Moderne miljøgifter kommer ikke som ulykker. De er oppfinnelser fra kjemisk industri, og de masseproduseres fordi det lønner seg. Stoffene sitter ofte i produkter som kan kjøpes i butikken, og der fyller de en eller annen funksjon. Her er noen eksempler:

Bromerte flammehemmere (BFH) brukes blant annet i elektroniske produkter for at de vanskeligere skal ta fyr. Du har dem i TV’en, datamaskinen, mobiltelefonen, bilen og så videre. I noen datamaskiner finnes de bare i kretskortene inne i maskinen. Andre har dem også i plastdeksler og andre større deler. For de fleste bruksområder finnes fullgode alternativer, men de er gjerne litt dyrere. 

PFOS/PFAS er fluorforbindelser. De brukes i mange slags produkter hvor poenget er å ha glatte, tette overflater. Kan blant annet finnes i visse rengjøringsmidler, maling og lakk, voks, poleringsmidler til gulv, impregneringsmidler for tekstiler og sko, brannslukkingsmidler og fotopapir.

Produsentenes ansvar

De store selskapene tjener gode penger på å produsere kjemikaliene de selger. Men hva skjer når det kommer fram at stoffene samler seg opp i miljøet og kan skade natur og mennesker i mange år etter at de ble framstilt og solgt?

Mye av diskusjonen rundt den kjente miljøgiften PCB handler om akkurat dette. PCB ble nærmest brukt som universalmidler på det ene området etter det andre; maling, lim, fugemasse, smøreoljer og andre oljer til teknisk bruk, betongtilsetning, i trykksverte og i kopipapir.

Her i landet er det funnet store mengder PCB i bunnslam, særlig i havnebassenger og utenfor skipsverft. Bruken i skipsmaling er en viktig forklaring på hvorfor vi finner PCB i havner og utenfor verft. Hvis man skal rydde opp i dette, kan kostnadene fort ende i milliardklassen.

Spørsmålet er hvem som bør få regningen. Selskapene som lagde kjemikaliene? De som brukte kjemikaliene? Eller staten?

Nye synder blir som gamle

Historien om PCB ligner på mange måter det vi har vært vitne til de siste årene, når det gjelder bromerte  flammehemmere og PFOS/PFAS.

Nå finner forskerne flammehemmerne og de nye fluorforbindelsene i mennesker og miljø, omtrent som de begynte å finne PCB på 1970- og 80-tallet. Hva skal til for å få de store selskapene til å stanse produksjonen av de nye giftene, før de skaffer oss nye problemer i PCB-klassen?

Selskapene har et ansvar

Naturvernforbundet arbeider for at produsentene av PCB må være med på å betale oppryddingen. Vi kaller dette utvidet produsentansvar.

Nye kjemiske analysemetoder gjør det mulig å slå fast hvilke selskaper som har produsert den giften man finner i miljø eller mennesker. Mesteparten av PCB-en i Oslo havn stammer for eksempel fra den tyske kjemigiganten Bayer. Naturvernforbundet mener at det ikke er rettferdig at regningen for opprydding skal havne hos skattebetalerne.

Kanskje kan man snart føre rettssaker der produsenten av problemet får ansvaret for å betale det oppryddingen koster – omtrent som når tobakksprodusentene kan bli gjort ansvarlige for helseskader ved røyking. Da blir det kanskje mindre fristende for store selskaper å tjene penger på kjemikalier som beviselig skader miljø og helse.