Stoltenberg kan sitte på nøkkelen til klimaavtalen

I dag reiser Jens Stoltenberg til Etiopia for å lede et FN-møte om hvordan klimatiltak i utviklingsland kan finansieres. Samtidig avsluttes en ukes klimaforhandlinger i Kina, uten at verden er nærmere en ny klimaavtale. Naturvernforbundet mener Stoltenberg har mulighet til å bringe ny giv inn i de fastlåste forhandlingene, men det krever at de rike landene forpliktes til å kutte sine utslipp.

Forhandlinger med Lars Haltbrekken

Forhandlingene om en ny internasjonal klimaavtale er inne i siste runde før årets klimatoppmøte COP 16 i Cancun, Mexico. Hele denne uka har forhandlere møttes i Tianjin, Kina. I dag avsluttes forhandlingene uten nevneverdig framgang, og mange land uttrykker pessimisme med tanke på mulighetene for en avtale i Cancun. Et nøkkelspørsmål i forhandlingene er hvordan klimatiltak i fattige land skal finansieres. Forhandlingene om dette har nærmest stoppet opp i påvente av rapporten fra den såkalte AGF-gruppa som statsminister Jens Stoltenberg leder.

Bakgrunn: AGF-gruppa

«Advisory Group on Climate Finance» (AGF) ble etablert av FNs generalsekretær Ban Ki-Moon, og ledes av Jens Stoltenberg og Etiopias statsminister Meles Zenawi. Andre medlemmer inkluderer ministere, akademikere og andre eksperter på finansieringsspørsmål. Gruppa skal innen utgangen av oktober legge fram en rapport med anbefalinger til hvordan tiltak for utslippsreduksjoner og klimatilpasning i utviklingsland kan finansieres fram mot 2020.

Les mer

Mandat for AGF-gruppa (PDF)
Gruppas medlemmer (PDF)

Utviklingsland med klar melding til Stoltenberg

Stoltenberg reiser i dag til Addis Abeba, Etiopia, for å lede AGF-gruppas siste møte som finner sted mandag og tirsdag. Naturvernforbund mener rapporten AGF-gruppa skal utarbeide kan spille en viktig rolle for arbeidet med å få på plass en ny klimaavtale. Leder Lars Haltbrekken minner om at det trengs store utslippskutt både i rike og fattige land dersom vi skal unngå farlige klimaendringer.

– Det er vi i de rike landene som har skapt klimaproblemet, og derfor har vi ansvar ikke bare for å kutte utslipp i våre egne land, men også for å betale for utslippskutt i fattige land. Stoltenbergs rapport kan bidra til å løse opp i forhandlingene som nå står i stampe, mener Haltbrekken.

Frykter feil fokus

Både utviklingsland og miljøorganisasjoner er bekymret for at AGF-rapporten vil fokusere for mye på kvotehandel, som middel for rike land til å oppnå sine utslippsforpliktelser ved å betale for kutt i utviklingslandene, i stedet for at dette kommer i tillegg til kutt i egne utslipp. . Utviklingslandene, som vil rammes hardest av klimaendringene, understreker at betaling for klimatiltak i fattige land må komme i tillegg til store og raske kutt i den rike delen av verden. De frykter at rike land vil forsøke lure seg unna ansvaret sitt ved å bytte ut klimatiltak på hjemmebane med kutt i de fattige landene.

– Dersom de rike landene forsøker å snike seg unna egne kutt og i stedet betale seg ut med økt kvotehandel, vil det både øke konfliktnivået i klimaforhandlingene og det vil bidra til at utslippskuttene blir for små og klimaendringene enda mer dramatiske. Et stort ansvar hviler på Stoltenberg nå, sier Haltbrekken.

Naturvernforbundets råd til Stoltenberg

Foran møtet i Addis Abeba har Naturvernforbundet tre råd til Stoltenberg og gruppa han leder, «Advisory Group on Climate Finance» (AGF):

1. Fokuser på finansieringskilder som er under offentlig kontroll og som ikke går på bekostning av utslippskutt i de rike landene. For å sikre den nødvendige finansieringen må ansvaret for å framskaffe midlene ligge på rike lands myndigheter, ikke private investorer. Midler under offentlig kontroll kan komme fra mange ulike kilder, som avgifter på internasjonal transport og finanstransaksjoner, eller auksjonering av utslippsrettigheter. Kvotehandel som gjør at utslippsreduksjoner i utviklingsland kommer i stedet for kutt i de rike landene (såkalt «offsetting») vil føre til at de allerede altfor svake reduksjonene som de rike landene har lovet å gjennomføre fram til 2020, blir enda svakere.

2. Ikke gjør forhandlingene vanskeligere ved å gå inn i debatten om hvordan midlene skal styres. En av de vanskeligste diskusjonene i forhandlingene om en ny avtale er hvordan penger til klimatiltak skal styres. Mens mange rike land ønsker å gi Verdensbanken en framtredende rolle, vil utviklingslandene opprette et FN-styrt fond for klimafinansiering. AGF-gruppa skal i utgangspunktet bare vurdere hvor pengene skal komme fra, ikke hvordan de skal styres. Det ser likevel ut til at multilaterale banker som Verdensbanken vil gis en framtredende rolle i rapporten fra AGF. Det vil gjøre rapporten langt mer kontroversiell og kan bidra til å gjøre forhandlingene om en ny klimaavtale vanskeligere.

3. Tilpass finansieringen til behovene, ikke til den politiske hestehandelen i København. Den omstridte erklæringen fra København-toppmøtet lover opp mot 100 milliarder dollar årlig til klimatiltak i utviklingsland innen 2020. De fleste anslag tyder imidlertid på at finansieringsbehovet for utslippsreduksjoner og klimatilpasning vil være langt større. AGF-gruppa bør vurdere hvor mye ulike finansieringskilder kan bidra med og hvordan dette kan økes over tid, uten å la seg begrense av beløpet som nevnes i en erklæring ikke alle land i klimaforhandlingene har tilsluttet seg.