Prolog

Det var vi som drepte ulvene. Vi mennesker.

I flere tusen år jaktet ulvene i skogene våre, men på 1800-tallet bestemte vi oss for å drepe dem. Alle sammen.  Det ble vedtatt en egen lov om «Udryddelse af Rovdyr», og staten betalte folk for å skyte dem. På tjue år ble nesten hele bestanden skutt, og de som var igjen ble jaktet ned i løpet av hundreåret som fulgte, helt til ulvene var utryddet på 1960-tallet. De hadde vært her i 10 000 år, helt siden isen trakk seg tilbake. Og så var alle sammen borte.

Men de kom tilbake. På 1970-tallet vandret ulver inn fra Finland, og sakte ble de flere.

Ingenting av dette vet Osdalsflokken noe om. De vet ikke en gang at de befinner seg delvis utenfor ulvesonen. Alt de vet, er at Osdalen er som skapt for ulv, og at skogene er fulle av elg.

 

Kapittel 1

Rendalen, Hedmark, oktober 2016
Det ryker av Storsjøen i dag. Når det fryser på og snøen legger seg, kan du kanskje få et glimt av ulvene ute på isen. Det hender at de jakter elg der ute. Og når det skjer, går alarmen. Da kommer det folk fra fjern og nær for å se Europas toppredator. Folk har kommet hastende hit helt fra Skottland, bare med håpet om å få se ulv.

Men i dag er det frostrøyken og ikke isen som dekker Storsjøen. Og det er ingen nysgjerrige skotter langs breddene heller. Ulvene holder seg lenger oppe i landskapet. Og det er dit vi skal.

Jeg er på vei inn i Osdalsflokkens revir sammen med Naturvernforbundets leder Silje Lundberg. Som veivisere har vi sporfinner Bart Brouwers og Oddvar Olsen, som har levd med ulvene som nærmeste nabo i mange år. Vi skal finne spor etter flokken og få en smak av en type villmark som er sjelden i Norge. Her er det ulv, bjørn, jerv og gaupe. Kongeørn og fiskeørn. Og skogene er fulle av vilt.

Er Rendalen det nærmeste vi kommer et stykke norsk Yellowstone, undrer jeg når vi nærmer oss foten av Tørråsen. Terrenget heller svakt oppover, og vi kommer gjennom åpne furumoer, der trærne står i myke tepper av lyng og reinlav.

Og det går plutselig opp for meg at vi er inne i ulvenes revir. Her lever et foreldrepar med ungene sine. De fikk valper i fjor, og trolig kom et nytt valpekull til verden i mai. Sannsynligvis er det åtte ulver i flokken, men ingen vet det helt sikkert. Før sporsnøen kommer, er det bare ulvene selv som vet hvor mange de er.

På sporet av ulv

Vi kommer til et veiskille, og sporfinner Bart Brouwers leder oss videre innover i skogen på en smal kjerrevei. Han kjenner disse skogene. Han vet hvor elgene har sine trekk, hvor bjørnene har gjemt hiene sine og hvor ulvene jakter. Etter noen hundre meter tar han av fra veien og går rett ut i skogen. Ved en liten åpning mellom trærne stanser han og blir stående og pirke med støvelen i en svart flekk på bakken.

– Her felte Osdalsflokken en elg tidlig på våren i år, sier han.

Et eget økosystem
Hadde vi kommet hit uten Brouwers, ville vi bare gått forbi. Det er ingen tydelige tegn etter ulv. Den svarte flekken ligner mest på et gammelt utbrent bål. Og hvor er elgen?

– I forrige uke var jerven her og trakk kadaveret lenger inn i skogen, forteller Brouwers og leder oss inn mellom noen tette grantrær. Og der, på mosen under et grantre, ligger restene av skogens konge. Alt som er igjen er hårene og et par små beinrester.

– Som du kan se er det ikke så mye igjen. Alt er spist opp av åtselsdyr, og jerven har knust det som var igjen av bein. Selv skallen er borte, sier Brouwers.

Han forteller at ulvene gjerne feller én elg i uka. Og når ulvene har spist det de skal ha, kommer det andre dyr til. Jerv, rev, kråke, ravn, kjøttmeis, mus og en rekke insekter.

– Et slikt kadaver er et eget økosystem. For mange dyr og insekter er det viktig at det er tilgang på døde dyr og kadaver i skogen. I løpet av et halvt år er kadaveret helt borte, forteller Brouwers.

Driver småbruk i ulverevir
Oddvar Olsen driver et småbruk inne i ulvereviret. Her har han en liten flokk med sauer, noen kuer og hester. Selv om ulvene kan komme helt ned til gården, har de ikke tatt noen av dyrene hans. Olsen tar også imot turister på gården sin. Hit kommer folk fra flere land for å oppleve norsk villmark. Og det er særlig ulven og de andre rovdyrene som trekker. For ikke lenge siden tok han med et legepar fra Tyskland til et bjørnehi.

– De krabbet rundt inne i hiet, og det lyste av øynene deres da de kom ut. De ble som barn igjen, forteller Olsen.

Møtte ulv på sledetur
Han har selv hatt flere møter med de store rovdyrene. Spesielt godt husker han en stille vinternatt da han kom kjørende ned fra Rensjøen med et hundespann.

– Og da så jeg plutselig ulven midt i sledesporet foran meg. Det er et minne som har klistret seg fast. Nå er jeg 64 år, og jeg synes det er en berikelse å ha det minnet, at jeg har sett det flotte dyret et annet sted enn på Langedrag, sier Olsen.

– Hvorfor mener du at det er viktig å ha ulv i norsk natur?

– Ting henger sammen i naturen. Vi må forstå at hvis vi tar ut deler av den, så vil naturen endre seg. Jeg vet at de har gjort en del erfaringer på det, blant annet i Yellowstone nasjonalpark i USA. Der så de endringer i naturen da de tilbakeførte ulven. Det er mange gode grunner til at vi skal ha en intakt natur, sier Olsen.

Kapittel 2

Om Yellowstone og tapt villmark

Det var ikke bare nordmenn som utryddet ulven. På 1970-tallet var ulven borte fra mesteparten av Vest-Europa og USA. Nå øker ulvebestandene både i Europa og USA. Og forunderlige ting har skjedd flere steder hvor ulvene har kommet tilbake. Det mest kjente eksempelet handler om de 41 ulvene som på 1990-tallet ble gjeninnført til Yellowstone nasjonalpark i USA.

– Effektene var uventet store og mangslungne. Det var mye hjort i parken, og beitingen hadde skapt åpne gressganger i dalførene, som gjorde jakten lett for ulvene. Den psykologiske virkningen av den nye predatoren var imidlertid minst like viktig. For hjorten forsto raskt at det ikke lenger var trygt å beite ute på slettene og skjulte seg i stedet i skogen. Dermed begynte ungskog, vierkratt og lyng å gro i mange av de åpne elvedalene, skriver forsker og biolog Magnus Lindholm i en kronikk som sto på trykk i Aftenposten i begynnelsen av oktober i år.

Trofiske kaskader
Det dreier seg om frykt, eller det man kaller trofiske kaskader. Hvilken påvirkning har rovdyrene på adferden til dyrene lenger ned i næringskjeden? Da hjortedyra trakk inn i skogene, begynte det å gro igjen i dalene og langs elvene i Yellowstone. Det ble mer blåbær til svartbjørnene, og ulvene etterlot seg kadavre som en lang rekke dyr gjorde seg nytte av. Det ble flere insekter og småfugler, og vierkrattene som vokste opp langs elvene tiltrakk seg bevere. De laget beverdammer, noe som gjorde at det ble mer fisk, frosk, bisamrotter, ender, gjess og ulike vanninsekter. Det påvirket adferden til prærieulvene, og det førte i sin tur til at det ble flere kaniner, smågnagere, røyskatt og mår.

– Enkelte forskere mener at ulvene til og med påvirket hydrologien og vannføringen i elvene. For vierkrattet langs elvebredden reduserte flomskadene. Gjenveksten av osp i dalsidene kan også ha bidratt til at regnvannet ble værende lenger i bakken, noe som virker flomdempende og reduserer avrenningen av jordpartikler, fordi moseteppet på bakken blir tettere, skriver Lindholm i sin kronikk.

Hva med Norge?
Kan erfaringene fra Yellowstone overføres til Norge? Finner vi de samme effektene av ulvestammen i Hedmarks skoger, hvor ulven har vært til stede i flere tiår?

– Nei, er det klare svaret vi får fra seniorforsker John Linnell ved Norsk institutt for naturforskning.

– Ulven har en begrenset rolle i norsk natur fordi vi har så få ulver. Skulle de fylt sin opprinnelige økologiske funksjon, måtte det vært langt flere av dem. Dessuten er menneskenes påvirkning på skogene langt større. Vi påvirker alt i naturen. Vi driver skogbruk, jakt, regulerer vann, bygger kraftstasjoner, gjødsler skogen og bygger veier og jernbane. Når vi har en såpass sterk menneskelig effekt på naturen, er det vanskelig å se at ulvene skal ha en stor påvirkning, sier Linnell.

Ingen villmark
Selv om det er ulv begge steder, er det en stor forskjell på ulveområdene i Skandinavia og Yellowstone nasjonalpark. Og den forskjellen heter mennesket. I Norge er det knapt noen områder hvor menneskene ikke har en stor påvirkning, selv i nasjonalparker og andre verneområder. Ingen områder er vernet for jakt. Vi har rett og slett ikke noe skikkelig villmark igjen.

– Hva mistet vi av arter og sammenhenger i naturen da vi utryddet ulvene?

– Det er et godt spørsmål, og dette vet vi ikke så mye om. Men det er klart at ulvene har hatt stor betydning. Det beste eksempelet på det er hjortedyra våre. De ser ut som de gjør mye på grunn av rovdyrene. De ville vært kortbeinte og mer sekkeformede, hvis det ikke var for ulven og de andre rovdyrene, sier Linnell.

Epilog

Fra Åkrestrømmen til Koppang, oktober 2016
Vi kjører langs Storsjøen på vei til Koppang stasjon for å ta toget tilbake til Oslo. Vi må ta et tidligere tog, for Silje Lundberg skal på Dagsnytt Atten i kveld. Hun skal diskutere om nordmenn er umoralske når 85 prosent av oss stemmer på partier som vil fortsette oljeboringen. Hun skal møte Karl Erik Schjøtt-Pedersen fra Norsk olje og gass.

Og jeg ser ut over Storsjøen og tenker at vi mennesker har trampet inn i den naturlige balansen på mer enn ett område. Opprinnelig var ulven en nøkkelart, også i Norge. Men det er lenge siden den fikk fylle sin naturlige rolle. Villmarka er borte, og nesten all natur er temmet. Hva vi har mistet på den veien, kan vi bare ane – eller frykte.

Men historien fra Yellowstone viser hvordan livet kan folde seg ut der ulvene får lov til å være med å forme villmarka igjen. Kanskje er det mulig i Norge også. Men da må vi tørre å slippe villmarka løs på skogene våre.

Denne artikkelen er en omarbeidet versjon av artikkelen som sto på trykk i Natur & miljø 3-2016.