Fakta om Nussirs kobbergruve ved Repparfjorden

Det er gitt tillatelse til utvinning av kobberkonsentrat med sølv og gull som biprodukter i Nussir og Ulveryggen i Kvalsund kommune. Dette vil produsere to millioner tonn tungmetallholdig gruveslam årlig. Fordi gruven skal drives som underjordsdrift, ville det vært fullt mulig å fylle rundt halvparten av massen tilbake i gruven, men likevel har gruveselskapet Nussir fått tillatelse til å dumpe alt sammen i den nasjonale laksefjorden Repparfjord.

Massen som Nussir ASA vil dumpe i fjorden består av finmalt steinstøv med høyt nivå av tungmetallene kobber, nikkel og krom, samt tilsatte kjemikalier. Innholdet av tungmetall i gruvegangen er så høyt at det vil overskride fastsatte grenseverdier og være akutt giftig for mange marine organismer. Konsentrasjonen av kobber er langt over grensa for tilstandsklasse «svært dårlig» og vil blant annet hemme luktesansen til fisk, noe som spesielt vil påvirke laksen i den sårbare utvandringsperioden fra elv til hav.

Omlag 0,15 prosent av gruveslammet, tilsvarende 3000 tonn per år vil være nanopartikler. Det vil bli rundt 1500 tonn silisiumdioksid (SiO2) nanopartikler, 290 tonn aluminiumoksid (Al2O3) nanopartikler og 70 tonn jernoksid (Fe2O3) nanopartikler hvert år. Dette er typer som er kjent for å kunne ha giftige egenskaper i marint miljø og kunne bli akkumulert opp gjennom næringskjeden.

Utslippet vil påvirke fjordens gode bestander av torsk, sei, sild, hyse, kveite og flyndre. Dette er høstbare bestander av stor betydning for den lokale flåten og for husholds- og fritidsfiske. I desember 2015 kom det en rapport som viser at selv svært små konsentrasjoner av partikler kan ha sterk negativ påvirkning på fisk, særlig fiskeegg og larver, noe som vil kunne gi negativ påvirkning på gyting og oppvekst langt ut over selve deponiområdet.

Innholdet av tungmetall i sedimentet vil være så stort at det etter Miljødirektoratets egne tabeller kan bli klassifisert som «svært dårlig» med akutt toksisk virking.

Alt liv på havbunnen i deponiområdet vil bli utradert, og partikler vil kunne spre seg langt av gårde og være skadelig for det marine naturmangfoldet i større deler av fjorden. I tillegg til skadene på fiskeartene, vil også marine pattedyr kunne ta skade av sjødeponiet. Det er spekkhogger, vågehval, knølkval, springere og nise i fjorden, og fjorden er viktig for fuglelivet i regionen, med våtmarksområder som er hekke- og rasteområder for ender, terner, måke- og vadefugl. Redusert mattilgang vil ikke minst påvirke en svekket bestand av sjøfugler.

Forstå det den som kan. Naturvernforbundet mener sjødeponiet i Repparfjorden klart bryter med prinsippene og regelverket for forvaltningen av de nasjonale laksefjordene.

Miljødirektoratet bekrefter at det er risiko for uhell (i tillegg til den planlagte forurensningen), og at disse forventes å ha direkte negativ effekt på sjøørret og sjørøye. Dette er åpenbart i strid med Stortingets krav om at «virksomhet som innebærer risiko for alvorlig forurensning som kan skade villaksen tillates ikke».

Det strider mot generell rettsforståelse og åpenbart også lovgivers intensjon at akutt forurensning skal være forbudt etter systemet med nasjonale laksefjorder, mens kronisk forurensning på et nivå som kan klassifiseres som «akutt toksisk virkning» kan være tillatt. I spørsmålet om utslipp av gruveslam i Repparfjorden er innholdet av tungmetall i sedimentet så stort at det etter Miljødirektoratets egne tabeller kan bli klassifisert som «svært dårlig» med akutt toksisk virking. Det er da åpenbart at det er bestemmelsen om vern mot «akutt forurensning i laksefjordene» som må være overordnet etter lovgivers intensjon.

Regelverket sier at «Større inngrep i munningsområdet til nasjonale laksevassdrag tillates ikke», og da er det viktig å avgjøre hva som er munningsområdet. I forbindelse med systemet nasjonale lakseelver, må munningsområdet bli oppfattet som det nære området ved utløpet som laksen må gjennom for å komme opp i elva. I den forstand ligger deponiområdet også i munningsområdet. Deponiet er plassert der fjorden er på det trangeste, og det vil være umulig for laksen å gå utenom dersom den skal komme til og fra elva. Konklusjonen er at deponiet er et inngrep i munningsområdet, og dermed forbudt.

I tillegg til det som er nevnt i forrige punkt vil den generelle nedgangen i biologisk aktivitet i fjorden gjennom tap av bunnfauna, svekket planktonproduksjon og negativ påvirkning på gyting og oppvekst av saltvannsfisk, gi laksesmolten redusert mattilgang i fjorden. Offentlig fangststatistikk viser en markant nedgang i laksebestanden ved forrige gruveutslipp (1972 – 1978) der bestanden igjen fikk en økning først 13 år etter endt gruvedrift.

Dette er et meningsløst spørsmål som blir stilt gang på gang av gruveselskap og forvaltning. Det er ikke et spørsmål om landdeponi eller sjødeponi. Løsningen er god utnytting av massen, alternativ bruk av overskuddsmasse og tilbakefylling. Dersom det fortsatt er behov for å deponere masse vil et lite deponi på land være bedre enn i sjø fordi man har bedre kontroll på massen.

Det er et spørsmål som også mange andre land stiller seg. Det beste svaret vi kan gi er at det er fordi det er den billigste måten å deponere avgangsmassen fra gruveindustrien. Det er mange andre land som har like gode «naturlige forutsetninger» for å dumpe gruveavfall på havet som Norge, men som likevel ikke gjør det, så det er i alle fall ikke noe godt svar.

– I Jøssingfjorden ble dumpinga i sjøen stansa for over 30 år siden, men ser du bilder av fjorden i dag er den fortsatt dekket av et tykt grått støvlag.

– I Bøkfjorden gikk tilstanden i fjorden fra god til svært dårlig på grunn av dumping av gruveavfall.

– Ranfjorden blir klassifisert som sterkt negativt påvirka, med dårlig økologisk status. Ifølge Havforskningsinstituttet er økosystemet i fjorden trua, og den biologiske produksjonen i overflatelaga er hemma.

– I Lillebukt/Stjernøysundet blir det dumpet 200 000 tonn gruveavgang per år. Denne avgangen er godkjent som kaligjødsel for økologisk landbruk, og kunne erstattet halvparten av all kaligjødsel i norsk landbruk. I stedet har den blitt dumpet i fjorden slik at Lillebukt har gått fra god til moderat status.

– Forvaltningsplanen for vassregion Møre og Romsdal klassifiserer statusen til Frænfjorden som “dårleg”, på grunn av sjødeponiet fra Hustadmarmor AS.

Det vil bli brukt flere ulike kjemikalier som vil bli sluppet ut med gruveavgangen i fjorden. Samtidig vil gruveavfallet inneholde tungmetaller.

Repparfjorden er en grunn fjord med sterke strømmer inn langs bunnen av fjorden. Dette fører til en kraftig oppstrøm innerst i fjorden som vil kunne føre finmalte partikler opp i overflata og spre de langt utover fjorden. Fordi de er så små vil det ta lang tid før nanopartikler synker til bunns (om de i det hele tatt vil gjøre det). Dette fører til at nanopartikler kan bli spredd vidt omkring, og vil kunne påvirke ikke bare Repparfjorden, men også områdene rundt.

I Repparfjorden er det påvist maksimalstrømmer på 11-80 centimeter i sekundet, noe som i teorien tilsvarer 9-70 kilometer per døgn.  Det er ikke urimelig å anta at nanopartikler under disse forholdene kan sveve ekstremt langt, og det er uavklart i hvor stor grad flokkuleringskjemikalier vil avgrense spredningen og hva som skjer av oppvirvling fra sedimentet i straumtopper. Både Havforskningsinstituttet, Sintef og Det Norske Veritas har påpekt mangelfull strømmåling og stilt spørsmålstegn ved hvor pålitelige forsøkene og modelleringene som har blitt gjort for å estimere spredning av massen i Repparfjorden er. De mener partikler fra deponiet kan spre seg mye lenger enn det som kommer frem i konsekvensutredningen.

I spørsmålet om utslipp av gruveslam i Repparfjorden er innholdet av tungmetall i sedimentene så store at det etter Miljødirektoratets egne tabeller kan bli klassifisert som «svært dårlig» med akutt toksisk virking. Havforskningsinstituttets simulering viste stor vandring av partikler, også ut mot havet. Dette gir uttrykk for at spredningsmodellen som Miljødirektoratet støtter seg på er svært usikker, og dermed et dårlig grunnlag for beslutning.

Da vil vi få en sterkt forurenset fjord. Tungmetallene vil bli akkumulert opp gjennom næringskjedene og påvirke hele økosystemet.

Ja. Kvalsund er et samisk område, brukt i fellesskap av sjøsamer og reindriftssamer, og begge grupper har rettigheter i området. Nettopp med bakgrunn i de samiske interessene sa et nær enstemmig Sameting i 2016 nei til gruveplanene til Nussir ASA, og tilhørende sjødeponi.

Den godkjente reguleringsplanen inneholder inngrep i reinbeiteområder som ikke kan oppheves med avbøtende tiltak som gjerde eller lignende. Det er derfor ikke grunnlag for enighet mellom gruveselskap og reindrift innenfor disse rammene.