Tekst: Tor Bjarne Christensen

Som toppredator spiller torsken en nøkkelrolle i økosystemet i havet, og Oslofjordens helse er nært knyttet til torskebestandens tilstand. Det gir grunn til bekymring for det som tidligere var en av landets rikeste fjorder. Du skal ikke snakke lenge med en forsker – om torsk eller fjord – før de bruker ord som «krise», «kollaps» og «dramatisk».

Fant ingen voksne torsker

Først noen tall: I en artikkel fra januar 2026 i magasinet Frontiers in Marine Science gir forskerne Øystein Langangen, Stein Kaartvedt, Ketil Hylland og Joël Durant fra Universitetet i Oslo en oversikt over utviklingen for kysttorsken i Oslofjorden. Like før nullfiskeområdene ble innført 1. januar 2026, var bestanden 80 til 90 prosent lavere enn historiske nivåer. I 2000 ble det fanget rundt 150 tonn torsk, mens fangsten i 2024 lå på fem tonn. Strandnottrekkene som Havforskningsinstituttet har foretatt siden 1936 gir stor grunn til bekymring. I 2022 fant forskerne ingen voksne torsker og ingen yngel på de 17 stasjonene innenfor Drøbak, ifølge Rapport fra høstundersøkelsene med strandnot i indre og ytre Oslofjord 2022. Situasjonen var bedre i Ytre Oslofjord, men likevel godt under langtidssnittet.

– Det er dramatisk, det er ikke noe annet ord for det, sier Sissel Jentoft, forsker ved Universitetet i Oslo.

– På begynnelsen av 1900-tallet ble det rapportert om formidable fangster av stor gytemoden torsk i indre Oslofjord, med en topp rundt 1930-tallet. Etter dette ble det rapportert om betydelig reduksjon i fangstene grunnet overfiske. Bestanden av torsk har aldri klart å innhente seg. I dag situasjonen kritisk, sier Jentoft og fortsetter:

– Nå finner vi nesten ikke større velkondisjonert torsk i fjorden. Veldig få når kjønnsmoden alder. De fleste dør før de kommer så langt.

Det er mange påvirkninger som har vært med på å bidra til torskens negative utvikling. Store utslipp av kloakk og betydelig avrenning fra landbruket har redusert siktedypet, gitt algevekst og gjort mye av fjordvannet oksygenfattig. De blå skogene med tang, tare og ålegress, som er så viktige for fisken, har nesten blitt borte.

– Når bestanden er så liten som den er nå, har hver fisk som tas opp av fjorden en negativ betydning for bestanden. Derfor er det veldig bra at det er innført nullfiskeområder i fjorden. Spørsmålet er om det er nok, sier Jentoft.

– Jeg har tidligere gått ut og sagt at det burde vært nullfiske i hele Oslofjorden. Jo større verneområdene er, jo større er sjansen for å få fjorden på fote igjen. Når det foregår fiske i områdene like utenfor nullfiskesonene, vil torskebestanden bli påvirket. Fisken beveger seg rundt i fjorden. Det er viktig å se helheten her, sier Jentoft.

Tre typer torsk i Oslofjorden

Den tredje torsken er mer oseanisk. Det er en såkalt innsigsfisk, som kan komme inn i fjorden i store hopetall fra havområdene i Skagerrak.

– Også denne torsken er fisket ned, sier Jentoft.

Skaper balanse i havet

– Når kan vi forvente en bedring?

– Nå skal vi ha ti år med nullfiske, og kanskje det kan forlenges. Jeg håper at vi i løpet de neste fem årene av får tilbake mer av den den dyptgående torsken. Men hvis det er mye tråling og fiske utenfor nullfiskeområdene, er det ikke sikkert at det vil skje. Kanskje må flere områder innlemmes i verneområdene, sier Jentoft.

Et nasjonalt traume i Sverige

I Sverige har de mye erfaring med nullfiskeområder. Etter flere tiår med overfiske er fiskeforbud et av de viktigste tiltaket for å bygge svekkede fiskebestander opp igjen. I Kattegat og Skagerak er 8 prosent av havområdene strengt vernet. I Østersjøen er det ikke så mye.

– På 1980-tallet var det et omfattende fiske i Østersjøen, og fisken var stor. Det ble fisket altfor mye. Mange av bestandene har kollapset, og situasjonen er i dag helt annerledes. Dette har blitt et nasjonalt traume i Sverige, og det er stor politisk vilje til å gjøre tiltak som får fisken tilbake, fortalte Ulf Bergström på et seminar om nullfiskeområdene i Oslofjorden i april. Han er forsker ved Sveriges Lantbruksuniversitet og har jobbet med saken i 25 år.

I 2009 ble 430 kvadratkilometer i Kattegat helt stengt for fiske. Ifølge Bergström er torskebestanden her den mest nedfiskede i verden med en reduksjon på 95 prosent.

– Vi så en økning i bestanden fram til 2016, men på grunn av endrede regler som tillot mer bifangster i områdene rundt snudde utviklingen. Når det har gått så langt som i Kattegat kan man få regimeskifter i økosystemene, og da kan det bli vanskelig å få torsken tilbake, fortalte Bergström.

Torsten Grieger/Istockphoto.com

Erfaringene med nullfiskeområdene i Sverige er i stor grad positive. En omfattende rapport som undersøkte langtidseffektene i en rekke verneområder, viste at biomassen til målartene i gjennomsnitt økte med rundt 300 prosent etter fem år. Ved hummerfredningsområdet utenfor Göteborg har forskerne registrert flere og større hummere, samtidig som økningen i rovfisk har ført til færre små krepsdyr, en såkalt top-down-effekt.

– Vi har lært at det trengs store områder med fiskeforbud, og at det kan ta lang tid å bygge opp bestander som har kollapset. Når de store rovfiskene kommer tilbake, kan de gjenopprette balansen i økosystemet og gi friskere livsmiljøer, sa Bergström.

Mer fra Natur & miljø 1-2026: