En verden der alt går rundt

Tenk deg en verden der ingenting kastes. Alle produkter er laget slik at de er enkle å reparere, bytte deler på, gjenbruke og gjenvinne. Hvis noe kastes, blir alle materialer brukt på nytt. En verden der alt går rundt, helt enkelt!

Det er det økonomer, forskere, politikere og miljøvernere tenker på når de snakker om «sirkulærøkonomi». Et system der ressurser går i sirkel, istedenfor å bli kastet, deponert og kassert. Et system der vi ikke trenger å kaste noe. Dagens avfall er morgendagens ressurser, som vi lager nye produkter av. Miljødirektoratets definisjon av sirkulærøkonomi er slik: «I en sirkulær økonomi må produktene vare så lenge som mulig, repareres, oppgraderes og brukes om igjen. Når produktene ikke kan brukes om igjen i sin opprinnelige form, kan avfallet materialgjenvinnes og brukes som råvarer inn i ny produksjon. Ved å bruke produkter og avfall om igjen, utnyttes de samme ressursene flere ganger og minst mulig går tapt».

Et mål å strekke seg mot

Nå er dette bildet av «sirkulærøkonomi» et idealbilde. Et samfunn helt uten avfall, og helt uten at produkter taper seg i kvalitet ved gjenbruk og gjenvinning, er ikke mulig. Det er et mål å komme lengst mulig i retning av en sirkulær økonomi, og både politiske myndigheter, næringsliv, miljøvernere og andre er enige i dette målet. Men til tider legger de forskjellige betydninger i begrepet, og har ulikt ambisjonsnivå.

– For Naturvernforbundet er det viktig at sirkulærøkonomien går gjennom hele livsløpet. At man designer produkter hvor det ikke brukes miljøgifter, at produkter og materialer brukes igjen i så stor grad som mulig og at vi reduserer vårt totale forbruk, sier Joakim Sandvik Gulliksen, fagrådgiver for plast og avfall i Naturvernforbundet.


Avfallsdeponering beskrives som en utdatert måte å møte avfallsproblemet på. Her begraves materialer og ressurser som i en sirkulær økonomi må brukes om igjen. Foto: Kyryl Gorlov/Istockphoto.com

Målet: å unngå avfall

Slik økonomien i stor grad fungerer i dag, snakker vi om en «lineær» økonomi, som kan beskrives langs ei rett linje. Man utvinner råvarer, setter disse sammen til et produkt, som så tas i bruk. Når det er utbrukt, eller ferdig, kastes det. Da skapes avfall, som ikke kan brukes på nytt. Ofte havner slikt avfall på fyllinger, eller blir brent for å hente ut energien i avfallet. Det er jo en slags gjenvinning, men på et mye lavere nivå: materialene går tapt, og for å produsere nye produkter av samme type må det utvinnes nye materialer.

I en sirkulær økonomi er målet å unngå avfall, og i så stor grad som mulig bare sitte igjen med materialer som kan brukes igjen. Men da må man planlegge for dette gjennom hele livsløpet til et produkt. I dag foregår design og produktutvikling ofte helt løsrevet fra avfallshåndtering, resirkulering og gjenbruk. Det gjør at mange produkter blir laget på en måte som gjør at de er vanskelige eller umulige å reparere eller gjenbruke. Eksempler på dette kan være elektronikk der det er umulig å skifte for eksempel skjerm eller batteri, emballasje som er sammensatt av flere typer plast, metall og/eller papir, klær produsert med stoffer som er vanskelige å bøte, tekstiler som taper kvalitet i resirkuleringsprosessen så de ikke kan brukes til annet enn filleryer eller fyll i puter, og engangsemballasje.

Må sikre kvaliteten

For en ting er å gjenbruke materialer på en eller annen måte. Men i en sirkulær økonomi må man også sikre at disse materialene kan gjenbrukes med samme kvalitet. Hvis ikke vil det før eller senere oppstå et avfallsproblem. Hvis plastflasker ikke kan gjenbrukes som plastflasker, men taper så mye kvalitet i prosessen at de bare kan bli for eksempel fleeceplagg, har du ikke en fullt sirkulær kjede. Til slutt vil du sitte igjen med plast med så dårlig kvalitet at det blir avfall. Det samme kan sies om det gamle, norske systemet for gjenbruk av utrangerte bildekk: å kverne dem opp, og bruke dem som innfyllsmateriale på kunstgressbaner. Det så ut som en løsning, men viste seg å skape en av Norges aller største kilder for mikroplast i naturen, nest etter den faktiske slitasjen av bildekk som skjer under kjøring.

Innhold av miljøgifter er en tredje ting som kan hindre gjenbruk og gjenvinning av materialer. Hvis man designer produktene slik at de ikke inneholder miljøgifter fra begynnelsen av, er mulighetene for gjenvinning mye større, og mulighetene for giftspredning i naturen eliminert.


En mer sirkulær økonomi gjør at vi tar bedre vare på de materialene vi allerede har utvunnet, og bruker disse flere ganger. Da blir det mindre behov for uttak av nye materialer, blant annet gjennom gruvedrift. Her fra Rio Tintos gruve i Huelva, Spania. Foto: Luis Becerra Berbel/Istockphoto.com

Vil gi større ansvar til produsentene

I dag finnes flere sirkulære elementer i økonomien, men lite helhetlig tankegang der det sirkulære får legge premissene for hele livsløpet til produkter, fra idéstadiet og design via bruk til gjenbruk. Ansvaret for produktdesign, produktkrav og avfallshåndtering ligger hos ulike aktører. Produsenter kan velge å ta hensyn til at produktene skal gjenvinnes og gjenbrukes når de utvikler, designer eller importerer nye produkter, men det er lite som pålegger dem å gjøre det. Og det er kommunene som er ansvarlige for avfallshåndteringen i Norge, så hvis det settes produkter på markedet som skaper mye avfall faller kostnadene i stor grad på dem. Ikke på produsent eller importør. Her ønsker Naturvernforbundet å gå i retning av flere produsentansvarsordninger, der produsenter og importører pålegges et ansvar for produktet i hele dets levetid, også etter at bruken er avsluttet og produktet skal gjenbrukes, gjenvinnes eller resirkuleres.

Pantesystemet godt eksempel

På en del avfallsinnsamling er Norge i verdenstoppen. Pantesystemet for drikkeemballasje har høy innsamlingsgrad, og blir av mange holdt frem som en stor suksess. Ifølge Infinitums årsrapport for 2020 gjenvinnes hele 92 prosent av alle flasker og bokser som inngår i pantesystemet. Tilsvarende tall for annen emballasjeplast er 33,5 prosent. Nylig sto et behandlingsanlegg for plastflasker klar på Heia i Fetsund, som skal produsere plastgranulat av pantede flasker av en kvalitet som kan brukes til nye drikkeflasker. Men helt sirkulært er det ikke: på grunn av kvalitetskrav er det vanskelig å få til ny drikkeemballasje laget av 100% resirkulert plast.

– Dersom 80 prosent av råstoffet i nye flasker er resirkulert materiale, vil materialet i flaskene i snitt bli brukt fem ganger i den lukkede sløyfen. Dette vil i så fall gi en årlig reduksjon i klimagassutslipp på 77 500 tonn, sier administrerende direktør Kjell Olav Maldum i Infinitum, selskapet som driver Norges pantesystem, til selskapets nettside.

Pantin av plastflaske i panteautomat. Foto Katrine Lunke/Infinitum
Pantesystemet holdes frem som en av de tiltakene som fungerer best i Norge. Men vårt høye forbruk, og vår store eksport av ikke-fornybar olje og gass, gjør at Norge til nå er det minst sirkulære landet som Circle Economy har laget rapporter om. Foto: Katrine Lunke/Infinitum

Verdens minst sirkulære land

Norge er også en stor produsent av ikke-fornybar energi, med olje og gass som våre største eksportartikler. Dette, sammen med en relativt lav andel av resirkulering av avfall, gjør Norge til verdens minst sirkulære land ifølge rapporten Circularity Gap Report. Den er utarbeidet av den nederlandske organisasjonen Circle Economy. Kun 2,4 prosent av vår økonomi er sirkulær, mens den globale sirkulariteten er målt til 8,6 prosent. Analysen av Nederland viser 24,5 prosent sirkularitet, og Østerrike ligger på 9,7 prosent.

Tross disse nedslående tallene får Norge god omtale på flere felter, blant annet når det gjelder gjenvinning av materialer med høy verdi, og pantesystemet fremheves som et godt eksempel. Likevel klarer vi ikke å gjenvinne mer enn 30 prosent av alt avfall. Vi bruker også mer råvarer og materialer enn de aller fleste andre land på kloden, og er de som bruker aller mest på hus, hjem og hytter.

Norge får skryt for sine produsentansvarsordninger innen gjenvinning og avfallsbehandling av biler, dekk, elektronikk, emballasje og batterier. Bildet er altså ikke helsvart. Potensialet for å øke Norges sirkularitet er enormt, ifølge rapporten: Norge kan senke sitt materialforbruk med to tredeler, og oppnå en sirkularitet på over 45 prosent, ifølge rapporten.

– Dette er selvfølgelig en teoretisk beregning. Men det viser at vi har enorme muligheter til å redusere vårt forbruk av råvarer, og til å gjenbruke og gjenvinne mye mer enn vi gjør i dag. Men da må den sirkulære tankegangen inn i alle ledd i design, produksjon, salg og etterhåndtering, sier Gulliksen.