Høy terskel for brudd på miljøparagraf 112?

På dag seks i rettssaken fortsatte regjeringsadvokaten på sitt forsvar om at heller ikke andre ledd i miljøparagrafen (retten til kunnskap om miljø) er en selvstendig rettighet, men heller må tolkes som en grunnsetning på samme måte som ledd 1 i miljøparagrafen:

– Det er ingenting som tyder på at annet ledd skal være en rettighet i seg selv. Rett til informasjon er mer konkret for en jurist enn en rett til miljø og natur. Samtidig så er det ikke så praktisk viktig, fordi vi har mange andre lover som fint dekker annet ledd, eks egen lov om miljøinformasjon.

Videre argumenterte han for at dersom lagmannsretten likevel skulle tolke inn rettigheter i miljøparagraf 112 som innebærer en materiell skranke (grense) som kan bli brutt, så må isåfall denne grensen settes høyt. Det må være en høy terskel for at denne grensen skal være brutt. Han oppfordret til at man tenker seg grundig om og at en slik eventuell grense må utvikles etter et rettslig, juridisk håndterbart nivå:

– Hvis retten mener Grunnlovens miljøparagraf 112 inneholder en materiell rettighet må terskelen være høy og domstolenes prøving må være varsom.

Argumenterte mot å ta ansvar for eksporterte utslipp

I dommen fra tingretten ble det slått fast at eksporterte utslipp ikke kan telles med når man vurderer om norsk oljeproduksjon er et brudd med Grunnloven og dette har vært viet stor plass av de saksøkende organisasjonene sitt hovedinnlegg. Regjeringsadvokaten brukte derfor også mye tid på å forklare hvorfor han mener at utslippene fra norsk olje- og gasseksport ikke kan tas med. Under følger regjeringsadvokatens fem argumenter for dette

1. Det var ikke det vi mente

Da miljøparagrafen ble vedtatt var det åpenbart ikke ment at denne skulle kunne bli brukt til å sette en grense for eksport av norsk olje og gass. Dersom man hadde visst det, ville den aldri blitt vedtatt.

2. De andre landene må ta ansvaret

Gass trengs i Europa! Etterspørsel og utslipp er ikke noe vi tvinger på andre land, det er noe de ønsker og trenger, mente regjeringsadvokaten. Oljen og gassen blir forbrent i andre land, det kan være i Tyskland eller andre steder. Noen steder erstatter det kull, andre steder ikke. Men utslippene skjer ikke på norsk jord, de skjer ikke innenfor grunnlovens territorier. Skadevirkningene er selvsagt globale, men de er ikke knyttet til norsk territorium, og derfor ikke relevante for Grunnloven.

3. Det internasjonale klimasamarbeidet er bygget på ansvar for nasjonale utslipp

Hele det internasjonale klimasamarbeidet er bygget på ansvar for nasjonale utslipp. Man må løse problemene der hvor utslippene skjer, og det er slik det internasjonale klimasamarbeidet er bygget opp. Det er ingenting i disse avtalene som knytter seg til eksporterte utslipp. 

Dette var det viktigste poenget til regjeringsadvokaten og han brukte en del tid på å gå gjennom de internasjonale klimaavtalene og da spesielt innholdet i Parisavtalen for å underbygge dette argumentet. 

4. Norge må ta ansvar for nasjonale utslipp, men ikke fra oljen vi eksporterer 

Den nasjonale, norske klimapolitikken er også bygget på nasjonalt ansvar, i samarbeid med andre land. Når vi snakker om nasjonale mål, så er det de nasjonale utslippene det er snakk om. Så har vi også internasjonalt samarbeid, for eksempel med regnskogsbevaringen, men det er de nasjonale utslippene vi har ansvar for å kutte.

5. Vi vil bli saksøkt fra alle kanter 

Dersom lagmannsretten skulle være enig i de saksøkende organisasjoner om at vi har et ansvar for utslippene fra eksportert olje risikerer vi å få erstatningskrav fra mange land og kanter som har blitt rammet av konsekvensene fra klimaendringer, som for eksempel øystatene som nå forsvinner. Dette ville bli svært uforutsigbart, vi vil aldri vite hvor søksmålene kommer fra og hvor ofte og hvor mange, mente regjeringsadvokaten. 

Avslutningsvis stilte regjeringsadvokaten også spørsmålstegn til om redusert olje og gassproduksjon egentlig vil ha en effekt på de globale utslippene og understreket Norges betydning som en demokratisk og stabil leverandør av energi til markedet.

Ikke et brudd med menneskerettighetene og folkerettslige prinsipper

Regjeringsadvokaten fortsatte innlegget med å argumentere for at vedtaket ikke er et brudd med folkerettslige prinsipper som “no harm priciple” eller føre-var prinsippet: 

– Føre-var-prinsippet skal anvendes i saker hvor man er usikker på konsekvensene av en handling. Hvis man er usikker så må man være føre-var ved å utrede konsekvensene ordentlig. Dette passer ikke på vår sektor. Vi vet at oljeproduksjonen skaper global oppvarming, det er ingen usikkerhet her. Så da passer det heller ikke å bruke føre-var-prinsippet.

Regjeringsadvokaten mente heller ikke at det er grunnlag for å hevde at Grunnloven må tolkes i lys av menneskerettighetskonvensjonens artikkel 2 og 8: 

– Er det riktig å bruke disse artiklene (rett til miljø og rett til privatliv) til å vurdere et vedtak i 23. konsesjonsrunde? Nei. Er disse konstruert, egnet eller tilpasset til den type vedtak som vi her står og diskuterer? Nei, dette er ment som prinsipielle, tradisjonelle menneskerettigheter. Åpenbart at disse ikke kan brukes til å regulere vedtak i konsesjonsrundene.

Regjeringsadvokaten angrep også Urgenda-dommen fra den nederlandske domstolen i Haag som han mente var feil.  Blant annet mente han at konvensjonen handler om en fysisk beskyttelse av individuelle rettigheter og ikke kollektive rettigheter. I Urgenda-saken og i klimasøksmålet her i Norge handler det om potensielle ofre for klimaendringer i fremtiden, noe som er langt utenfor det som normalt tolkes som et offer i denne konvensjonen. Regjeringsadvokaten mente også at det var feil å anerkjenne klimaorganisasjonen Urgenda søksmålsadgang, fordi det i utgangspunktet skal være privatpersoner som kan saksøke og ikke organisasjoner på vegne av andre. 

Regjeringsadvokaten mente også at det er grunnleggende feil å bruke menneskerettighetskonvensjonen i klimasaker og viste til at de som har forsøkt å fremme klimasaker i menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg har blitt avvist. 

En bred og grundig utredning uten saksbehandlingsfeil 

Etter en kort pause fortsatte advokat Wilhelmsen på vegne av staten med å kommentere saksbehandlingsfeilene som de saksøkende organisasjonene har lagt frem. De saksøkende organisasjonene mener at de alvorlige saksbehandlingsfeilene som ble gjort ved åpningen av Barentshavet sørøst må medføre at vedtaket om 23. konsesjonsrunde er ugyldig. Staten er ikke enige i dette: 

– Utredningen i forkant av åpningen av Barentshavet sørøst var ikke mangelfull, snarere tvert imot. Åpningen bygger på en bred og grundig utredning. 

Staten er enig i at dersom det er gjort grove saksbehandlingsfeil ved åpningen av Barentshavet sørøst, så må dette ha konsekvenser for utlysning og tildeling av oljeblokker i dette området. De er imidlertid ikke enig i at det er gjort slike saksbehandlingsfeil og mener også at eventuelle feil må være svært grove dersom de skulle medføre at vedtaket kjennes ugyldig. Wilhelmsen sa også at klimakonsekvensene er tilstrekkelig utredet gjennom andre sammenhenger og prosesser, for eksempel nasjonalbudsjett og diverse klimameldinger. Konsekvensene av eksporterte utslipp er han enig i at ikke er utredet, men han mente også at det heller ikke er noe krav om dette. 

Prognoser er fantasi

Wilhelmsen kommenterte også det faktum at tallene i beregningene ikke er diskontert:

– Det har aldri vært gitt uttrykk for at tallene har blitt diskontert, dermed kan det heller ikke bygge på feil faktum. Vi snakker her om beregninger for ulike scenarier. Beregningene er tall som er funnet på, hvordan kan de da ses på som feil?  

Poenget til Wilhelmsen er at da man laget utredningen i forkant av Barentshavet sørøst så visste man ikke så mye om området. Denne kunnskapen kommer først når området er åpnet. Derfor lager man noen scenarioer med ganske usikre antagelser som ikke nødvendigvis har så mye med virkeligheten å gjøre. At man har “tatt i litt” i prognosene og bommer på antagelsene kan derfor ikke ses på som en saksbehandlingsfeil.

Hensynet til natur og miljø er godt ivaretatt

Staten sitt syn er også at de mener hensynet til natur og miljø og de lokale ringvirkningene av en eventuelle oljevirksomhet ved iskantsonen og de sårbare områdene er tilstrekkelig godt ivaretatt gjennom de rammene som er gitt gjennom forvaltningsplanene og petroleumsregelverket. Han viste blant annet til en lang rekke lover og reguleringer som skal sikre dette, deriblant forurensningsloven som omfatter utslipp til luft og vann. Han viste også til at det er gjennomføres høringsprosess forut for utvinningstillatelsene. At de miljøfaglige rådene i liten grad blir tatt hensyn til ble ikke problematisert eller kommentert av Wilhelmsen. 

Når det gjelder negative konsekvenser som følge av klimaendringer mente Wilhelmsen at også dette er tilstrekkelig regulert og ivaretatt, som for eksempel gjennom CO2 avgiften og gjennom kvotesystemet hvor man har satt et tak for utslippene.  

Utslippene av sot (såkalte black carbon) ved iskantsonen mente han heller ikke vil medføre betydelige negative konsekvenser og at det her kun er snakk om marginale negative effekter. Konklusjonen er at staten mener petroleumsvirksomhet i disse områdene er strengt regulert og det er et stort rom for å ivareta miljø i denne virksomheten:
– Dette er en gjennomregulert virksomhet hvor alle disse lovene og rammene har som formål å ivareta sikkerhet. Og en god ressursforvaltning.

Forslag om å stanse tildelingen av nye oljelisenser

Videre brukte staten tid på å gå gjennom den politiske prosessen med 23. konsesjonsrunde. Staten viste til at flere forslag om å stanse tildelingen av oljelisensene ble stemt ned av Stortinget med et bredt flertall. Det siste av disse forslagene kom etter Parisavtalen, med argumenter for at Parisavtalen burde få konsekvenser for norsk oljepolitikk. Advokat Wilhelmsen brukte også tid på å vise til resultatene fra 23. konsesjonsrunde og oljelisensene utdelt der.

Avslutningsvis gikk statens advokat gjennom nye utdelinger av oljelisenser etter 23. konsesjonsrunde, og de politiske forslagene om å stanse alt fra 24. konsesjonsrunde til å endre petroleumsskatteregimet. Her viste Wilhelmsen til at oljepolitikken har ligget fast og at det har vært et bredt flertall for å fortsette oljepolitikken som før.