laks har mer penger enn chilenerne
Fiskeriministeren delte ifjor ut 65 nye konsesjoner for oppdrett av laks, ørret og regnbueørret. Regjeringens plan er at det skal deles ut nye konsesjoner hvert år i takt med veksten i markedene. Det er altså markedet som skal avgjøre volumet på norsk oppdrettsnæring og dermed vårt forbruk av andre lands fiskeressurser.

Dette markedet er jo som kjent en lett påvirkelig organisme. Norsk laks konkurrerer med annen fisk (blant annet vår egen villfisk) og kjøtt, særlig kylling, på det internasjonale matvaremarkedet. Hvem som vinner avgjøres av pris, smak, helseeffekt og – ikke minst – image.

Prisen på oppdrettslaksen er i stor grad bestemt av prisen på fôr. Så lenge den norske laksen kan betale mer for sardinene enn kystfolk i Chile, vil oppdrettsnæringen fortsette å øke og villfisk, fugl, hval og chilenere vil få mindre fisk.

Mektige laksepushere
For å støtte laksens kjøpekraft har Norge etablert et omfattende nettverk av laksepushere. Grunnsteinen i dette systemet er eksportutvalget for fisk. De har ansatte som sitter ved norske utenriksstasjoner. De har titler som markedsrådgivere for fiskeri-saker og lignende men deres oppgave er å selge laks. Det reiser ikke en minister, en kongelig, en kunstner eller idrettsutøver utenlands uten laks i lomma. Hvem har lagt denne strategien? Hvem har bestemt at det ikke er sei vi skal selge på denne måten? Sei som vi vant kokke-VM med, som vi har mer av enn vi klarer å selge, som er miljøvennlig fordi vi ikke trenger å importere fôret til den.

De to siste argumentene fra norsk oppdrettsnæring er i ferd med å slå hverandre i hjel – laks er sunt og laks bidrar til å gi verden sjømat. Oppdrettslaksen spiser opp mot tre ganger så mye fisk som den gir. Dette fordi den trenger fiskeolje for å bli sunn. Industrien argumenterer med at de er blitt mer effektive og at de trenger mindre fisk i foret nå enn tidligere. Dette er sant og det vises på laksen. Andelen sunn fiskeolje i norsk laks er halvert de siste ti årene.

Så da gjenstår spørsmålet; hvem har bestemt at laks skal være synonymt med Norge? Hvem har gjort den til nasjonalfisk? Og til sist: når vil verden si stopp?

 Når vil vi få høre noen si: Dessverre Norge, vi ser ingen grunn til at dere skal bruke fisk dere ikke har til å produsere laks som vi ikke ønsker for å tjene penger dere ikke kan bruke fordi dere har press i økonomien. Sorry.