Skrevet av Anni Roth Hjermann

Tsjeliabinsk bak Uralfjellene i Russland kalles gjerne ”verdens mest forurensede sted”. For over 50 år siden skjedde tidenes tredje største atomulykke her, med hundretusenvis av tapte liv og enorme miljøødeleggelser som følge. Anlegget der ulykken skjedde er fortsatt i bruk. Hit sendes brukt brensel fra andre steder i Russland, og skader helse og miljø ytterligere. Skulle en ulykke skje, kan konsekvensene nå Arktis og Europa.

Flytter på problemet 

Fra atomanleggene på Kolahalvøya og i Leningrad fylke sendes avfallet til reprosesseringsanlegget Majak i Tsjeliabinsk. Reprosessering er en prosess der brukt man skiller ut visse stoffet fra atombrensel for å bruke dette som brensel en gang til. Denne prosessen skaper avfall i flere former som har minst 20 ganger så stort volum som det opprinnelige atomavfallet.

Russlands eneste reprosesseringsanlegg er Majak. Avfallet herfra lagres under åpen himmel i den oppdemmede innsjøen Karatsjaj, og lavnivå-avfall dumpes i elven Tetsja. Denne har blitt brukt som dumpeplass siden oppstarten på midten av 40-tallet, og tidligere havnet enda større avfallsmengder her. Det gikk 13 år før et gjerde ble satt opp ved elvebredden. Innbyggerne brukte den flittig, som naturlig er. Gamle bestemødrene som bestandig satt ved elven og strikket, fikk trolig i seg en stråledose som er anbefalt som maksimum for et år – hver eneste dag.

Menneskelige lidelser

Få har snakket med menneskene som bor på verdens mest forurensede sted. For å komme til Majak og Tsjeliabinsk trenger man nemlig en offisiell tillatelse, i tillegg til å måtte reise veldig langt. Den russiske organisasjonen Green World dro dit likevel. I deres dokumentar ”Wasteland” møter vi menneskene som lever med de kombinerte konsekvensene av tidligere ulykker og den fortsatte driften av anlegget. 
– Begge foreldrene mine døde av magekreft. Søsteren min ble blind, og fikk også mageproblemer. Broren min hadde puss over hele kroppen, sier en kvinne landsbyen Musljumovo, ikke langt fra Majak.
Hun må stoppe opp, forsøker å holde stemmen stødig selv om gråten presser seg på.
– Jeg begravde søsteren min i 2004, og broren min i 2003. Selv kan jeg nesten ikke gå. Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre. Hvor kommer disse sykdommene fra? spør hun desperat.
Musljumovo ligger ved Tetsja-elven. Av de rundt 4000 innbyggerne har nesten alle en form for sykdom. Det har vært mange uforståelige dødsfall, og den lille bygda har hele syv kirkegårder. De kaller det «elvesykdom».

Miljøskader – nært og fjernt

I følge Statens strålevern er «den radioaktive forurensningen i og omkring anleggene […] svært omfattende og området regnes som det mest radioaktivt forurensede området i verden». Mye av forurensingen er resultatet av kjempeulykken i 1957 og en annen stor ulykke ti år etter, samt en følge av elendig avfallshåndtering de første årene. På tross av forbedringer er fremdeles systemene for avfallshåndtering mangelfulle. I 2006 nektet direktøren for Majak for at det foregikk avfallsdumping i Tetsja-elven. Det ble avslørt som løgn. Direktøren måtte sone fengselsstraff, men fikk amnesti lenge før straffen var ferdigsonet.

Tetsja renner etter hvert ut i den større elven Ob, som igjen har sitt utløp i Karahavet i Arktis. Dersom det skulle skje en ulykke, vil utslippene kunne reise via disse elvesystemene til det sårbare Arktis, og potensielt havne i norsk og europeisk sjømat. Skulle demningene briste ved Karatsjaj-innsjøen, kan 400 millioner kubikkmeter radioaktivt vann slippes ut i elvesystemet. Selv om problemet nå er godt gjemt bak Uralfjellene, kan konsekvensene nå langt.

Slipper konsekvensene

Du bør ikke forelske deg i noen fra Musljumovo. Familien din vil neppe godta at dere gifter dere, på grunn av den høye risikoen for at dere blir barnløse eller får et skadet barn.
– I gaten der jeg bor, er annenhver kvinne steril, forteller den lokale miljøverneren Milja Kabirova til Green World.

Slike problemer er imidlertid fjernt fra innbyggerne i Nordvest-Russland. De bruker atomenergi, men slipper risikoen knyttet til avfallet. Alt transporteres til Majak.

Heller ikke Norge ønsker atomforurensing i våre nærområder. Vi har lenge bidratt med store pengesummer for å sikre atomopprydding i Nordvest-Russland. At faren knyttet til atomavfallet bare flyttes til et fjerntliggende område, synes derimot å være i orden for norske myndigheter. Er vi med på å ofre menneskene i Tsjeliabinsk for å sikre vår egen atomtrygghet?

Bundet til katastrofeområdet

Folket som bor på denne radioaktive ødemarken er fattige, og har ikke råd til å flytte. Etter mye press fra sivile organisasjoner organiserte Rosatom, Russlands statlige atomselskap, et program for omplassering i 2006. Det gjaldt merkelig nok kun Musljumovo, ikke en annen landsby i nærheten. Området de ble flyttet til, er også stråleforurenset. På et tidligere tidspunkt fikk man ikke bygge i området fordi stråleverdiene var for høye. Husene Rosatom bygde var av laber kvalitet, og ikke egnet for sibirske vintre.

Mange mennesker bor fortsatt langs den forurensede elven. De har ikke råd til å la være å bruke dem. En mann fra området forklarer det slik i Green Worlds dokumentar:

– Jeg trenger vann. De sentrale myndighetene forsyner meg ikke med vann, og det gjør heller ikke de lokale myndighetene. Hva annet kan jeg gjøre enn å gå til elven?