Tekst: Tor Bjarne Christensen

_Prolog
Halden – 13,8 milliarder år etter Det store smellet

Universet hadde ikke rukket å bli ett sekund gammelt da de grunnleggende naturkreftene ble til. Først kom tyngdekraften, og bare noen hundredeler senere – raskere enn et lite pust – ble voldsomme radioaktive krefter sluppet løs. Hvem skulle trodd at nettopp disse kreftene kunne bli temmet på en liten planet i utkanten av Melkeveien – i Halden – 13,8 milliarder år senere?

Jeg står på reaktorlokket hundre meter inne i Månefjellet. Noen meter under meg er kjernen fortsatt aktiv, og det strømmer varmt vann gjennom systemet. Selv om reaktoren er stengt ned, kommer de ansatte fortsatt på jobb for å passe på. Kontrollrommet må bemannes, atomavfallet må overvåkes, og det er mye – og gammelt – utstyr å passe på. I 2024 ble det oppdaget en alvorlig slitasje, da det ble funnet en løs bolt og en forskyvning i strukturen til lageret for brukt brensel. Hvis noe går galt, og radioaktiviteten lekker ut, kan følgene bli store.

For å overvåke situasjonen er det montert måleapparater på flere hus i byen, og det tas jevnlig prøver av sand og gress. De drar også ut på Iddefjorden for å undersøke om torsken har forhøyede nivåer.

Alle her venter på at det skal bygges et nytt lager for atomavfallet, slik at demonteringen kan begynne. Når det vil skje, er fortsatt usikkert. Det som er helt sikkert er at det vil ta tid og koste milliarder av kroner.

pixelparticle/Istockphoto.com

_{Kapittel 1}
Inn i Månefjellet

– Nei, du må ikke tråkke der!

Vi er på vei inn i sone 2. Før du kommer inn hit, må du gjennom en grundig sikkerhetskontroll. Mat, drikke og snus er ikke tillatt. All fotografering er forbudt, og informasjon om låser, kameraer og lagring av atomavfall er taushetsbelagt. I 2019 kom nye sikkerhetslover som følge av økt spenning i verden.

– Det er en trusselsituasjon som vi er bevisste på. Vi har ting her som kan være interessant for ulike aktører, sier Pål Thowsen, driftssjef på anlegget.

Det er ikke mange som slipper inn i Haldenreaktoren for tiden. For Natur & miljø tok det flere måneder og mange e-poster å få en omvisning. Og nå blir jeg stoppet fordi jeg tråkket rett ned på gulvet i sokkelesten i den kontaminerte sonen. Det er slikt man ikke gjør i et atomanlegg. Burde ha skjønt det!

– Dere må ikke ta på noe og holde god avstand til vegger og alle gjenstander. Det kan være radioaktivt støv i rommet, sier Thowsen, før han leder oss gjennom en smal gang med store metallrør langs veggene.

Jeg gå sammen med Hilde Bekkevard fra Naturvernforbundet i Halden og fagrådgiver Kjersti Album fra Naturvernforbundets sekretariat. Begge har vært her tidligere, men for meg er dette første nærkontakt med en atomreaktor.

– Hvis noe blir kontaminert, må det behandles som radioaktivt avfall og plasseres på et eget lager. Problemet er at lagringsplassen vår snart er brukt opp, sier Thowsen.

Jan Johannessen / NND

Da Norge var atompionér

Haldenreaktoren ble startet i 1958 som den fjerde norske forskningsreaktoren. Allerede i 1951 sto den første klar på Kjeller i Lillestrøm, og Norge var det sjette landet i verden som tok teknologien i bruk. Det var også konkrete planer om å bygge atomkraftverk, men massiv motstand førte til at planene ble lagt bort på slutten av 1970-tallet. På Lindås utenfor Bergen var kampen mot et foreslått atomkraftverk særlig hard. Innbyggerne fryktet ulykker og pekte på problemer med lagringen av avfallet. I 1974 ble statens folk nærmest jaget fra bygda da de skulle undersøke den aktuelle tomten.

I Halden har folk blitt vant til å leve med et atomanlegg i nærheten. Reaktoren ligger inne i Månefjellet, en liten topp som ligger omkranset av industri og boligområder, rett ved sentrum.

Vi følger en gang innover i fjellet og kommer ganske snart inn i en stor hall som er full av instrumenter og tekniske innretninger. Omtrent midt i rommet ligger en stor tykk skive i massivt rustfritt stål. Det er lokket til reaktoren. Nede i fjellet, fem meter under, ligger kjernen. Der foregår spaltingen av atomkjerner fra brenselstaver av urandioksid.

Forskning på toppnivå

De norske reaktorene ble bygget for å drive fysikkforskning, og Norge inngikk en avtale om dette med Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD). Helt fram til nedstengningen tok man oppdrag fra atomindustri i mange forskjellige land. Det er forsket på bruk av ulike typer brensel og hvordan forskjellige materialer reagerer på radioaktiv stråling.

– Det dere ser her har vært verdensledende på toppnivå. Vi klarte å gjøre målinger mens reaktoren var i full drift. Man får ikke til det samme i kommersielle reaktorer, sier Thowsen.

Det ble tidlig et spørsmål hva man skulle gjøre med restvarmen. Løsningen ble å levere damp til Saugbrugsforeningen som ligger vegg i vegg. Fra 1963 til 2018 fikk fabrikken damp fra reaktoren og ble verdens første papirfabrikk med energi fra atomkraft.

Nå er alt dette historie. Norsk Nukleær Dekommisjonering (NND) ble opprettet i 2018. Oppdraget er å bygge ned Norges historiske atomanlegg på en trygg måte, og i 2025 tok NND over Haldenreaktoren.

– Nå forbereder vi oss på dekommisjonering. Det er både trist og interessant. Vi har jo hele tiden visst at det hadde en sluttdato. Hadde folk visst hvilken kjærlighet de som jobber har til anlegget, tror jeg de ville ha blitt overrasket, sier Thowsen, som har jobbet ved reaktoren siden 1997.

Jan Johannessen / NND

_{Kapittel 2}
Et lager herfra til evigheten

Det er ingen enkel jobb NND har fått. Det skal både bygges lager og behandlingsanlegg for avfallet. I tillegg skal det graves ut et flere hundre meter dypt deponi der det høyaktive avfallet kan lagres i opptil 300 000 år. Målet er at lageret skal stå klart i 2035, mens det kan ta flere tiår å bygge deponiet. Norge har cirka 17 tonn langlivet radioaktivt avfall fra reaktorene på Kjeller og i Halden. Begge steder ligger avfallet lagret i tett befolkede områder, og lagringsforholdene er ikke gode.

– Det er veldig bra at vi har fått NND, men det er ingen tvil om at oppryddingen er på etterskudd. Det har vært mye forsinkelser, sier Album.

Hun er Naturvernforbundets representant i en referansegruppe som NND har opprettet. Den skal gi råd i arbeidet med dekommisjoneringen og håndteringen av atomavfallet. Hun er bekymret for framdriften.

– Det haster å få bygget lagre for brukt brensel og annet radioaktivt avfall. Både for å sikre framdrift og bedre sikkerheten. Samtidig som NND må skynde seg, må de også sikre gode prosesser der lokalbefolkningen får reell medvirkning, sier Album.

I over to år har NND jobbet med å finne egnede tomter. Når høyaktivt materiale skal lagres, må det stilles strenge krav. Ikke minst må de finne et sted der innbyggerne aksepterer lagring av atomavfall.

– Vi sitter nå igjen med 22 kommuner som vi følger opp videre. Aremark og Halden er blant dem som har sagt seg villige til å huse anlegget, men det er ikke tatt noen beslutninger ennå, sier Martin Andreasson, kommunikasjonssjef i NND.

– Sosial aksept er viktig. Derfor legger vi til rette for dialog på de aktuelle stedene. Vi ønsker at innbyggerne godtar planene før vi kan starte byggingen, sier Andreasson.

Jan Johannessen / NND

Vil bygge atomkraftverk i Halden

Samtidig som NND arbeider med å rydde opp i det gamle atomavfallet, pågår det en debatt om bygging av små modulære kjernereaktorer (SMR) i Norge. De mest optimistiske mener at de kan bygges innen ti år. Norsk Kjernekraft jobber målrettet for saken, og i Halden har Norsk Kjernekraft, Halden kommune og Østfold Energi startet selskapet Halden Kjernekraft.

Bekkevard fra Naturvernforbundet i Halden sitter som varamedlem i styret i Halden Kjernekraft. Hun kan fortelle at folk i byen har positive erfaringer med Haldenreaktoren og at endel også støtter bygging av atomkraft.

Tilhengerne av atomkraft fikk imidlertid et skudd for baugen da regjeringens kjernekraftutvalg i april 2026 anbefalte at Norge ikke satser på atomkraft nå. Jeg benytter anledningen til å spørre NND om hva de tenker om saken.

– Vi har ingen mening om bygging av kjernekraft i Norge. Der stiller vi oss helt nøytrale, sier Andreasson.

– NND skal etablere både lager og deponi for atomavfall. Vil det kunne brukes for å motta avfall fra ny atomkraft i Norge?

– Nei, det er ingen planer om det. Vårt mandat er kun det historiske avfallet, og oppskalering er ikke et av kriteriene for lager og deponi.

Kjersti Album i Naturvernforbundet tror ikke det vil bli bygget norsk atomkraft med det første, verken med ny eller gammel teknologi.

– Det korte svaret er at det er for dyrt og at det vil ta for lang tid. Vi trenger noe mer fornybar kraft, men i all hovedsak trenger vi en stor satsing på energieffektivisering, sier Album.

Jan Johannessen / NND

_Epilog
«Please remove object»

For å komme ut av Haldenreaktoren må vi gå gjennom en skanner. Det er både noe futuristisk og musemsaktig over apparatet. Du må stå inn mot en bakvegg kledd med små speillignende firkanter og stikke armen ned i en innretning på siden. En metallisk kvinnestemme gir instruksjoner. Det er som hentet ut av en scene fra en gammel science fiction-film.

Jeg venter spent på min tur. Har jeg fått på meg noe av det radioaktive støvet? Kom det noe på sokken min da jeg tråkket inn i den kontaminerte sonen? Jeg blir først skannet på framsiden før apparatet brått sier «turn around» og starter en nedtelling: «ten – nine – eight – seven – six – five – four – three – two – one». Og så kommer dommen: «clean». Mekanisk og følelsesløst. Jeg blir ganske lettet, men her er det ikke tid for refleksjoner. I neste øyeblikk blir jeg kort og kontant bedt om å fjerne meg: «Please remove object».

Det går fint med de fleste i følget, men skanningen gir utslag på driftssjef Pål Thowsen. «Contaminated», slår stemmen fast. Det gir en påminnelse om at den farlige urkraften fortsatt er virksom i anlegget. Thowsen tar av dressen og prøver igjen. Denne gangen er han «clean», og vi kan gå ut av Månefjellet. Men dressen må bli igjen der inne. Den blir nå en del av avfallet fra den sovende kjempen.

Og vi går stille ut og håper at den ikke vil våkne med det første.

NND

Mer fra Natur & miljø 1-2026: