Hva er det med Silje Ask Lundberg?

Hva er det med havet? Hva er det med Lofoten, Vesterålen og Senja? Hva er det med Silje Ask Lundberg, som får Norges eldste miljøorganisasjon til å reise seg i stående applaus?

FØRSTE AKT

De som er med
LARS HALTBREKKEN, leder i Naturvernforbundet
SILJE ASK LUNDBERG, nestleder i Naturvernforbundet

Juni 2016, Risø mat & kaffebar, Tromsø

Lars har bedt Silje om et møte. Nå sitter han og ser på henne, spent, nervøs. Han har en hemmelighet, noe Silje ikke vil like. Famlende tar han ordet.

LARS. (usikker) Det er noe jeg må fortelle … Eh … jeg har fått et tilbud.
SILJE. Javel …? (aner uråd)
LARS. Jeg er blitt spurt om jeg vil stille som stortingsrepresentant for SV.
SILJE. Hva? (stigende uro)
LARS. (sikrere) Ja, de vil at jeg skal stille for Sør-Trøndelag.
SILJE. Men … (stemmen skjelver) … hvis du svarer ja … da blir jeg konstituert leder? (prøver å ta seg sammen)
LARS. (vil virke overbevisende) Men det er mindre enn 50 prosent sjanse for at jeg sier ja.
SILJE. (Særlig! Da hadde du aldri fortalt meg dette.) Herregud! (full panikk).
 

Ekstraordinært landsmøte

18. februar 2017, Oslo

Silje Ask Lundberg reiser seg sakte og ser utover festsalen på Håndverkeren. Så snur hun seg, går noen skritt mot podiet, vender seg mot forsamlingen igjen. Hun smiler, ser på dem som er nærmest, ser utover salen. Det er ekstraordinært landsmøte i Naturvernforbundet, og alle har reist seg i en spontan stående applaus. Blide ansikter, alle ser på henne.

Bakenfor, på langveggen, henger et veldig maleri av håndverkere som marsjerer under forskjellige faner. Det skal være en hyllest til gamle håndverkstradisjoner, men nå er det som folkene på bildet blander seg med delegatene på landsmøtet.

Applausen fortsetter. Silje vet ikke helt hvor hun skal se. Hvor ser man egentlig når man nettopp er valgt som leder for Norges eldste miljøorganisasjon? Forgjengerne har stort sett vært professorer, jurister, leger og lektorer. Silje er biologistudent. Hun er en 28-åring fra Harstad, og hun har aldri prøvd å bli leder for noe som helst. Likevel står hun her nå. Likevel ser hun ut over en forsamling med hundre lokal- og fylkeslag i ryggen. Hva er det med Silje Ask Lundberg?

Stående applaus. Den 18. februar ble Silje Ask Lundberg (28) valgt som leder i Naturvernforbundet på Håndverkeren i Oslo. Foto: Tor Bjarne Christensen

Røst, Lofoten 28. februar 2017

– Da jeg sto der … jeg ble helt overveldet, for jeg var forberedt på alt. At det kunne bli diskusjon, at noen ikke ville ha meg som leder, at noen ikke ville klappe. Derfor var det helt fantastisk å se at hele landsmøtet reiste seg.

Det har gått en uke siden Silje Ask Lundberg ble valgt som leder i Naturvernforbundet. Nå sitter hun i restauranten på Bryggehotellet og ser utover en av de mange havnene på øya Røst. Hun er kledd i en blå hettegenser med logoen til bandet Senjahopen. «Bli med på yttersida» står det under en tegning av en hodeskalle med gul sydvest. «Musikken er melodisk gitarbasert rock med punk- og cowboyattityde», står det å lese om bandet på Wikipedia. De har nok hørt på litt av hvert, forgjengerne hennes, men punk- og cowboyattityde har de neppe hatt.

– Jeg føler en ærefrykt, på et vis. Naturvernforbundet er mer enn hundre år. Det er vanvittig mye. Og så er jeg veldig glad for at organisasjonen er noe annet nå enn den var for hundre år siden. At man ikke må være professor for å være med hos oss.

– Hva sier det om Naturvernforbundet at de velger deg som leder?

– At vi er i en ny tid! Samtidig forteller det at Naturvernforbundet har vært litt bakpå. Jeg er bare den fjerde kvinnelige lederen gjennom hundre år.

– Nei, er du gæren! Leder har jeg aldri prøvd å bli. Jeg har aldri tatt på meg et verv fordi jeg ville bli leder, sier Silje Ask Lundberg, leder i Naturvernforbundet.

Fra speider til miljøaktivist
Silje er født og oppvokst i Harstad. Der ble hun tidlig med i speideren, hvor faren hennes var leder. Det knyttet sterke bånd til naturen.
– Jeg har vokst opp på tur. Vi var mye i Folkeparken i Harstad, hvor vi bygde snøhuler, gapahuker og sov under åpen himmel. Jeg begynte som ulveunge og endte som patruljefører, forteller Silje.

I 2002, da hun var tolv år, ble hun med i natur og Ungdom. Mer enn noe annet skulle det gi livet hennes en retning.
– På den tiden kjempet vi mot Statoils gassplaner på Snøhvitfeltet, og jeg kan huske at vi hadde et møte i Harstad. Det ble et vendepunkt for meg. Jeg fikk lære mer om klimaendringene, om hva CO2-utslipp fører til, og jeg ble lamslått. Jeg ble slått av hvor urettferdig det er at andre må lide for våre utslipp.

Lederen som ikke ville bli leder
Leder har hun aldri forsøkt å bli. Likevel er det leder hun har blitt. Først i Natur og Ungdom i 2012, og nå i Naturvernforbundet.

– Prøver du å bli leder overalt hvor du kommer?

– Nei, er du gæren! Jeg har aldri tatt på meg et verv fordi jeg ville bli leder. Den natta, før jeg skulle bli valgt som leder i Natur og Ungdom, da hadde jeg ikke veldig lyst.

– Hvorfor har du likevel blitt leder?

– Jeg vet ikke hvorfor det blir slik. Jeg synes det er vanskelig å svare på.

Det blir stille der i restauranten på Bryggehotellet. Silje blir sittende og tenke. Utenfor vinduet kjører en sjark forbi, på vei tilbake med dagens fangst. Fersk skrei fra Lofoten. Nå skal den sløyes og henges til tørk på hjeller, før den sendes til Italia.

– Det er mer det at jeg har tatt ansvar. Jeg gir meg ikke. Det har kanskje noe med det å gjøre. Jeg er en person som hopper uti når jeg skal bade. Jeg tør ikke å vade. Jeg har en slags Pippi Langstrømpeholdning: Det har jeg aldri gjort før, så det klarer jeg helt sikkert. Jeg sier ja, det er sikkert det …

– Kjempeskummelt
– Var du sikker på at du ville bli leder i Naturvernforbundet?

– Nei! Jeg har vært i tvil om det var riktig, både for meg selv og for organisasjonen. Når jeg snakker med søsknene mine, sier de at jeg må slutte å være så ydmyk, fordi jeg har tatt ansvar. Men det er en stor organisasjon med masse folk som har vært med siden før jeg ble født. Det er kjempeskummelt. Hvis ikke man føler på det ansvaret det er å lede en slik organisasjon, da burde man kanskje gjøre noe annet.

Nordligste leder på 100 år
Silje er det første lederen fra Nord-Norge. På hundre år har ikke forbundet greid å fostre en eneste leder nord for Trondheim. Nå får man én som blir boende der oppe. Silje har valgt å lede organisasjonen med adresse i Tromsø.

– Det var på høy tid! Verden ser litt annerledes ut når man ikke ser den fra Oslo. Og det er ingen tvil om at min nordnorske dialekt hjelper når vi snakker om oljeboring i nord, hvor alliansen med fiskerne er helt avgjørende. Vi hadde aldri greid å holde Lofoten, Vesterålen og Senja fri for olje uten dem.

Ble solbrent i Lofoten
– Hvorfor er Lofoten, Vesterålen og Senja så viktig for deg?

– Jeg har en dyp fascinasjon for havet, og jeg er ustyrtelig glad i min egen landsdel. Vi pleide å dra på ferie til Lofoten. Jeg har blitt solbrent på strendene der. For meg handler det mye om nordnorsk identitet, om kystfiske og bærekraftig høsting av naturen. Det er få jeg har så stor respekt for som fiskerne og bøndene som lager maten vår. Utenfor holder krykkjene på. De har okkupert et hus på den andre siden av sundet. «Rorbucamping» står det på et stort hvitt skilt på veggen. «Tel 96238». De har neppe bestilt rom, men de har flyttet inn likevel. Reir av tang, strå og leire ligger på taket, på utspring og langs planker på veggene. Huset er som et lite fuglefjell, med gråhvite smekre fugler, to og to i par, tett som nåler spredd utover ei nålepute.

Klima mot naturvern
– I Naturvernforbundet er det ulikt syn på temaer som vindkraft og hvor mye man skal jobbe med klima og klassisk naturvern. Hvordan vil du takle det?

– De som lager det til at man må velge mellom klima og naturvern tar feil. Med en gang man begynner å sette det opp mot hverandre, har man tapt. Det henger uomtvistelig sammen. Det har vært mye debatt om vindmøller, og vi har en uttalelse som skjerper kravene til utbygging av fornybar energi. Det er politikken vår.

– Du var langt mer positiv til vindmøller da du var leder i Natur og Ungdom.

– Jeg har ikke noe problem med å være mot at det skal bygges kraftverk i områder man bør ta vare på, og jeg har aldri vært for å bygge kraftverk over alt. Da jeg var leder for Natur og Ungdom måtte jeg forholde meg til deres politikk. Nå må jeg forholde meg til Naturvernforbundets politikk.

Hva er en foss verdt?
– Hva blir viktig i miljøkampen i årene som kommer?

– Jeg har sett hvor lett det er å avvise kunnskap. Miljøhensyn må ofte vike, særlig når natur måles i kroner og øre. Nå legges selv vernede fosser i rør. Men hvordan måler du egentlig verdien av en foss? Ren natur har en verdi som ikke kan måles i penger. Heldigvis har jeg også sett at det nytter. Vi har vunnet noen store og viktige seiere den siste tiden. Vi har greid å stanse et svært vindkraftanlegg på Siragrunnen, midt i det store fugletrekket, og verdifulle reindriftsområder i Kalvvatnan er reddet. Nå skal vi fortsette den sammen kursen, byggeen bred og sterk organisasjon med flere lag og flere aktive miljøvernere.

Lenker seg fast
Det er ikke bare dialekten, hettegenseren og musikksmaken som skiller Silje fra tidligere ledere. Hun er også en notorisk deltager i lenkegjenger. Hele fem ganger har hun brukt sivil ulydighet, senest i februar 2016 da hun to ganger lenket seg fast på Engebøfjellet for å stanse Nordic Minings prøveboring. Gruveselskapet har planer om å dumpe store mengder gruveavfall i Førdefjorden. Det akter Silje å hindre.
– Jeg har begynt å betale på bøtene nå. 24 000 kroner, det er ikke billig …
I Natur og Ungdom aksjonerte hun to ganger for å stanse utbygging av E6 til motorvei. Hun var også med i lenkegjengen som i 2010 ville stanse en oljekonferanse på Holmenkollen Hotell i Oslo.
– Greier du å la lenkene ligge som leder i Naturvernforbundet?
– Jeg synes det er fint at Naturvernforbundet ikke kjører på sivil ulydighets-linja. Men hvis vi taper Lofoten, og det kommer en oljerigg hit, da kommer jeg til å ligge i vannet foran den riggen. Dette er også et samvittighetsspørsmål. Og så får vi håpe at det aldri kommer dit.

Utrettelig
Telefonen til Silje ringer, og intervjuet er brått over. Det er en av Norges få kvinnelige fiskere. Hun er på vei inn med dagens fangst.
– Hun kan møte oss nå, hvis vi skynder oss, sier Silje og drar en ullgenser over hettegenseren med Senjahopen.
Og snart haster hun av gårde, forbi brygger, buer og båter, langs hjeller med skrei, dryppende fersk, for å fortsette sin utrettelige kamp for Lofoten, Vesterålen og Senja. Så ivrig at jeg knapt greier å holde følge. Punk og cowboy, punk og cowboy …

ANDRE AKT 

August 2016. Lars Haltbrekken ringer Silje Ask Lundberg, usikker, har grudd seg lenge. Silje er hjemme i Tromsø.

LARS. (nervøs) Silje … eh, hei … sorry, jeg må ringe deg tilbake.
SILJE. (overrasket) Å, ja … okei.

Et par minutter senere, telefonen ringer, Lars igjen.

LARS. Hei … Silje. Jeg kom litt ut av det i stad … (leter etter ord, tar sats) Eh … jeg har bestemt meg.
SILJE. Ja … (forstår hva som vil komme)
LARS. Det har ikke vært lett (nølende)
SILJE. (rolig) Du vil på Stortinget for SV?
LARS. Ja, jeg får kanskje ikke denne muligheten igjen.
Stillhet
LARS. (spent) Hva … hva synes du om det?
SILJE. (avklart) Vel … det var jo det jeg trodde … så får vi ta resten som det kommer …