Naturvernforbundet ble stifta i 1914, og er dermed landets eldste miljøorganisasjon. Vi har opplevd en stor medlemsvekst den siste tiden, og vi er en av landets største miljøorganisasjoner med mer enn 30 000 medlemmer og over 100 lokal- og fylkeslag over hele landet, som jobber med lokale saker der de bor. Vi er en demokratisk grasrotsorganisasjon, hvor det er medlemmene som bestemmer hva vi mener og hva vi skal jobbe med.

Naturvernforbundet går ikke ofte rettens gang, og avgjørelsen om å gå inn som partshjelp har ikke blitt tatt lett på. Det var en avgjørelse som krevde en grundig prosess i organisasjonen. Saken har blitt drøftet i alle landets fylkesstyrer, og har vært gjennom 3 behandlinger i sentralstyret og to behandlinger i landsstyret. I mai besluttet så et enstemmig landsstyre å gå inn som partshjelp. Det som har vært avgjørende for det valget er at vi mener tildelingen av lisenser i 23. konsesjonsrunde både bryter den grunnlovfestede retten til en natur hvor mangfoldet og produksjonsevnen bevares, samt at det er et brudd på den grunnlovfestede retten til et miljø som sikrer helsen til landets borgere.

På tross av at vi ikke ofte fører saker for retten, har Naturvernforbundet vært instrumentell i å sørge for at miljøorganisasjoner har fått rettigheten til å føre saker for retten. Da Naturvernforbundet anla sak mot staten for nærmere 40 år siden i forbindelse med Altasaken, ble vil tilkjent søksmålskompetanse. Og det ble av Høyesterett særlig pekt på behovet for rettslig kontroll med den offentlige forvaltning. Det er noe som i aller høyeste grad gjelder for denne saken.

Naturvernforbundet arbeider med å løse verdens to store utfordringer: stanse klimaendringene, og stanse tapet av biologisk mangfold. Vårt arbeid og fagekspertise knyttet til norsk olje- og gassvirksomhet handler både om utslippene av klimagasser fra norsk olje og gass, og påvirkningen på og risikoen for sårbar natur i utvinningsområdene. Dette søksmålet representerer derfor for oss kjernen av hva vi jobber med.

En lukket oljeforvaltning

Å jobbe med norsk olje- og gasspolitikk er en frustrerende prosess. Vi opplever norsk oljeforvaltning som svært lukket, og lite lydhør for miljøvitenskaplig kunnskap. Dette er konsesjonsrundene et prakteksempel på. Disse har vi fulgt i flere tiår. Allerede i 1985, for nesten 35 år siden, løftet vi frem manglende åpenhet i vurderingen av miljørisiko fra staten, tilknyttet konsesjonsrundene.  

Dessverre har ikke dette blitt særlig mye bedre de siste 35 årene. Når regjeringsadvokaten sier at miljørådene blir grundig behandlet, er det viktig for meg å understreke at der er en beskrivelse vi ikke kjenner oss igjen i, og at prosessen rundt denne behandlingen er svært lukket. Det var først i mars 2019, da Riksrevisjonen kom med sin rapport om hvordan myndighetene arbeider med å ivareta miljø og fiskeri ved petroleumsaktivitet i nordområdene, at både vi og statens egne miljøfaglige instanser, ble klar over hvordan deres egne råd ble behandlet i oljeforvaltningen. Oppsummert kan vi si at norsk oljeforvaltning i hovedsak lytter til industriens ønsker og behov, og tilsidesetter fullstendig klima og natur.

23.konsesjonsrunde – et nytt bunnivå

Få ganger har dette vært så tydelig, som i tildelingen av 23. konsesjonsrunde. Gjennom alle årene som Naturvernforbundet har fulgt norsk oljevirksomhet, har vi aldri før sett en så hensynsløs fremferd som vi så i 23. konsesjonsrunde. For første gang lyttet ikke Olje- og energidepartementet til et eneste miljøråd som frarådet oljevirksomhet, fra statens egne miljøinstanser.

I Barentshavet er det en fantastisk rik natur, men også svært sårbar. Polarfronten og iskantsonen er noen av områdene som gjennom forvaltningsplanen for Barentshavet – Lofoten er definert som særlig verdifullt og sårbar. Dette er områder som sørger for en nøkkelfunksjon i økosystemene i Arktis. Her pågår en enorm algeoppblomstring når isen trekker seg tilbake, og det fører til en intens ansamling av liv. Liv som gir grunnlag for andre arter i Barentshavet, som lodde, polartorsk, og ikke minst skreien vår. Den som vi har høstet i mer enn 1000 år, og den som vi fortsatt kan høste av i 1000 år, om vi bare forvalter den rett. Iskantsonen og polarfronten er kort og godt blant de viktigste økologiske områdene vi har i det høye Arktis.

På tross av denne kunnskapen valgte regjeringen å tildele lisenser som var direkte overlappende med både iskantsonen og polarfronten. Det er så uansvarlig at det er vanskelig å finne ord for å beskrive det. Videre er det viktig å understreke at den letevirksomheten som så langt har vært gjennom lisensene i 23. konsesjonsrunde medfører utslipp både til sjø og til luft. Utslipp som det tidligere har blitt gitt miljøfaglige råd mot.

Vi må huske at risiko er sannsynlighet ganget med konsekvens. Derfor holder det ikke at regjeringen stadig slår seg på brystet og skryter av hvor fenomenal norsk oljevirksomhet er, når de stadig sender den lengre nord, i sårbare områder, og med potensielt store konsekvenser. Dette advarte jo nettopp statens egne miljøetater mot. Både akutt og kronisk oljeforurensning ved iskantsonen og polarfronten vil kunne volde store skader på hele økosystemet.

Men så kom 23. konsesjonsrunde. Og regjeringen snudde ryggen til vitenskapen. De snudde ryggen til kunnskapen. Og de snudde ryggen til framtidige generasjoners rett til en rik og robust natur.

I samtlige av konsesjonsrunde som har vært på norsk sokkel, har Naturvernforbundet deltatt i høringsprosessene. Men for oss oppleves disse som et narrespill.  Det vi ser er en oljeforvaltning som kun styres på oljenæringas premisser. For staten Norge, som skal være basert på kunnskap, må det sies å være uverdig.

Hvilke natur går i arv?

La naturen gå i arv – det har gjennom tidene vært et av slagordene til Naturvernforbundet. Men nå er det på tide at vi spør oss hva slags natur det er vi overleverer til fremtidige generasjoner. Gjennom rapporter både fra FNs Naturpanel, og fra FNs klimapanel, vet vi at det står svært dårlig til med verdens naturmangfold, både på land og til havs, på grunn av menneskelig aktivitet.

Lisenstildelingene i 23. konsesjonsrunde bryter med grunnlovens bestemmelse om at både naturmangfoldet og produksjonsevnen bevares, også for framtidige generasjoner.  Derfor har Naturvernforbundet gått inn som partshjelp i klimasøksmålet. Fordi vi ønsker å la naturen gå i arv. Fordi framtidige generasjoner skal kunne bo i et land med en rik og robust natur, også til havs. Fordi framtidige generasjoner skal kunne høste av havets rike fiskeressurser. Fordi vi skal være en nasjon som styrer i tråd med vitenskap og kunnskap, og ikke på oljeindustriens premisser.

Klimakunnskap forplikter

Det er i år 50 år siden man oppdaget olje på Ekofiskfeltet. Takket være fremsynte politikere har vi klart å forvalte rikdommen fra petroleumsnæringa på en klok og god måte, som kan komme framtidige generasjoner til gode. Men verden har forandret seg i løpet av de 50 årene som har gått. Kloden vår står i dag ovenfor en global klimakrise vi aldri har sett maken til, og som vi ikke visste om i 1969.

Derfor har Norge og de fleste andre land forpliktet seg gjennom Parisavtalen til å hindre katastrofale klimaendringer. Norge har også forpliktelser gjennom Grunnlovens paragraf 112. Der står det at ethvert menneske har rett til et levelig miljø. Det betyr at livsgrunnlaget vårt ikke skal trues av menneskeskapte klimaendringer.

Klimaendringene er ikke noe som kommer en gang i framtida. Klimaendringene er her nå, og de truer mennesker på livet. Sommeren 2018 var preget av ekstremtørke, skogbranner og vannmangel i store deler av Europa, også Norge. Sommeren 2019 stod de gamle varmerekordene for fall i flere europeiske land, også i Norge. Oktober måned i år er den varmeste oktobermåneden som noen gang er målt. Og i framtiden vil vi oppleve enda mer ekstremvær, hyppigere flommer og forverrede tørker. Ekstremvær som vil true helsen vår. Som vil kunne true mattilgangen vår. Som vil kunne true framtida vår. Aldri før har klimakrisa vært mer alvorlig, og aldri før har vi hatt dårligere tid på å løse den.

Da Statens forurensingstilsyn (i dag Miljødirektoratet) skrev sin høring på 20. konsesjonsrunde ble det påpekt at utlysninger som dette vil kunne innebære problemer med å oppfylle nasjonale og internasjonale klimaforpliktelser. Etter den tid har det foregått flere konsesjonsrunder med storstilte tildelinger, og nok en gang har Miljødirektoratet kommet med flere råd som har omhandlet klima. Men nok en gang har de rådene blitt oversett, overhørt og brutt. Dermed har vi fått en utslippsøkning fra utvinningen av norsk olje og gass på nærmere 80 prosent fra 1990 frem til i dag.

Klimaansvaret stoppet ikke ved landegrensa

Utslipp fra fossil energi som olje, kull og gass er hovedårsaken til klimakrisen. Derfor må alle land ta ansvar for å kutte sitt forbruk av fossil energi.  Dessverre er det slik i dag at de landene som har ansvaret for å produsere og selge disse forurensende produktene slipper unna.

Når kunnskapen om at et produkt har skadelige effekter er godt dokumentert er det urimelig at ikke eksportøren sitter med et ansvar.

Norge har for eksempel forpliktet seg til ikke å selge våpen til land i krig, fordi vi anerkjenner at også eksportøren har et ansvar for hvordan de solgte våpnene blir brukt. Da verden ble klar over at KFK-gassene som ble brukt som kjølevæske skadet ozonlaget, fikk eksportøren ansvar for produktet. Lovgivningen for rakettoppskyting i Norge gir oss også ansvar for konsekvensene hvis det går galt og raketten forårsaker skader andre steder.

Prinsippet bør være at den som tjener på å selge noe ikke bare tar ansvar for å innkassere profitten fra produktet, men også må ta ansvar for risikoene knyttet til bruk av det som selges. Som FNs spesialrapportør på miljø og menneskerettigheter nylig sa på besøk i Norge: «det spiller ingen rolle om fossilt brensel blir brukt i andre land, det vil uansett føre til global oppvarming. Ankeinstansen må legge til grunn en bedre forståelse av klimavitenskapen.»

Til tross for at Norge har under 0,07 prosent av verdens befolkning, er vi verdens syvende største eksportør av klimagassutslipp. Historisk sett har norsk olje og gass bidratt til klimagassutslipp tilsvarende over 16 milliarder tonn CO2 – eller nesten 300 år med norske hjemlige klimagassutslipp. Ansvaret for den norskproduserte olja og gassen stopper ikke ved landegrensa.

Et veddemål mot Parisavtalen

For oss er det absurd at regjeringen legger til rette for å lete etter mer olje og gass, som vil kunne være i drift lenge etter at verden må være fossilfri i 2050. En slik politikk er et veddemål mot Parisavtalens mål om å begrense oppvarmingen til 1,5 grad, og med det veddemålet risikerer vi også vår velferd på at verden ikke omstiller seg.

Det finnes knapt noen sak som er mer grundig vitenskapelig dokumentert enn menneskeskapte klimaendringer. Dersom vi skal klare å unngå de katastrofale konsekvensene, må mesteparten av verdens gjenværende kull, olje og gass bli liggende. Dersom vi ikke lykkes med å begrense klimaendringene, vil de menneskelige konsekvensene være enorm. Også her i Norge.

Aldri før har vi sett et så stort klimaengasjement som vi nå opplever over hele landet. Lovene som er gjeldene for utviklingen av landet vårt, må fortolkes i lys av den tiden vi lever i. Det gjelder også paragraf 112.

Tildelingene i 23. konsesjonsrunde bryter med grunnlovens bestemmelse om at enhver har rett til et miljø som sikrer helsen.  Derfor har Naturvernforbundet gått inn som partshjelp i klimasøksmålet. Fordi vi ønsker en klode med et levelig klima. Fordi framtidige generasjoner skal slippe å bo i et land hvor de må ta ansvaret for våre feilgrep. Fordi grunnloven forplikter oss til det.