Kunsten å spise Sørlandet
Eller hvordan miljøkampen kan serveres til frokost, lunsj og middag.
Naturvernforbundet jobber ikke med mat. Naturvernforbundet jobber med, ja, naturvern. Det vil si ganske mye klassisk naturvern og artsmangfold, og en god del klimaarbeid, samferdsel og olje.
Men vent nå litt. Ifølge FN kommer 18 % av klimautslippene i verden fra kjøttproduksjonen alene. (1) Landbruket er storforbrukere av fossil energi til traktorer, kunstgjødsel og oppvarming. Og Naturvernforbundets transportarbeid handler ikke bare om å vri samferdselsinvesteringene fra vei til bane. Vi må også jobbe for å begrense transportmengden, for eksempel av fisk som blir flydd tur/retur Kina for å bli filetert.
Miljøbevegelsen i USA og Storbritannia har omfavnet den lokale maten som løsning på klimaproblemer, arbeidsledighet og fremmedgjøring. Miljøbevegelsen i Norge har vært betydelig mer skeptisk. I vårt kalde land er ikke all lokal matproduksjon noe klimavennlig alternativ. For eksempel er det et dårlig miljøvalg å bruke olje, gass eller strøm til å varme opp drivhus om vinteren for lokal produksjon av agurker og tomater. Det er dokumentert at klimabelastningen av å kjøpe spanske frilandstomater som fraktes til Norge er betydelig lavere enn å dyrke dem her i oppvarma drivhus. (2)
På tross av dette er det åpenbart at i det framtidige lavutslippssamfunnet må både vi og maten vår reise kortere. Men hva betyr dette i praksis? Blir det en traurig diett av sild og poteter? Jeg bestemte meg for å undersøke hvordan et kortseist kosthold kan se ut.
Konseptet var ganske enkelt. I en måned skulle jeg utelukkende spise mat fra Agder. Alt jeg kjøpte, spiste og serverte til familien fra 15. august til 15. september var kortreist (men jeg nektet ikke ungene sin vanlige müsli til frokost). Jeg blogget nesten hver dag om jakten på den lokale maten, og samarbeidet med regionavisa Fædrelandsvennens nettavis. De designet bloggen, profilerte den på sin forside og honorerte blogginnleggene.
Resultatet ble mye god mat og mange trivelige møter med lokale matprodusenter. Jeg fant Sørlandets eneste ostemaker (fra Nederland – osten hennes smaker som norvegia-nirvana). Jeg intervjuet en kystfisker fra Lindesnes, og besøkte Hesnes Gartneri som driver tomatproduksjon uten gift. (Ja, de varmer opp drivhusene sine, men de har bytta til flisfyringsannlegg med lokal flis. De får ei stjerne i boka for det). Jeg tilberedte mitt første elghjerte. Jeg lærte å lage indisk paneer-ost av kortreist melk. Ungene fikk jeg overbevist om lokalmatens gleder etter en runde med kortreist kebab (og liberale mengder Sørlandschips).
Responsen på bloggen har vært veldig positiv. En mengde kommentarer på bloggen, på twitter, på mail og sms og på gata. Mange ønsket å bidra til prosjektet ved å spandere av sitt eget overskudd. Jeg fikk forært 24 ulike råvarer i løpet av min måned på lokalmat, fra piggsopp og eplesaft til eksklusiv villaks fra Otra.
“Spis Sørlandet” fenget langt utenfor Naturvernforbundets krets fordi mat er noe som angår alle. Alle må spise, og veldig mange er engasjert i hva vi putter i munnen og hvordan det er produsert. Ved å snakke om mat kan vi ta opp alle våre satsningsområder: Klima, energi, samferdsel og naturmangfold. Mat engasjerer folk som jobber med alt fra melkeproduksjon til kunst, matblogging eller matsikkerhet.
Mat er konkret. Mat er livsviktig. Det er mange mennesker som bekymrer seg for klimaendringer og energisløsing, men ikke alle disse har talent for eller ork til å skrive leserinnlegg og gå på møter. Noen har mer talent for å dyrke tomater eller høste epler. I kampen for et bærekraftig lavutslippssamfunn har vi bruk for alle sammen.
Kilder: Livestock’s long shadow, FAO 2006, “Godt Norsk?” FIVH-raport fra 1998 http://www.framtiden.no/199807152224/rapporter/klima/godt-norsk.html