– Dette er en blomst!

Truls Gulowsen holder opp et reinskinn og viser det til vakten i sikkerhetskontrollen. Han ser skeptisk på den sammenrullede bylten. Den kan minne om mye rart, men en blomsterbukett ligner den absolutt ikke.

– Beklager, vi tillater kun utdeling av blomster, sier vakten.

Det hjelper ikke hvor mye Naturvernforbundets leder ber og smiler. Han får ikke reinskinnet med seg forbi sperringen og inn der en stadig økende gruppe venter for å gi blomster til medlemmene i den nye regjeringen. Og slik har det seg at Natur & miljøs journalist befinner seg i folkemengden med et reinskinn surret oppå sekken. En kan saktens spørre seg om hvorfor det skinnet fant veien til Slottsplassen. Vel – det er en lang historie. Jeg kommer tilbake til det, jeg lover.

Dagen før, den 13. oktober, hadde Støre og Vedum presentert sitt politiske prosjekt ved vakre Hurdalsjøen. Norge hadde ventet flere uker i spenning på hva de to hadde kommet fram til. Skulle vi endelig få en regjering som setter miljøsaken først?

De beste intensjoner

Det begynte ganske bra. Under pressekonferansen for Hurdalsplattformen kunne Støre stolt fortelle at de norske klimagassutslippene skal kuttes med 55 prosent innen 2030. Det er et ganske ambisiøst mål, helt i tråd med klimaforskningen og Parisavtalen. For å nå dit vil regjeringen øke CO2-avgiften, satse på sirkulærøkonomi, karbonfangst- og lagring og hydrogen, blant annet. Det er vel og bra, men er det nok?

Det var ikke mangel på mål og gode intensjoner som gjorde at Norge ikke nådde klimamålet for 2020. Det var manglende politisk vilje, godt smurt av store oljefunn, høye oljeinntekter og alle pengene som strømmer inn i oljefondet. Det har lenge vært noe tafatt og halvhjertet over norsk klimapolitikk, og det ser ut som den nye regjeringen også blir ganske blodfattig.

Norge kunne ledet an i utviklingen bort fra fossilsamfunnet. I stedet har Støre gjort det klart at regjeringen vil fortsette å lete etter mer olje og gass, selv om klimaforskningen, Det internasjonale energibyrået og FNs generalsekretær har sagt at letingen etter fossile brensler må stanses i alle land. Gjør vi ikke det, vil vi ikke nå Parisavtalen, og vi risikerer en fremtid med katastrofale klimaendringer.

Business as usual?

«Olje- og gassnæringen skal utvikles, ikke avvikles», står det i Hurdalsplattformen. Det blir spennende å se hvordan dette skal gjøres, eller om det bare er andre ord for «business as usual». I dag står petroleumssektoren for omtrent en tredel av de norske klimautslippene. I tillegg kommer store utslipp fra forbrenning av norsk olje og gass i utlandet, noe som har bidratt til klimaendringene som nå rammer mange land med voldsom styrke. Eksportvaren, som har gjort oss styrtrike, er selve problemet.

Hvis oljepolitikk og klimapolitikk var to hester, ser det ut som Jonas Gahr Støre nå gjør et forsøk på å ri dem begge, i likhet med sine forgjengere. Det lyktes ikke for Erna Solberg eller Jens Stoltenberg, og det vil neppe lykkes for Støre.

Tunge tider for klassisk naturvern

En ny regjering må ikke bare håndtere klimakrisen. Vi står også i en naturkrise, hvor tap av natur, arter og økosystemtjenester er en betydelig trussel. Det er nok å se på tilstanden til norske skoger, fjordområder, tapet av inngrepsfri natur og antall truede planter og dyr. Hurdalsplattformen er dessverre dyster lesning for dem som mener vi trenger mer klassisk naturvern og mindre nedbygging av natur.

Ulv og bjørn er kritisk og sterkt truet, likevel vil regjeringen utrede om bestandsmålene kan bli lavere. Rovdyrnemndene skal få enda mer makt, og de har hatt en lei tendens til å sette svært høye jaktkvoter, i strid med faglige anbefalinger. I klartekst: Det skal skytes flere rovdyr.

Situasjonen for norske gammelskoger er alvorlig. Det er ikke mye slik skog igjen, og det avdekkes stadig hogst i de mest verdifulle og artsrike skogene vi har. Nå skal det hogges enda mer. Selv om det er sterkt behov for mer skogvern, blir det ingen vernesatsning. Snarere tvert imot. I Hurdalsplattformen står det at skogvernet i minst mulig grad skal «hindre hogst og skognæringens muligheter til å bidra til det grønne skiftet». Det lover ikke godt.

Reinskinn mot gruvedumping

Og så kommer de ut – Jonas Gahr Støre fulgt av Trygve Slagsvold Vedum, Hadia Tajik og de andre ministrene. Snart strømmer det på med buketter og gratulasjoner til ministrene. Det er nå Truls Gulowsen freidig skulle vandret fram til landets nye statsminister og gitt ham et reinskinn. På skinnet står det en hilsen fra mange av dem som nå kjemper for å hindre gruvedumping i Repparfjord og Førdefjorden. Det er også en påminnelse om at tiden da myndigheter og utbyggere bare kunne ta seg til rette i samiske områder er over. Hvis gruvedriften får starte opp som planlagt, vil det føre til alvorlig forurensning av fjordene. Norge står nå alene sammen med Papua Ny-Guinea om å tillate nye prosjekter med deponering av gruveavfall i sjøen. Dette kan Støre stanse.

Ifølge Hurdalsplattformen skal det «gjennomføres konsekvensutredning av alternative deponiområder før sjødeponi vurderes eller tas i bruk.» Det er et lite håp der, er det ikke?

Kanskje et reinskinn kan bli tungen på vektskålen – hvis Gulowsen noen gang får gitt det til Støre, da. Vi får leve i håpet og stålsette oss for det som kommer.

Kommentarartikkelen ble først publisert i Natur & miljø 2-2021