Hva er Parisavtalen?

Avtalen som styrer internasjonal klimapolitikk, ble vedtatt under klimatoppmøtet i 2015 i Paris.

Kristian S. Aas

Parisavtalen er en rammeavtale for internasjonalt klimasamarbeid, som etter mange års forhandlinger ble vedtatt ved konsensus under klimatoppmøtet i Paris i 2015.

FN-systemet er slik at alle land er suverene – og hvilket som helst land kan blokkere en hvilken som helst beslutning. Å få vedtatt avtaler er dermed ikke enkelt, da det ofte er motstridende interesser i store, globale saker som klimasaken. Nennsom oppbygging av avtalen måtte til for at ingen land skulle blokkere den – og derfor er det også mye som hadde vært bra for klimaet å ha med, som er utelatt fra avtalen. Parisavtalen er imidlertid bygd opp slik at landene selv holdes ansvarlige for store deler av klimapolitikken, og gir et regelverk for hvordan dette skal gjøres.

Avtalen inneholder ikke konkrete mål om klimakutt for hvert enkelt land. Den setter i stedet et verdensomspennende mål om å holde den globale oppvarmingen godt under 2 grader, og strebe etter å holde den under 1,5 grader (det såkalte 1,5-gradersmålet). Avtalen setter også regler for hvordan land skal måle, rapportere og verifisere sine utslipp, og melde inn sine mål («nationally-determined contributions», NDC, eller nasjonalt bestemte bidrag). Selve målene er det opp til landene selv å finne ut av. Disse målene skal samlet forsøke å nå et felles mål om å begrense oppvarmingen – det er nedfelt i avtalen. I tillegg skal målene forsterkes hvert 5. år i tråd med oppdatert kunnskap og økende ambisjoner.

Det finnes ingen offisielle mekanismer for å «straffe» land som ikke oppfyller kravene i avtalen. FN-systemets organisering gjør at det er vanskelig å vedta noe som dikterer enkeltland i hva de skal gjøre. Flere avtalemodeller ble diskutert gjennom forhandlinger helt fra 1995, forsterket etter Bali-toppmøtet i 2007 – uten hell. Parisavtalen er derfor et resultat av en mengde kompromisser og diskusjoner. Dette gjør selve teksten i avtalen mindre forpliktende, men gjør at beslutningen står desto sterkere da man vet at det er reell, internasjonal konsensus bak avtalen.

Hovedpunkter i avtalen

  • Alle land har en forpliktelse til å lage en nasjonal plan for hvordan de skal kutte sine klimagassutslipp. Denne skal inneholde et mål om hvor mye landet skal kutte. Målet skal fornyes og forsterkes hvert 5. år – og første gang dette gjøres, er på årets klimatoppmøte i Dubai. Dette omtales som «Global stocktake», en global gjennomgang av fremgangen (eller mangelen på fremgang) under Parisavtalen.
  • Alle land er forpliktet til å rapportere hvordan det går med klimagassutslippene nasjonalt. Dette var også et kontroversielt punkt for mange land under forhandlingene – siden det var landene selv som hadde ansvar for sine klimamål, var det mange som ikke ville ha en rapportering til FN. Dette ble det imidlertid gjennomslag for i Paris.
  • Det er nedfelt i avtalen at alle land skal arbeide for å holde oppvarmingen «well below 2 degrees», og strebe etter å stanse oppvarmingen på 1,5 grader. Altså: AT landene skal gjøre dette, er nedfelt i avtalen, og dermed juridisk bindende – HVORDAN de skal gjøre det er ikke det.
  • Rike land skal bidra med penger for å hjelpe fattigere land med å kutte sine utslipp, og unngå fremtidige utslipp. Rike lands manglende oppfølging av dette løftet er et gjentakende tema på klimatoppmøter. Industrialiserte land forpliktet seg i 2022 til å bidra til et nytt fond som skal gi penger til land som påføres tap og skade fra klimaendringene, mens utviklingsland inviteres til å bidra. Dette var kontroversielt. Store land som ble definert som utviklingsland tidligere, inkludert Kina, kunne bidratt til et nytt fond, men mange utviklingsland viser til historiske urettferdigheter og andre industrilands manglende oppfølging av eksisterende forpliktelser for å kreve at pengekrav bare bør rettes mot industriland.
  • Alle land skal lage nasjonale planer om hvordan de skal tilpasse seg de klimaendringene som vi vet vil komme. Landene skal samarbeide om klimatilpasning, og finne gode metoder for å håndtere tap og skade som oppstår. Dette er også ett av temaene som vil være oppe på COP28 i år.

Viktige punkter utenfor avtalen

  • Akkurat hvor mye skal Norge kutte? Sverige? USA? India? Kina? At utslippene skal kuttes, og hva som er det globale målet, er nedfelt i avtalen – men akkurat hva hvert enkelt land skal bidra med, er ikke det. Det bestemmes av hvert enkelt land, men skal rapporteres til FN etter et system nedfelt i avtalen.
  •  Skal vi slutte å bruke kull, olje og gass til energi? Skal vi slutte å fly? Skal vi fase ut andre deler av vår aktivitet som slipper ut klimagasser? Parisavtalen sier ingenting om hvilke sektorer som må kutte for å nå målene, det er opp til hvert enkelt land – men hvert lands utslipp skal rapporteres til FN.
  •  Hvor mye penger skal hvert enkelt land bidra med inn i klimafondet, for å hjelpe verdenssamfunnet med å takle klimaendringene? Det er også en sak for hvert enkelt land – men bidragene skal rapporteres til FN.

Naturvernforbundets vurdering


Parisavtalen er et rammeverk som ikke i seg selv løser klimaproblemene. Den ansvarliggjør landene selv i stor grad, men bidrar til at vi nå har et oversiktlig, internasjonalt system for at landene, med felles innsats, kan kutte sine utslipp. Da kan land kutte utslipp, vel vitende om at de kan følge med på at andre også gjør det samme – og ikke oppfører seg som «gratispassasjerer».

Selvfølgelig hadde det vært bra med en avtale som i seg selv hadde sørget for å få ned utslippene raskere – men når det ikke kunne vedtas gjennom FN, er det i det minste bra at vi har fått en avtale som legger opp til stadig økende innsats i klimasaken. Den hindrer ikke land som vil gå foran i å gjøre det, og den inneholder mekanismer for å sikre at alle land får muligheten til å bli med i klimadugnaden.

Men denne avtaleformen legger et stort ansvar på de landene som historisk har hatt store utslipp, og som har tjent store penger på å utvinne, selge og bruke fossil energi – land som Norge. Disse må bidra i stor grad for å få utslippene ned, og sørge for at andre land settes i stand til å gjøre det samme.