Vedtakene som ble gjort i Cancun satte forhandlingene om en ny klimaavtale tilbake på sporet etter København-toppmøtet. Men det er ulike syn på hvor veien går videre fra Cancun og fram mot neste klimatoppmøte, COP 17, som avholdes i Durban, Sør-Afrika, i desember 2011. Disse uenighetene vil trolig komme tydelig fram på klimamøtet i Bangkok, Thailand, fra 3. til 8. april.

Les mer

Offisiell nettside for møtet

Klimaforhandlingene etter Cancun: Hvor er vi på vei? (PDF)

Last ned dette bakgrunnsnotatet (PDF)

Følg Naturvernforbundets Bård Lahn på Twitter

De fattigste utviklingslandene sa tydelig ifra om at de ikke var fornøyd med vedtakene som ble gjort i Cancun. Når de likevel aksepterte dem, var det fordi de så dem som et springbrett som kan ta verden et stykke videre mot en mer helhetlig og ambisiøs klimaavtale på et senere tidspunkt. På den andre siden står USA og andre store industriland, som foretrekker å se på de videre forhandlingene mer som en diskusjon om hvordan vedtakene fra Cancun skal implementeres i praksis. De ser ikke Cancun-vedtakene som byggesteiner for en større framtidig avtale, men mer som en endestasjon der jobben nå blir å utdype og konkretisere deler av regelverket.

Krangel om dagsorden

Uenigheten om retningen på de videre forhandlingene blir trolig en viktig del av det kommende klimamøtet i Bangkok, det første offisielle forhandlingsmøtet etter Cancun-toppmøtet i desember. Det kan særlig komme til å bli krangel om dagsorden – altså hvordan forhandlingene skal organiseres både på dette og kommende møter. En diskusjon om dagsorden kan framstå som formalistisk, men i virkeligheten ligger det mye makt i å bestemme hvilke tema som skal diskuteres de neste månedene og hvor mye tid som skal brukes på de enkelte temaene.

I forkant av møtet i Bangkok har den nye lederen for forhandlingene i det såkalte Konvensjonssporet (AWG-LCA), amerikaneren Dan Reifsnyder, lagt fram en liste over de temaene han mener forhandlingene fram mot Durban bør konsentrere seg om. På lista står blant annet et globalt mål for utslippsreduksjoner, som man i Cancun bestemte å vedta i Durban, utviklingen av et register for utslippsreduserende tiltak i utviklingsland, spørsmålet om juridisk form på en ny avtale og mye annet.

Enkelte utviklingsland er bekymret for retningen forhandlingene i Konvensjonssporet vil ta under ledelse av USA, og har reagert på det de mente var et skjevt utvalg av tema for diskusjon. For eksempel er ikke økte ambisjoner for utslippskutt i rike land med på lista, til tross for at vedtaket fra Cancun oppfordrer rike land til å forbedre sine utslippsløfter i løpet av 2011. Forhandlingsgruppa av afrikanske land reagerte på at Reifsnyder heller ikke la opp til diskusjon om hvordan man skal skaffe penger til det nye klimafondet som ble etablert i Cancun.

Vel en uke før møtet sendte forhandlingslederen ut et oppdatert forslag til dagsorden der det afrikanske forslaget om å diskutere finansieringskilder som eget tema har blitt inkludert. Men selv om dette kravet nå er imøtekommet, er det fortsatt uklart om alle land godtar Reifsnyders forslag til dagsorden. Lista over tema er også såpass lang at selv om den skulle bli akseptert uten flere endringer, vil det trolig bli diskusjon rundt hva som skal diskuteres når og hvor mye tid som skal vies til de enkelte spørsmålene.

Diskusjoner om dagsorden og inndeling av forhandlingene på de kommende møtene er også viktige fordi de gir signaler om hvilke krav de enkelte landene og forhandlingsgruppene vil legge særlig vekt på i året som kommer. Signaler å være på utkikk etter i Bangkok blir hvor hardt utviklingslandene vil stå på kravet om en videreføring av Kyotoprotokollen, som Cancun-vedtakene ikke gir noen klare svar på, og hvor store ambisjoner de forskjellige landene har for Durban-toppmøtet: Er det mulig å se for seg at en større, juridisk bindende klimaavtale kal bli ferdig der? Eller i det minste at man vedtar en klar intensjon om å lage en slik avtale?

Seminar for større utslippskutt

Et av de viktigste resultatene av Cancun var at målet om å holde temperaturstigningen under to grader for første gang ble vedtatt som et offisielt FN-mål. Men utslippsløftene som vedtaket fra Cancun viser til, er altfor dårlige til å sikre at togradersmålet overholdes. For at en ny klimaavtale skal være troverdig, må derfor ambisjonsnivået økes – først og fremst i den rike delen av verden. Dette ble også anerkjent av alle land i Cancun.

Under møtet i Bangkok skal det avholdes to workshops – små seminar der de enkelte landene presenterer sine utslippsmål for 2020 og hvilke planer de har for å nå dem. Søndag 3. april vil være viet til industrilandenes utslippsløfter, og mandag 4. april til utviklingslandenes. Bakgrunnen for at forhandlerne setter seg på skolebenken i to dager er behovet for å få bedre oversikt over hvilke forutsetninger de enkelte landene legger til grunn for sine utslippsmål, slik at man bedre kan sammenlikne dem og se hvor det er rom for innstramming. Hvor store kutt som skal gjennomføres innenlands og hvor mye som skal gjøres gjennom kvotekjøp, om CO2-opptak i skog er regnet med eller holdt utenfor, og hvilke referansebaner som ligger til grunn for beregningene, vil være blant temaene de to workshopene forhåpentlig kan kaste lys over.

Spørsmålet er om en workshop der hvert enkelt industriland forteller om sine målsetninger er nok til å skape det nødvendige presset for økte ambisjoner. Hvis de rike landene skal oppfylle kravet fra Cancun om å forbedre klimamålene sine, trengs det konkrete diskusjoner om hvem som bør gjøre hvor mye, og det trengs større politisk press på landene med de svakeste utslippsløftene – som USA, Russland, Canada og Australia.

Måling og rapportering

Helt siden før København-toppmøtet har et av de vanskeligste temaene i forhandlingene om en ny klimaavtale vært hvordan landenes klimainnsats skal måles, rapporteres og verifiseres (MRV). Særlig for USA har det vært viktig at store utviklingsland som Kina forpliktes til mest mulig omfattende rapportering av egen innsats. Samtidig har de store industrilandene ønsket å slippe unna med svakere kontrollsystemer for om de faktisk når klimamålene sine enn det man har i Kyoto-protokollen.

At spørsmålet om MRV er spesielt viktig, er tydelig ut fra hvor mye plass som brukes på temaet i vedtaket fra Cancun. Her slås det fast at både rike og fattige land skal rapportere hyppigere enn de har gjort til nå, både når det gjelder mål, virkemidler og framdrift i arbeidet. Men fortsatt er mye uavklart, blant annet nøyaktig hvilke opplysninger som skal rapporteres, og hvordan det internasjonale samfunnet skal kunne kontrollere at opplysningene er korrekte. Å utvikle de detaljerte reglene for dette blir en viktig del av forhandlingene fram mot Durban, og dette arbeidet vil starte i Bangkok.

Penger på bordet?

Også finansiering av klimatiltak i utviklingsland vil fortsette å være et viktig tema. I Cancun vedtok man å opprette et nytt klimafond, «Green Climate Fund», og man etablerte en overgangskomité («Transistional Committee») som skal utarbeide forslag til regler for hvordan fondet skal fungere. Arbeidet i denne overgangskomiteen kommer til å fungere delvis uavhengig av de offisielle forhandlingene. Det første møtet mellom de 40 medlemmene av komiteen finner sted i Mexico i slutten av april.

De konkrete reglene for hvordan fondet skal fungere er viktige, ettersom de vil ha mye å si for hva slags prosjekter som skal støttes og hvordan pengene skal styres. Norge vil være aktivt engasjert i dette arbeidet, ettersom statssekretær i Finansdepartementet Kjetil Lund (Ap) er ett av de 40 medlemmene i overgangskomiteen. Men en annen diskusjon er minst like viktig, nemlig hvordan man skal sikre tilstrekkelige midler til det nye fondet. Cancun-toppmøtet bestemte ikke hvem som skal legge penger på bordet til klimafondet. Som tidligere nevnt var dette opprinnelig heller ikke på dagsorden for forhandlingene i 2011, men er nå satt opp på dagsorden for Bangkok-møtet etter påtrykk fra de afrikanske landene.

Det nye klimafondet var et av de viktigste framskrittene i Cancun, både fordi det er helt nødvendig for å sikre finansiering til klimatilpasning og utslippsreduksjoner i fattige land, og fordi det ga utviklingslandene håp om at rike land faktisk er villige til å ta sin del av klimaansvaret. Men et tomt fond er bokstavelig talt lite verdt. For troverdigheten til FN-forhandlingene vil det derfor være viktig at man kommer videre i diskusjonen om hvor pengene til fondet skal komme fra, slik at det kan begynne å fylles opp etter Durban-toppmøtet.