Innenrikspolitikk kaster skygge over klimaforhandlinger

Det er lett å mistenke mange av landene som var representert da Poznan-møtet åpnet i går, mandag, for å ha oppmerksomheten rettet helt andre steder. I en rekke land som har stor innflytelse på forhandlingene om en ny klimaavtale tas det i disse dager viktige avgjørelser om landenes framtidige klimainnsats på den innenrikspolitiske arenaen:

• USA har som kjent valgt ny president, og hele verden forventer en mer aktiv klimapolitikk når Barack Obama flytter inn i Det hvite hus i slutten av januar. Derfor er det kanskje ingen overraskelse at større oppmerksomhet er rettet mot Obamas utnevnelse av utenriksminister og FN-ambassadør, enn mot hva den nåværende amerikanske administrasjonen har å si på talerstolen i Poznan.
• Canadas konservative regjering, som har uttalt at Canada vil ignorere sine forpliktelser i Kyoto-avtalen og som konsekvent har bremset forhandlingene om en ny avtale, blir truet med mistillit hjemme i Ottawa. Et regjeringsskifte i løpet av de neste dagene kan gjøre den liberale tidligere miljøvernministeren Stephan Dion til regjeringssjef, og bety et kraftig skifte i landets klimapolitikk
• Ryktene i Poznan sier at Australias regjering i løpet av de kommende par døgn vil bestemme seg for hvor store utslippsreduksjoner de vil påta seg fram mot 2020.
• Brasil la i går fram en ny nasjonal klimaplan, som blant annet innebærer et løfte om at landet selv skal sørge for reduserte utslipp fra avskoging, i tillegg til de reduksjonene de kan få til ved hjelp av støtte fra Norge og andre rike land. Dette er svært viktig fordi det viser at utviklingsland også kan være villige til å ta på seg ulike former for forpliktelser i en framtidig avtale.

Den viktigste innenrikspolitiske klimakampen i disse dager er likevel den som pågår i Brussel. Samtidig som EU-medlem Polen arrangerer internasjonalt klimatoppmøte i Poznan, prøver polske myndigheter så godt de kan å svekke målene i EUs såkalte klimapakke, et sett med nye lover som beskriver EU-landenes klimainnsats fram til 2020. EU har i utgangspunktet lovet å redusere sine utslipp med 20 prosent fra 1990-nivå fram til 2020, og med 30 prosent dersom det blir en internasjonal avtale.

Flere land arbeider imidlertid nå for å svekke EUs framtidige klimainnsats. For det første er det skapt usikkerhet om hvorvidt EU automatisk skal øke målet sitt til 30 prosent dersom det blir en internasjonal avtale, eller om dette først må gjennom en ny politisk behandling. For det andre jobber flere land for å tillate at en større del av målsettingen skal kunne gjennomføres ved kvotekjøp fra utviklingsland i stedet for faktiske utslippsreduksjoner innenfor EU.

På toppen av disse forslagene til svekkelser kommer det at EUs målsetninger i utgangspunktet aldri har vært tilstrekkelige dersom målet er å begrense den globale temperaturstigningen til maksimalt to grader, noe ironisk nok EU var først ute med å sette seg som mål. En ny rapport fra Kirkens Nødhjelps britiske søsterorganisasjon viser at klimamålene i EUs klimapakke sannsynligvis vil gi en temperaturstigning på tre grader eller mer. Norge er i delvis samme situasjon som EU i denne saken, ettersom også Norge har tatt på seg utslippsmål for 2020 som ikke går langt nok til å holde temperaturstigningen under to grader.

Mens toppmøtet i Poznan er i ferd med å komme ordentlig i gang, og man lader opp til det kommende årets intense forhandlinger fram mot København-toppmøtet i desember 2009, er altså foreløpig mye av fokuset på krangling og tautrekking hos de enkelte forhandlingspartene. Og på dette feltet kan de offisielle delegasjonene i Poznan gjøre lite, annet enn å håpe på at utfallet av de innenrikspolitiske dragkampene vil bidra til et bedre klima – både i atmosfæren og i de framtidige forhandlingene.