Slik kan Norge lykkes i klimaarbeidet

For å løse klimakrisen må alle land øke innsatsen for å kutte egne utslipp. Norge bør derfor ha høye ambisjoner i tråd med Parisavtalen, og jobbe for å begrense global oppvarming til under 2 grader, helst 1,5 grader, sammenlignet med førindustriell tid.  

Miljødirektoratet anbefaler et mål om minst 80 prosent utslippskutt innen 2035, noe vi støtter. I tillegg er det viktig at det legges begrensninger for hvor mye utslippskutt som kan kjøpes gjennom kvoter. Derfor anbefaler direktoratet at minst 60 prosent av kuttene bør skje i Norge for å sikre reell omstilling av norsk økonomi og samfunn. 

Status: Norges klimamål sier at Norge skal kutte 70-75% i samarbeid med EU. Klimamålet for 2035 som Stortinget har vedtatt, har dermed ikke lenger et forpliktende nasjonalt delmål. Du kan lese Naturvernforbundet sin vurdering av regjeringens forslag her: Regjeringens klimamål skuffer 

Naturen fanger og lagrer store mengder karbon. Nedbygging og omdisponering av naturens karbonrike arealer vil føre til store utslipp, mangel på karbonlagring, og tilhørende svekkelse av biomangfoldet. Dette gjelder spesielt myr og skog. Derfor trenger vi et separat klimamål for skog- og arealbrukssektoren, slik Miljødirektoratet anbefaler. Det må sikre bevaring, restaurering og styrking av naturlige karbonlagre som myr og skog.  

Et eget mål for skog og areal vil også gjøre målene for andre sektorer enklere å følge opp. Utslipp fra skog og arealbruk varierer mye fra år til år, og dette kan skape usikkerhet om hvor mye andre sektorer faktisk må kutte dersom alt inngår i samme mål.  

Norge vil fortsette klimaarbeidet sammen med EU, slik vi gjør i dag, men vi må få fart på omstillingen her hjemme:

I dag kan Norge kjøpe nesten så mange klimakvoter vi vil for å kompensere for utslipp vi ikke kutter selv. Det bør endres. Bruken av kvoter bør begrenses til EUs kvotesystem (EU ETS), som gjelder for omtrent halvparten av utslippene våre – for eksempel fra industrien og oljevirksomheten.

Avtalen med EU inneholde klare regler: Hvis Norge ikke når sine klimamål, må det få konsekvenser.

Til slutt er det viktig at Norge raskt får på plass viktige klimaregler som vi er forpliktet til gjennom EØS-avtalen, men som vi henger etter med i dag 

Når vi velger klimaløsninger, må vi tenke langsiktig. Det hjelper lite med tiltak som kanskje kutter litt utslipp nå, men som gjør det vanskeligere å nå målet om et lavutslippssamfunn i 2050. Eksempler på slike kortsiktige løsninger er å bruke strøm på oljeplattformer for å forlenge oljealderen, eller å satse tungt på knappe biodrivstoff som har usikker klimaeffekt, og kan føre til avskoging.   

Klimapolitikken må også vise en tydelig retning: Hvilke næringer skal vi satse på i framtida, og hvordan skal vi bruke ressursene våre – som den verdifulle, fornybare strømmen vi har – på en smartest mulig måte? 

Om vi skal nå Norges klimamål for 2035 og 2050, må vi ha en plan for sluttfasen for norsk petroleumsvirksomhet i tråd med Klimautvalget 2050 sine anbefalinger. For å sikre en rettferdig omstilling er det viktig at planen skaper forutsigbare rammer for folk, næring og arbeidsplasser. Etter statsbudsjettforhandlingene i 2025 ble det opprettet et omstillingsutvalg, som skal komme med anbefalinger for omstilling av den norske økonomien når oljeaktiviteten fortsetter å gå ned. Utvalget skal levere sine anbefalinger til Stortinget innen sommeren 2027.

Les også: Derfor må Norge tenke nytt

Energi- og klimapolitikken er helt avgjørende for at vi skal klare å omstille viktige sektorer som transport og industri. For å få til dette, trenger vi en helhetlig plan. Den må bidra til at vi bruker ressursene våre klokt, unngår å låse oss fast i løsninger som ikke fungerer på sikt, og legger til rette for en grønn omstilling – slik Klimautvalget 2050 har anbefalt. Klimaplanen må også sikre at vi har nok energi til omstillingen, samtidig som vi tar best mulig vare på naturen. I tillegg bør Stortinget jevnlig få informasjon om hvordan arbeidet går, noe også Energikommisjonen anbefalte i 2023. 

Norges klimalov må være i tråd med Den Europeiske Menneskerettighetskonvensjonen. Klimaloven bør tydelig slå fast at Norge har et ansvar for å følge et karbonbudsjett fram mot 2050 – altså hvor mye vi totalt kan slippe ut for å bidra til å begrense oppvarmingen til 1,5 grader. Det er de rike, industrialiserte landene som har forurenset mest – og som har størst ansvar for å kutte utslippene. Karbonbudsjettet må ta hensyn til at land har ulikt ansvar og ulike forutsetninger.

For å holde oss på rett kurs, bør det settes bindende klimamål for 2035, 2040 og 2045. Regjeringen bør hvert år legge fram veikart for Stortinget som viser hvordan vi ligger an, hvilke tiltak som virker, og hva mer som må gjøres. I dag legger regjeringen fram Grønn bok (klimasatus- og plan) som har store mangler når det gjelder å tidfeste klimatiltak og beregne klimaeffekten av regjeringsbudsjettet. I tillegg trengs et uavhengig klimaråd som kan gi råd, følge utviklingen og bidra til åpenhet og debatt om veien videre.  

Stortinget og regjeringen må ta store, politiske grep de neste par årene for at Norge skal kutte nok utslipp innen 2035. Det er viktig at virkemidlene som tar i bruk både virker på lang sikt, i samsvar med Unngå, Flytte, Fordele- prinsippet (UFF), tar hensyn til rettferdig omstilling og følger prinsippet om at forurenser skal betale.

Miljødirektoratet har allerede laget en oversikt over hva som trengs for å nå klimamålet, og sammen med Klimautvalget 2050 sin rapport har vi et godt grunnlag for å komme i gang med de riktige løsningene. 

Nordmenn sitt høye forbruk og import av billige varer fra utlandet til store klimautslipp og negative konsekvenser for miljøet der hvor varene produseres. Miljødirektoratet anbefaler at det etableres et eget mål for å redusere klimagassutslipp fra forbruk i Norge. Vi trenger også oppfølging og virkemidler for å redusere disse utslippene. 

Selv om det er de rike landene i nord som har forurenset mest, er det fattige land i sør som blir hardest rammet av konsekvensene av klimaendringene. Derfor må Norge ta sin rettferdige andel av ansvaret for klimakrisen. Det innebærer naturligvis å kutte egne utslipp her hjemme i Norge. Samtidig har vi også et økonomisk ansvar. Vi trenger en ambisiøs og forpliktende opptrappingsplan for klimafinansiering i utviklingsland, samt en dekarbonsering av oljefondet; Det vil for eksempel si at Norge ikke skal tjene penger på fossile investeringer i utlandet.