Av Thomas Hylland Eriksen, professor i sosialantropologi ved Universitetet i Oslo

ARKEOLOGER ELSKER SØPPEL. Knuste amforaer, møddinger, ruiner og gruveslagg er ofte deres råmateriale. Mye brytes ned og går tapt for alltid, men det er forbausende mye av søpla vi etterlater oss som har lang holdbarhet.

For mennesker har alltid forsøplet. Det ligger i vår natur å lage kultur, og for å oppnå det, må vi gjøre inngrep i naturen.

Men det er store variasjoner, både mellom typer av søppel og typer av kulturer. I de opprinnelige over flodssamfunnene av jegere og sankere, da det var få av oss og en overflod av vilt, spiste vi oss nedover kontinentene, utryddet megafauna og etterlot oss berg av skinn og bein. Senere, da de første bysamfunnene oppstod, utviklet vi sinnrike metoder for å kvitte oss med menneskelige etterladenskaper for å unngå stank, kontaminert drikkevann og epidemier. Mengden av søppel et samfunn produserer, sier noe om balansen mellom knapphet og overflod: Jo fattigere du er, desto mindre forsøpler du.

Og det er dessuten et faktum at verken mammutbein eller avføring forandrer økosystemer.  Det gjør derimot ganske mye av søpla vi produserer i vår tid. All plast som noen gang er produsert, finnes fremdeles, mye av den i havet. Alt atomavfall er fremdeles radioaktivt.  Utslipp fra industrien dreper elver og innsjøer, og i forbrukersamfunnet kaster hver og en av oss flere hundre kilo i året.

Hvorfor gjør vi dette? Fordi vi lever i små, kortsiktige verdener, og fordi vi har råd til det.

Må det være slik? Nei. Men veien til et bærekraftig forhold til søppel er lengre enn mange er klar over. 

For det første har ikke evolusjonen gjort det lett for oss å håndtere overflod og langsiktighet.  Vi er tilpasset et liv i knapphet, og har det meste av vår artshistorie vært usikre på hvor det neste måltidet kommer fra. Vi har levd i små, skjøre verdener siden starten. Derfor må vi bruke vår kollektive intelligens til å løfte oss mentalt og moralsk til et utkikkspunkt der vi kan se de store linjene og den globale skalaen i dagens verden. 

For det andre er det veldig mange flere av oss i dag enn noen gang tidligere. Hvis det bare hadde vært rundt en milliard av oss, slik situasjonen var for et par hundre år siden, kunne vi nok ha gjort mer eller mindre det som falt oss inn, fra avskoging til prøvesprengninger.  Naturen ville likevel komme seg, og hvis det tok tid, kunne vi bare flytte på oss.  Det var nok av ledig plass. Slik er det jo ikke i dag. Det er full fart fremover, full gass på samtlige sylindere, trangt om plassen, og vi begynner langsomt å slippe opp for vesentlige ressurser som fosfat og rent vann, samtidig som vi endrer klimaet på uforutsigbare, men temmelig ubehagelige måter.

For å tenke og handle annerledes overfor forsøpling, er det altså nødvendig å innse at vi som art befinner oss i ukjent territorium. Vi har ingen nedarvede oppskrifter, verken fra evolusjonen eller historien; de må skapes underveis. Og det er liten tvil om at svaret er økologisk i vid forstand: Vi inngår alle i små og store kretsløp, kortsiktige og langsiktige, og alt vi bruker opp, kaster, ødelegger eller legger igjen etter oss, er del av de samme kretsløpene. Vi må lære oss hvor tingene våre kommer fra, og hvor de skal når vi er ferdige med dem. Målet er at alt skal gjenvinnes, fra karbondioksid til gruveslagg. Alt skal inn i kretsløpet.  Vi slutter ikke å produsere avfall, men det går an å lage gull av gråstein. På utedoen på Aurland jordbruksskole hang det i sin tid et oppslag med teksten «Ta vare på dine egne ressurser».  Skolen drev med opplæring i økologisk drift. 

Denne lærdommen har stor overføringsverdi. Følger vi den, kan vi faktisk kaste så mye vi vil.  Men ikke ellers.