Mange eplesorter er vanskelige å skille fra hverandre. Trær og frukt med ulike navn kan ligne, men eplene kan likevel ha ulike genetiske egenskaper.

Stefan Patrick Nilsen er museumsgartner hos Nordmørsmusea. I et samarbeid med NTNU Ringve botaniske hage og Njøs frukt- og bærsenter, har de et pågående prosjekt med å DNA- teste og kartlegge gamle eplesorter fra Nordmøre og Trøndelag.

— Denne regionen har historisk vært sett på som ytterkanten av det som regnes som gode dyrkingsområder for epler i Norge. Vær og klima er annerledes enn lengre sør, og preges i enkelte områder av mye tung leirjord. Det var derfor interessant å se om vi kunne sortsbestemme epler som har vist at de trives i disse forholdene, forklarer Nilsen. Prosjektet har fått finansieringsmidler fra Landbruksdirektoratet.

DNA-testet lokale eplesorter

Bladprøver fra ett eksemplar malvikeple plantet i NTNU Ringve botaniske hage i Trondheim ble DNA- testet. Eplesorten var på midten av nittenhundretallet kjent for å ha «svært god lagringsevne», noe som var viktig i en tid uten kjølerom.  En annen lokal variant som ble testet er melhuseplet. På en hagebruksmesse i Oslo ble disse eplene karakterisert «gigantiske» med vekt opp til 750 gram! Vanlig oppgis store epler å veie opptil 160 gram. Nilsen forteller at NTNU Ringve botaniske hage lenge var i tvil om begge disse var egne eplesorter eller om de bare hadde fått et folkelige navn etter hvor de lokalt var brukt.

— DNA-analysene viser at disse sannsynligvis er unike frøformerte sorter, smiler Nilsen. For malvikeplet har vi fått kartlagt at morplanten er Torstein-eple, men med et ukjent far-eple. For de enorme melhuseplene viser det seg at mor-eplet er Aleksander. Også her er far-eplet ukjent. Med sine unike gensammensettinger kan disse sannsynligvis nå regnes som egne eplesorter.

— DNA-prosjektet testet epletrær i Svinviks arboret som er dokumentert opp mot 100 år gamle, og som fortsatt lever og bærer frukt. Vi vet derfor at disse sortene passer de varierende forholdene i regionen, forklarer han videre. God lokal tilpasning gjelder også malvik- og melhuseplene.

Er alle gamle eplesorter sure?

Mange har nok smakt på epler fra gamle epletrær og funnet ut at de har vært svært sure på smak. Eple-eksperten har forklaring på dette.

— Vi har grovt sett to typer epler: spiseepler og matepler. Spiseeplene er gode å spise rett fra treet, eller etter kort lagring. Mateplene derimot, tåler lagring mye bedre. Mange av mateplene trenger faktisk å lagres i flere måneder for at sødmen skal utvikles , de blir søtere av å lagres! Med god lagring egner flere av disse seg også som spiseepler utover høst og vinter.

Gamle trær som verken stelles eller beskjæres og som heller ikke får gjødsel, kan rett og slett mangle krefter til å utvikle eplene til å bli så søte som de kunne blitt.

— Og plukkes eplene for tidlig, så vil de være både harde og sure, minner Nilsen oss om.

Når epler brukes i mat er ikke sødmen like viktig. Da kan man lett tilsette sukker, honning eller andre søtstoff. Syren i eplene passer godt i mange matretter og blir dermed en styrke og blir derfor ikke en «feil». 

At gamle eplesorter oppleves som «sure» er ikke nødvendigvis et resultat av dårlige vekstforhold eller dårlige eplesorter, men kan ha vært et aktivt valg fra epledyrkerne.