Lederartikkel, Natur & miljø 2-2025

De årlige klimatoppmøtene har vokst ut av alle håndterbare proporsjoner. Da klimatoppmøtet i København ble holdt i 2009, var det 35 000 personer som var akkreditert til å delta. Det var da det største møtet FN noensinne hadde hatt. I forfjor i Dubai var over 80 000 personer akkreditert – i tillegg til alle aktører på utsiden av sperringene.

Er det virkelig på gigantmøter som dette, med deltakelse fra alle land samt interesseorganisasjoner, næringsliv, aktivister, selgere, tradere og påvirkningsagenter av alle slag at vi stanser klimaendringene og redder naturen?

Hotellkapasitet og konferansefasiliteter i Bélem i Brasil begrenser antallet som kan delta i år. Men er det virkelig på gigantmøter som dette, med deltakelse fra alle land samt interesseorganisasjoner, næringsliv, aktivister, selgere, tradere og påvirkningsagenter av alle slag at vi stanser klimaendringene og redder naturen?

En av de store grunnene til at klimakutt er vanskelig, er at fordelene i liten grad blir synlige der det kuttes. Kutter du lokal forurensning i en by, er det beboerne i akkurat din by som får fordelen – og det kan man vinne valg på. Men kutter du klimagassutslippene, blir fordelen likt fordelt over hele kloden. Dermed blir incentivene for å gjennomføre en stram kuttpolitikk mye svakere – spesielt når andre ikke følger opp. Du vinner ikke lokalvalg på Vestlandet ved å legge ned oljeindustrien for diffuse, tungt målbare globale fordeler.

Derfor er det nødvendig med en sterk, internasjonal avtale som sikrer at alle er med. Parisavtalen var et forsøk på å lage en avtale der alle land kan yte etter evne, og beholde styringen over detaljene i klimapolitikken selv. Og det har virket – men ikke godt og raskt nok. Husk: Vi skal halvere globale utslipp innen 2030, og få de til å gå mot null innen 2050, for å stabilisere klimaet. Hvis ikke blir det flere stormer, mer ekstremvær, svikt i avlinger, tap av naturtyper, forsuring av havet, flere ras og et mer ulevelig klima for alle på kloden – noe som er mye dyrere og mer ubehagelig enn å kutte utslipp nå.

Alle land har områder der de mener at de fortsatt bør få lov til å slippe ut klimagasser, eller bidra til at andre gjør det. For Norge er det olje- og gassutvinning, samt flytrafikk, som er «hellige» områder. For India er det spørsmålet om å få nok energi til å fortsette den økonomiske utviklingen. For Russland er det hensynet til militær industri og makt. For oljelandene i Midtøsten er det temmelig åpenbart hva de vil ta vare på. For Australia er det kullindustrien. En internasjonal avtale spiller her en viktig rolle, for å tilby en byrdefordeling som gjør at fordelene som hele kloden vil oppleve, blir forlokkende også for enkeltland og -aktører.

Skal vi lykkes, må vi skape forståelse for at alle må være med på å kutte mest mulig. Her er en internasjonal avtale viktig for å kunne vise og vite at også andre gjør sin del.

Men i bunn og grunn er alle utslipp lokale, selv om problemet er globalt. Skal vi lykkes, må vi skape forståelse for at alle må være med på å kutte mest mulig. Her er en internasjonal avtale viktig for å kunne vise og vite at også andre gjør sin del. Men da er det ikke detaljbeslutningene på klimatoppmøtet som er viktigst for å løse klimaproblemet. Det er summen av alle de beslutningene vi alle gjør hver dag – på alle plan. Privat, på jobb, for bedriften vi jobber i, i kommunestyrer, fylkesting og i hvert enkelt land. Og her vil organisasjoner som Naturvernforbundet kunne spille en stor rolle for å påvirke klimabeslutninger som tas – i alle ledd.

Klimaet reddes ikke av at flest mulig drar på klimatoppmøte – men ved at alle aktører, på alle plan, tar de riktige beslutningene i sin hverdag. En internasjonal avtale må sikre at alle tar de riktige beslutningene for klima, natur og miljø.