Datasentre

Har du lurt på hva som egentlig skjer når du lagrer noe i «skyen»? Vel, «skyen» er egentlig et datasenter. Det er ikke noe usynlig oppe i det blå – men en helt fysisk bygning.

Datasentre lagrer og bearbeider store mengder data. Inne i et datasenter er det store mengder servere som lagrer all informasjon vi finner, bruker og overfører på internett hver dag. Disse er koblet til nettet via kraftige kabler, og kan overføre data raskt over hele verden.

Alle nettbaserte tjenester du bruker på din telefon, smartklokke, pc, radio, komfyr, robotstøvsuger eller andre dingser som er tilkoblet nett, bruker kapasitet i et datasenter. Er strømbryteren på hytta koblet til nett, så du kan slå strømmen av og på når du ikke er der? Ser du på bilder og videoer på sosiale medier – eller laster opp selv? Kan du starte vaskemaskina, sjekke tempen i kjøleskapet eller stekeovnen eller styre robotstøvsugeren fra mobilen? Betaler du med kort, Vipps eller telefon – eller på nett? Bruker du nettavis, nettradio, nett-tv, YouTube, e-post eller meldingstjenester? Da bruker du datasentre. I gjennomsnitt bruker en nordmann over 30 datasentre daglig.

Et datasenter er mer enn bare servere og kabler. Det inneholder også systemer for kjøling og strømforsyning. Serverne i et datasenter danner mye varme. Denne varmen kan utnyttes til oppvarming, eller til produksjon av varer som krever varme – men alt for ofte slippes overskuddsvarmen rett ut, uten å bli utnyttet til noe som helst.

Hvis et datasenter opplever strømbrudd har de alltid reservestrøm tilgjengelig, ofte i form av dieselgeneratorer. Blir disse startet, skapes utslipp og forurensning.

I tillegg til servere, kilometervis av kabler og kjølesystemer, finnes også sikkerhetssystemer, installasjoner for regulering av luftfuktighet, brannslukningssystemer og kontrollrom hvor alt overvåkes og administreres.

Norge har mange av forutsetningene som eierne av datasentre ønsker. Vi har tilgang på rimelig, fornybar energi. Vi har et kjølig klima som bidrar til mindre behov for aktiv kjøling. Vi har også et stabilt politisk system som sikrer at ikke politikere legger seg borti hva som lagres, og utnytter dette til fordel for egne kampsaker.

Eierne av datasentre ønsker å tilby sikker lagring og håndtering av data. I store deler av verden har dette blitt mer usikkert. Den generelle politiske uroen i land som USA – som tradisjonelt har vært den største aktøren når det gjelder behandling og lagring av data – legger en demper på investeringslysten. Derfor ser eierne etter mer politisk stabile steder å bygge fremtidige datasentre.

I 2025 var det 58 datasentre i Norge, fordelt på 38 operatører, ifølge Nasjonal kommunikasjonsmyndighet. 34 av operatørene er kommersielle, og fire rapporterer at de driver med kryptovaluta. Fire av datasentrene er virksomhetsinterne – de leverer kun tjenester til virksomheten som selv eier dem. Veksten er høy: bare i 2027 vil 32 nye datasentre av svært ulik størrelse kobles til strømnettet, ifølge Statnett.

På lang sikt har de 116 søknader om nettilknytning tilsvarende 60 TWh til behandling. Det er ti ganger NVEs anslag for et realistisk forbruk på datasentre, og mer strøm enn alle husholdninger i Norge bruker. Flere av søknadene kommer fra aktører som ønsker å utvinne kryptovaluta, noe som møter stor politisk motstand i Norge.

Antallet er imidlertid ikke det som styrer hvor mye natur som trues, og hvor mye strøm de trenger. Størrelsen på de planlagte datasentrene varierer svært mye. Jo større datasenter, dess mer belastende.

Det er i liten grad lagringen av dine egne bilder, filmer eller dokumenter, lesing av nettaviser, kortbruk i butikker eller kjøp av bussbilletter i app som driver utbyggingen av datasentre – selv om alle disse tingene også bruker disse sentrene. Utviklingen av kunstig intelligens (KI) er den store pådriveren. De store tek-gigantene posisjonerer seg for det store slaget om din, min og – ikke minst – de andre, store selskapenes bruk av KI.

KI baserer seg på modeller som «skraper» internett, for å lære hvordan modellene skal opptre. Dette er en langt mer ressurskrevende teknologi enn enkle søk – og krever mer energi og datakraft. Det er stor forskjell på hvor mye energi og datakraft som kreves for ulike KI-oppgaver – generering av film er for eksempel langt mer krevende enn svar på ett enkelt spørsmål.

Veksten er ikke begrenset til Norge. Datasentre står nå for om lag 1,5 prosent av verdens samlede strømforbruk, og det internasjonale energibyrået anslår at dette vil mer enn doble seg innen 2030.

I 2024 var det 678 personer som jobbet direkte med datasentre i Norge. De bidro med litt over 1,2 milliarder kroner i direkte verdiskapning i 2024 – ganske nær snittet for annet norsk næringsliv per sysselsatt.

(Kilde: Statistisk Sentralbyrå)

Datasentrene i Norge brukte 3,3 TWh strøm i 2025. Til sammenligning var strømbruken i alle norske husstander 40,4 TWh, og total norsk strømproduksjon 161,8 TWh. Kraftkrevende industri brukte 37,4 TWh, mens olje- og gassindustrien brukte 11 TWh. (Kilde: Statistisk sentralbyrå)

Dette er en dobling av strømbruken til datasentre mellom 2023 og 2025. Datasentre er den næringen med raskest voksende strømforbruk i Norge de siste årene – selv om andre næringer ligger langt over totalt sett. (Kilde: Norges vassdrags- og energidirektorat)

Men: det er mange planer om nye datasentre i Norge. Statnett har søknader om nettilknytning tilsvarende 60 TWh til behandling. Det er ti ganger NVEs anslag for et realistisk forbruk på datasentre – og helt urealistisk. Derfor er det viktig å få på plass et system som begrenser uhemmet utbygging.  

Datasentre er plasskrevende. Mange av planene for datasentre i Norge innebærer utbygginger i natur, noe som ødelegger natur direkte.

I tillegg krever de mye energi. Produksjon av fornybar energi tar mye plass, og kan kreve utbygginger av vind-, vann- eller solkraft som ofte legges til naturområder. Kraftlinjer, veier og annen infrastruktur gir også nedbygging og fragmentering av naturområder. På denne måten ødelegger datasentre også natur indirekte – gjennom nye energiutbygginger.

Produksjonen av de elektroniske komponentene som inngår i et datasenter belaster også naturen – fra gruvedrift etter mineraler, via videreforedling og produksjon i fabrikker rundt om i verden (også med behov for energi) – og når komponentene skal kasseres og byttes ut. Denne belastningen er imidlertid lik, uansett hvor i verden senteret ligger.

En av grunnene til at datasenterindustrien har kastet sitt blikk på Norge, er vår tilgang til fornybar strøm. Denne påvirker klimaet i svært liten grad, sammenlignet med datasentre som drives på fossil energi (olje, kull eller gass). Men hvis denne strømmen ikke hadde blitt brukt til datasentre, kunne den ha blitt brukt til å erstatte fossil energi i andre sektorer – industri, transport, landbruk og andre utslippskilder.

Dermed må vi spørre oss: hvor gjør strømmen mest nytte? Når vi først har ofret natur for å produsere fornybar energi, oftest mot Naturvernforbundets vilje, mener vi det er viktig at denne brukes så effektivt som mulig. Tilbyr vi store mengder billig strøm til internasjonale tek-giganter, kan dette også minske folks interesse for å gjennomføre energisparetiltak i sin hverdag og undergrave forståelsen for at strøm er en begrenset ressurs.

Naturvernforbundet ønsker en umiddelbar utbyggingspause. Den må vare til et konsesjonssystem er på plass.

På sikt må vi utarbeide et konsesjonssystem for store strømforbrukere, inkludert nye datasentre. Systemet må gjøre det mulig å skille mellom prosjekter med samfunnsnytte, og prosjekter som kun er til for spekulasjon. Det må stilles krav til høy energieffektivitet og minimal arealbruk. Nye datasentre må konkurrere om å få tildelt kraft innenfor en allerede fastsatt ramme. Datasentre som krever store naturinngrep eller utløser et omfattende behov for ny kraftutbygging, bør som hovedregel avvises.

I tillegg bør det kreves at overskuddsvarmen brukes til å dekke reelle oppvarmingsbehov i f.eks boliger eller industri.