Natur og elektronikk

Nordmenn kjøper mye elektronikk. Vi har både mange typer produkter og vi bytter dem ut ofte. Vi kaster derfor nesten fire ganger mer enn verdensgjennomsnittet.

Sterkt økende forbruk

Svært mye elektronisk avfall (EE-avfall) er på avveie. I FN-rapporten Global transboundary e-waste flows er det bare 17 prosent av det globale elektronikkavfallet som er dokumentert forsvarlig håndtert.

I Norge ble det samlet inn 145.000 tonn elektronisk avfall i 2025 i følge «Veikart for sirkulær EE- og IKT-bransje mot 2035 . Dette har vært stabilt de siste årene. I 2022 tilsvarte innsamlet mengde 28 kilo per person. Det er nesten fire ganger verdensgjennomsnittet på 7,8 kilo per person. Veikartet viser bransjens ambisjoner fram mot 2035 og peker på fem innsatsområder:

  • Designe sirkulært. Designe produkter for lang levetid, reparasjon og gjenvinning.
  • Øke sirkulær etterspørsel. Flere velger sirkulære produkter og tjenester. Her trekkes offentlige innkjøp fram som viktig.
  • Forlenge levetid gjennom å bruke, vedlikeholde, reparere, oppgradere og ombruke produkter.
  • Sikre beredskap gjennom robuste verdikjeder og tilgang til kritiske materialer. Satsing på urban mining.
  • Skape materialverdi gjennom å gjenvinne materialer og tilbakeføre ressurser til ny bruk.

Nordmenn kjøper mye elektronikk. I 2022 ble det solgt 32,4 kilo EE-produkter per person i EU. I Norge ble det solgt hele 42,9 kilo EE-produkter per innbygger. Den store mengden nye produkter kommer før eller senere som som avfall, i 2022 kvittet vi oss med omkring 56 prosent mer EE-avfall enn det europeiske gjennomsnittet.

I Norge blir 75 prosent av elektronikkavfallet materialgjenvunnet (Cirkular Norway 2026). Under 4 prosent av dette går til ombruk. Brukthandel via Finn og andre kanaler fanges ikke opp av denne statistikken. Nordmenn har også mye småelektronikk liggende ubrukt i skuffer og skap, som kunne erstattet nye råmaterialer.

Elektronikkavfall inneholder flere mineraler og jordarter som krever omfattende gruvevirksomhet. Gjenvinning sparer derfor store arealer fra ødeleggelse. Også kvikksølv og andre skadelige stoffer lekker ut når det ikke behandles forsvarlig.

EU og Norge innfører nå strengere regler for å sende elektronisk avfall over grenser (grensekryssforordningen). Reglene skal sikre at avfallet gjenvinnes for å erstatte primære råvarer. Samtidig skal reglene gjøre det enklere å transportere elektronisk avfall til ombruk og materialgjenvinning innen EU/EØS. Det skal sikre at avfallsutfordringene ikke eksporteres til tredjepartsland og øke kontrollmulighetene av ulovlige avfallstransporter.

Negativ effekt i andre land

I Science for Policy Report ble det gjennom en livssyklusanalyse av en rekke husholdningsprodukter vist spesiell negative effekt for bærekraftsmål 3 (helse), 6 (rent drikkevann), 13 (klima) 14 (livet i vann) og 16 (livet på land).

For drikkevann kommer effektene fra elektroniske produkter først og fremst på grunn av mengden vann som brukes, samt forurensing av drikkevann.

For klima er bruken av fossile ressurser og ozoneffekter for noen produkter spesielt, trukket frem.

I 2019 ble det globalt skapt rekordmye elektronisk avfall, hele 53,6 millioner tonn. Dette var en økning på 21 % i løpet av bare fem år. Europeisk avfall utgjorde 12 millioner tonn. I Europa var e-avfall over 16 kilo per person.

E-avfall vil ifølge FNs Global E-waste Monitor 2020, bli 74 millioner tonn i 2030. Dette tilsvarer en dobling i løpet av 16 år.

Bare 17,4 % av det globale e-avfallet blir samlet inn og resirkulert, til tross for at avfallet inneholder verdifulle mineraler og jordarter.  Hele 82,6 % av avfallsstrømmene er udokumenterte.

Mellom 7 og 20 % estimeres å bli eksportert som brukte produkter eller avfall. 8 % kastes i restavfall i høyinntektsland.

Globalt e-avfall i 2019 veide betydelig mer enn alle voksne mennesker i Europa.

Les mer om hvordan norsk privat forbruk påvirker artstap og andre naturkonsekvenser.

Effekten på potensielt artstap øker innenfor de forbrukskategorier som er rapportert

Naturvernforbundet jobber med:

  • Nye krav til produsenter om å dokumentere påstander om hvorvidt et produkt kan gjenvinnes eller repareres,
  • Strengere krav til miljømerkeordninger
  • Forbud mot å destruere usolgte varer.
  • Nye krav om grønne anskaffelser i det offentlige
  • Skjerpede krav til både byggevarer og bygg som skal senke miljøavtrykket og bidra til en mer sirkulær økonomi.

Naturvernforbundet foreslår flere mulige tiltak:

   

  • Momsfritak på reparasjoner er eksempel på å vri skatter og avgifter slik at det blir dyrere å kjøpe nytt og billigere å reparere.
  • Krav til materialbruk for å sikre god kvalitet på produkter.
  • Stoppe salg av ting som ikke er reparerbare
  • Å merke produkter med forventet levetid.
  • Sette reklamasjonstid i henhold til forventet levetid.
  • Informasjon til forbrukere slik at de blir kjent med og bruker reklamasjonsretten.
  • Holdningskampanjer mot forbrukere slik at de kjøper mindre.

Retten til reparasjon innebærer:

  • At produkter kan repareres
  • Rett på tilgang til reservedeler og manualer.
  • Rett til å vite hvor reparerbart et produkt er.
  • Rett til tilgang på reparatører, noe som krever opplæring og rammebetingelser for en lønnsom næring
  • Uavhengige reparatører må få tilgang til reservedeler og manualer.
  • Prisen på reservedeler må stå i stil med prisen på produktet og slik pris må lovfestes i forbrukerkjøpsloven