Kommentarskribent: Frode Solbakken

Han forfektet en slags blanding av fatalisme og grenseløs optimisme. Utviklinga kom til å skylle over oss med uimotståelig kraft om vi ønsket det eller ei. Småfisk som oss må bare svømme så godt vi kan og håpe på å overleve! Samtidig hadde han en voldsom tiltro til «framskrittet». Framskrittet og utviklinga ville sammen føre oss til et bedre liv, mente han. Men jeg lurer på om han ikke bedrev litt egenterapi også: Tankespinn som hjalp ham å takle naturtapet han hadde opplevd.

Etterkrigsårene brakte store forandringer. Landet skulle bygges, og til det trengtes det store mengder energi. Gigantiske vannkraftprosjekter ble gjennomført på Helgeland. Jernverk og aluminiumsverk kom opp. Mye natur ble ødelagt eller forringet. Tørrlagte elver og fjellvann ble seende ut som bombekratre. Men slikt var det bare håpløse nostalgikere som brydde seg om! Samfunnet var på vei framover, og utviklinga ville før eller siden lede oss til et mer perfekt samfunn. Det var uansett liten vits i å protestere. Utviklinga var noe man måtte tilpasse seg, ikke noe man kunne påvirke.

Så kom Tsjernobyl-ulykken våren 1986.

Utslippet fra ulykken fulgte sørausten og noe av det dalte ned med regnet over fjellbeitene i Vakkerdalen. Beitene som var grunnlaget for sauedrifta ble forurenset. Jeg tror framtidshåpet fikk seg en liten knekk. Ikke det at gammelonkel skiftet mening, akkurat, men han framsto ikke like skråsikker på verdien av «framskrittet» og «utviklinga».

Jeg ble minnet om dette da jeg leste Naturpanelets rapport om naturens ulike verdier. Fremdeles snakker vi om økonomisk vekst, økt ressursuttak og flere naturinngrep som noe nødvendig og uunngåelig. Men Naturpanelet forteller en annen historie. Vi har alternativer. Vi kan velge veien framover. Natur- og klimakrisen er konsekvensen av hvordan vi velger å prioritere naturen i politiske og økonomiske beslutningsprosesser. Naturpanelet peker på at økonomiske verdier får dominere beslutningene, mens naturgodene vi er så avhengige av systematisk nedprioriteres. Resultatet er at gevinster privatiseres, mens kostnadene fordeles på fellesskapet og framtidige generasjoner.

Vekst er en forutsetning for å skape verdier og velstand. Det er begrunnelsen for å prioritere en vekstøkonomi. Et mye brukt bilde på denne ideen er at vi hele tiden må sørge for «å bake kaka større». Men kanskje er det viktigste å dele den kaka vi allerede har på en mer rettferdig måte?

Videre vekst krever mer energi, større areal og flere omfattende inngrep i naturen enn før. Begrepet «økonomisk vekst» brukes som om veksten er et mål i seg selv Det er den ikke. Veksten er i utgangspunktet et verktøy, et middel, for å skape gode samfunn og gi mennesker bedre liv. Ved at vi forveksler mål og middel, skaper vi store problemer. Når veksten blir målet, mens vi samtidig neglisjerer naturtap, ulikhet og mange av forutsetningene som avgjør om vi kan leve gode liv, blir det trøbbel. Her må vi tenke nytt.

Arne Næss stilte spørsmål ved om det kan settes likhetstegn mellom overflod og livskvalitet. Tradisjonskunnskap og urfolkstradisjoner minner oss om noe av det samme: At gode liv kan leves innenfor naturens tålegrenser, og at mennesket er en del av naturen, ikke hevet over den.

«Utviklinga» er ikke en naturkraft. Derfor kan vi endre kurs. Engasjement betyr noe. Å bidra til et levende demokrati er viktig og riktig. Som aktivister kan vi medvirke til at vi kommer litt nærmere et samfunn der naturverdier teller, der rettferdig fordeling er prioritert, og der «det gode liv» ikke er ensbetydende med økende forbruk. Det er bare å hive seg rundt!

Mer fra Natur & miljø 1-2026: