Øystein Dahle leser fra et gammelt ark. Stemmen er stødig, sikker.
– Hvem skal lære oss gleden i å klare oss med mindre? leser han.
Arket skjelver lett i hånden hans. Rød skrift på gulnet papir, skrevet for hånd med bare store bokstaver.
– Er det filosofene? Eller reklamebransjen? leser han og ser opp. – Hva med kirken – eller skolen?
– Det å skjønne at det er gledesfylt å klare seg med mindre, det er nøkkelen til å løse klimakrisen. Men hvordan skal vi lære det, spør han.
En liten stund er det helt stille i det lille rommet.
– Jeg vet ikke.

Med turbuksa klar
Dahle har invitert meg til leiligheten sin i Bærum. Vi skal bare sitte og snakke, men det ser ut som Dahle er på vei til fjells. Han har på seg en blå turjakke med Turistforeningens merke og den klassiske Fjällräven-buksa. Hadde jeg ikke visst bedre, ville jeg aldri gjettet at 80-åringen som snakker så mye om klimaet, jordas tåleevne og behovet for dramatiske forbrukskutt har vært toppleder i Esso Norge, norgeskontoret til verdens største ikke-statlige oljeselskap, ExxonMobil. Han begynte i selskapet som kjemiingeniør i 1963 og ble værende der helt til 1995, de siste 17 årene i toppledelsen. Da rimer det bedre at han også har vært styreleder i Turistforeningen, Worldwatch Institute i Washington og Friluftslivets fellesorganisasjon.

– Vi har visst om dette lenge, sier Øystein Dahle og viser fram magasiner han har spart på; Arctic meltdown (Time, 2000), Be worried – be very worried (Time, 2006), The folly of growth (New Scientist, 2008). Foto: Tor Bjarne Christensen

«Romskip uten eksosrør»
Nå sitter Dahle med en bunke papirer foran seg. Det er et nøye assortert utvalg, plukket ut fra arkivet med dokumenter, avisutklipp, magasiner og rapporter, som han har samlet gjennom et helt liv. Han har laget en «doktrine for endrede omstendigheter» som han skal presentere for meg, en løsning, en vei ut av uføret.

– Hvor lang tid har du satt av, spør han.

– Mye er vel gjort på én time, svarer jeg.

– Vel, vi får se … Kunnskapen om klimatrusselen er langt fra ny, sier Dahle og viser fram en artikkel fra A-magasinet fra 1972. «Romskip uten eksosrør», står det ved bildet av en 34 år gammel Øystein Dahle med hvit arbeidshjelm. Han er avbildet foran Essos store oljeraffineri på Slagentangen i Vestfold. Det er det samme smilet, det som brer seg så raskt ut i ansiktet hans, liksom folder det ut. Du skal være spesielt motstandsdyktig om du ikke lar deg smitte av det smilet.

– Hva mente du med at jorda er et romskip uten eksosrør?

– Vi er på ei lita kule, og på den lille kula er vi dømt til å være. Vi kan ikke slippe eksosen ut i verdensrommet, og vi kan ikke reise et sted og begynne på nytt. Vi har bare denne planeten. Da sier det seg nesten sjøl at vi må ta bedre vare på den, sier Dahle.

A Blueprint for Survival
Han henter et magasin opp fra bunken sin. Det er den berømte utgaven av The Ecologist fra 1972, A Blueprint for Survival. Bladet kom ut like før FNs miljøtoppmøte i Stockholm samme år og vakte stor oppsikt. «Radikale endringer er nødvendige og uunngåelige fordi folketallet, det høye forbruket, forstyrrelser i økosystemene og uttømming av ressurser undergraver selve livsgrunnlaget vårt», skrev redaktør og miljøfilosof Edward Goldsmith i bladet.

– Vi har visst om dette lenge, likevel gjøres det så lite. Det er uforståelig, sier Dahle og viser fram flere magasiner.

Det er forsider med kloder, isbjørner og smeltende is. Arctic meltdown (Time, 2000), Be worried – be very worried (Time, 2006), The folly of growth – How to stop the economy from killing the planet (New Scientist, 2008).

– Jeg leser disse artiklene hvert år. Det er fortsatt like aktuelt, sier han.

Øystein Dahle gikk av som toppleder i Esso Norge i 1995, etter at han gikk ut og oppfordret til dramatiske forbrukskutt. Foto: Tor Bjarne Christensen

Talte New York midt imot
På begynnelsen av 1990-tallet, mens han var leder i Esso Norge, ble han intervjuet av det internasjonale miljømagasinet Tomorrow. Dahle sa at verden står ved et vippepunkt, at vi egentlig ikke har noe valg og at det bare blir verre jo lenger tid vi bruker på å ta dette valget.

– Jeg sa at vi i vår del av verden måtte redusere forbruket, ikke med en tidel, men til en tidel. Det er ikke mulig, blir det sagt. Men hvis det ikke er mulig, kommer vi ikke til å klare å redde verden, sier Dahle.

Dahle fikk mye skryt etter det intervjuet, men artikkelen falt ikke i god jord i ExxonMobils hovedkontor i New York.

– Det var nok begynnelsen på slutten på min tid i Esso. Tidsskriftet havnet på pulten til selskapets amerikanske ledelse, og de likte ikke ledere med meninger så langt utenfor selskapets policy. Hvis du gjør noe så dramatisk i Esso, så får det konsekvenser, sier Dahle.

– Jeg skammer meg ikke over at jeg var i Esso, på noen som helst måte. Min ambisjon var å ha en innflytelse på utviklingen, jeg forsøkte å få Esso med på en mer miljøbevisst linje. Dessuten kunne jeg ikke fremstå som miljøverner uten å ha en fundamental kunnskap om verden og hvordan industrien fungerer. Jeg kjenner industrien fra innsiden. Derfor kan jeg også mene noe om den, sier Dahle.

Prisen for et parti sjakk
– Den problemstillingen vi står overfor er mye større enn vi tror. Hvis vi ikke skjønner dynamikken ved eksponentiell vekst, kan vi ikke løse klimakrisen. Det er som i historien om han som fant opp sjakkbrettet, sier Dahle.

Han forteller om indiske kong Shirham, som utlyste en konkurranse fordi han kjedet seg. En dag kom Sissa ben Dahir med et brett med 64 felter og brikker som forestilte forskjellige personer ved hoffet.

– Kongen var begeistret og spurte om hva han skulle ha for det. Mannen svarte at han ikke skulle ha så mye. Han ville bare ha ett riskorn for den første ruta, to for den andre, fire for den tredje, åtte for den fjerne, og så videre. Det var ikke så mye, mente kongen. Men da han regnet ut summen, var det ikke nok ris i hele verden til å betale for sjakkbrettet, forteller Dahle.

Prisen ble 18 trillioner 446 billiarder 744 billioner 73 milliarder 709 millioner 551 tusen 615 riskorn. Hvis det tok fire minutter å legge opp riskornene på første rad, ville det tatt 584 milliarder år å telle opp alt sammen.

Det er dette som bekymrer Dahle. Verdens befolkning har økt fra 2,8 milliarder i 1956 til 7,6 milliarder i 2018. I den samme perioden har oljeforbruket steget fra 5 milliarder fat til 35 milliarder fat, antall biler har økt fra 90 millioner til 947 millioner og antall flypassasjerer har eksplodert fra 70 millioner til 4000 millioner. I løpet av de seksti årene har mengden karbon i atmosfæren økt fra 312 til 410 milliondeler, et nivå verden ikke har opplevd de siste 800 000 årene. Det har medført at temperaturen på jorda har steget med 1 grad siden førindustriell tid.

– Én grad høres jo ikke så mye ut, men vi tåler ikke mer enn to graders oppvarming, sier Dahle.

Dahles doktrine
Dahle løfter opp et ark, viser det frem. «Doctrine of Changed Circumstances», står det. Igjen den samme håndskriften, bare store bokstaver skrevet med svart tusj og med en rød strek under.

– Jeg er ganske stolt av dette, sier han.

På arket står det tre enkle punkter. Dahle begynner å lese, like rolig og stødig, stanser litt etter hvert punkt, liksom for å understreke.

– 1. Den vestlige verden må utvikle en ny kultur, inkludert en ny intellektuell kultur, en ny forbrukskultur og en ny teknologisk kultur. Det vil kreve økologisk intelligens. 2. Forbruket i industrialiserte land må reduseres til ti prosent av dagens nivå i løpet av de neste tiårene for å frigjøre ressurser til utviklingslandene. 3. Romskipet jorden er et lukket system. Utfordringen er å erkjenne dette åpenbare faktumet.

Tilbake til gleden
– Tror du vi kommer til å greie det?
– Jeg tror vi kan klare å omstille oss uten at det oppleves som noe tap. Det individuelt verste vi gjør er å fly langt. Vi kan oppfordre folk til å fly mindre, men det hjelper ikke å fly mindre, hvis du har like stor kapasitet til å kjøpe. Hvis du i stedet bruker pengene på shopping, er vi like langt. Vi må kutte i lønnene våre og heller få mer fritid. Det er en uhyre spennende utfordring. Jeg tror gleden ligger et helt annet sted enn i det forbruket vi har i dag.

– Er du optimistisk?
– Ja, jeg er optimist, fordi det er så utilstrekkelig å være pessimist. Hvis du innrømmer overfor deg selv at du er pessimist, da har du gitt opp. Det er ingen pessimister som har løst noen store problemer, sier Dahle.

Han blar litt i bunken sin og finner fram et nytt håndskrevet ark.

– Jeg synes forfatteren Piet Hein sier dette best av alle, sier Dahle.

Og jeg blir sittende og høre ham lese. Utenfor forgyller sola skogene som klatrer opp mot Kolsåstoppen. Bakenfor ligger dype skoger. Det er stille tjern, store fjell, yrende byer og veldige hav, det er utallige planter og dyr. Det er mennesker. Alt på denne ene kloden som farer gjennom verdensrommet, uten eksosrør, og der det fortsatt er mulig å endre kurs.

– Pessimisterne er dog de reneste tåber – de tror på det modsatte af, hvad de håber. Nej, de optimister, som livet beror på, er dem, som tør håbe på noget, de tror på.