Sjøen renner inn i landskapet. Asfalten strekker seg vidt og lenge. Det er langt mellom husene på Fornebu. Prikken på Google maps lyser rett ved der jeg står, men Kjell Inge Røkke har ikke hengt opp husnummeret. Jeg forsøker å finne riktig bygning og oppdager jeg at jeg går i ring rundt den.

Fornebuporten, som eies av Aker-konsernet er det største byggeprosjektet på norsk jord siden flyplassen på Gardermoen. Jeg vet ikke om det er et kontorbygg eller et glassbelagt samfunn som står ved min side. Fem etasjer med kontorer henger i lufta over en åpen plass ved inngangspartiet. Selv for et solid kontorbygg ser det ut som en overmodig øvelse. Som et moderne palass i en James Bond film. Ut kommer noen i Armani-dresser, andre med Helly Hansen jakker og store gummi-bager, som om de skal rett ut på havet.

– Gikk det greit å finne frem? spør Nina Jensen. Hun innrømmer at det var uvant å komme fra den gamle bygården til WWF til dette.
– Vi skal få våre egne kontorer etter hvert, sier hun.

I slutten av oktober 2017 ble det kjent at Nina Jensen skulle slutte i sin selverklærte drømmejobb som leder for WWF Verdens naturfond for å lede Kjell Inge Røkkes nye forskningsskip REV. Hun fortalte at hun flere ganger først hadde takket nei til jobben.
– Jeg hadde nesten daglige samtaler med Kjell Inge, og skjønte etterhvert at han delte mine bekymringer for havet. Jeg tenkte at dette er en så stor mulighet at jeg kan ikke la den gå fra meg, sier hun.

Siden har prosjektet blitt enda større. Det med egne kontorer kan være en underdrivelse. I februar 2018 kom nyheten om at Røkke ønsker å etablere et internasjonalt hovedkvarter for verdenshavene på Fornebulandet. Som administrerende direktør i selskapet X Four-10 er Nina Jensen sjefen for det hele.
– Alt jeg håpet på har vist seg å være sant. Jeg har ennå ikke fått et eneste nei til ideene mine, sier hun.

Vi sitter på en juicebar i en av de øvre etasjene. Hun er høygravid og gikk ut i barselpermisjon for fire dager siden. Likevel er hun her på jobb. Det er flere babyer i emning. Mens det lille mennesket i Ninas kropp nettopp har utviklet kapasitet til å hente oksygen fra lufta, ned i lungene, ut i blodstrømmene og nå er klar for en verden vi ikke aner fremtiden til, blir stålet til hennes og Røkkes store skipsbaby «REV» kuttet i Romania. Skipet skal bygges i Norge. Det har stått mye om kapasitet og teknologiske finesser på selskapets hjemmesider. Men ennå står det lite konkret om hva som blir innholdet i det praktiske miljørettede arbeidet som Jensen skal lede.

– Det skal være et skip der forskere kan tilbringe lengre perioder for å forske på konkrete løsninger for havet uten at det koster dem noe. Vi jobber nå med å bygge organisasjonsstruktur, sette opp en uavhengig forskningskomité, internasjonalt advisory board, og lage konkret innhold og plattform. Vi har valgt ut noen hovedtemaer vi vil fokusere på, som plastforurensning og klimaendringer. Tanken er å starte med plast, sier Jensen, men det er nok av miljøproblemer å ta av.

Hvordan griper du an et prosjekt som er så stort som å redde havet? Mye plast ligger på havbunnen. Vi snakker jo om størstedelen av jordas overflate?

–Det er det store spørsmålet. Det er vanskelig å se for seg at det finnes en løsning, men jeg er en evig optimist. Det viktigste nå er å hindre at ny plast kommer til. Hvis ikke blir det en endeløs og umulig oppgave. For ikke å miste målet av syne er det viktig å sette seg delmål, å feire små seire. Vi kan ikke løse alle problemene i havet. Det gjelder å sette noen veldig konkrete mål for hva man skal gjøre uke for uke og år for år. Hvis vi kobler alle de relevante miljøene sammen så får vi en ekstra kraft av det. Det må jo være et dugnadsprosjekt, sier Jensen.

Hun var ikke den tradisjonelle miljøaktivisten. Nina Jensen vokste opp sammen med sin mamma og to eldre søsken, en dem er finansminister Siv Jensen, i en leilighet i et av Oslos mest trafikkerte lyskryss.
– Å komme fra Majorstua-krysset, ut av Oslo-gryta til bestemors hus på Ulvøya. Å være der ute og bade, snorkle og fiske krabber. Å dykke ned under havoverflaten og oppdage en helt annen verden, en verden som vi ikke ser så mye til. Der startet mitt miljøengasjement, sier hun.

Oppveksten hennes var tøffere enn for de fleste barn på hennes alder.
– Moren min ble skilt og arbeidsledig. Vi måtte jobbe fra vi var små. Det har formet meg som menneske. Da jeg var 13 år begynte jeg i vår lille familiebedrift. Siden fikk jeg jobb i reklamebransjen fra jeg var 15 år. Jeg ville bruke noe av det jeg lærte der til å kommunisere om miljø. Målet var hele tiden å få en jobb i WWF. Derfor begynte jeg å studere marinbiologi. Jeg søkte tidlig om flere jobber i WWF som jeg ikke fikk, før de til slutt gav meg en jobb.

Hvordan tror du reklamebransjen har påvirket synet ditt på å kommunisere rundt miljøspørsmål?
– Jeg tror det vi alle driver med, også i miljøbevegelsen, er salg. Vi kommuniserer og selger et budskap. Miljøbevegelsen kommuniserer veldig mye med likesinnede, men det er ikke dem vi trenger å overbevise. Da må vi bruke noen andre verktøy. Vi må forstå «motstandernes» perspektiver og utgangspunkt og klare å plassere vårt budskap og vår virkelighet inn i deres verden. Det er kanskje viktigere for WWF å være i Se og Hør enn på Dagsnytt 18, sa jeg til tidligere WWF-leder Rasmus Hansson. Vi må nå ut til de som tradisjonelt ikke hører vårt budskap.

Hvorfor tror du at hvalen på Sotra med magen full av plastposer gjorde folk så opprørte over plast i havet?
– Jeg tror at hvalen er et av de dyrene i havet som vi mennesker identifiserer oss mest med. Den synger, er et sosialt vesen og er et av dyrene i havet vi mennesker lett kan se. Det gjorde inntrykk at hele det store dyret var fylt med plast. For mitt vedkommende gjør det også noe med en å gå gravid. Å se. Hva er det som skjer? Hvis det fortsetter slik er det i det hele tatt mulig å reversere dette? Da jeg ble født i 1975 brukte hver person ca. to kilo plast i året. I dag er det ca. 43 kilo. Plastforbruket har eksplodert! Hvis du kobler det til en dobling av befolkningen i samme periode, så sier det seg selv hvor enormt dette problemet er. Og hvert år havner over åtte millioner tonn av denne plasten i havet.

Tror du at en tøff oppvekst har gir deg et forsprang når du skal takle store utfordringer?
– Ja, absolutt. Jeg tror det er i motgang at man blir sterkere og får kreativitet til å finne
nye løsninger. Slik forstår man at det ikke er lett. Man må kjempe for tingene. Hvis noen sier til meg at jeg ikke får det til så skal jeg i hvert fall få det til! Jeg vokste opp med søsken som var eldre. Jeg har vært vant til å strekke meg og vært drevet av et konkurranseinstinkt.

Føler du deg fortsatt i konkurranse med eldre søsken?
Nei.

Du skal ikke holde på så lenge i denne jobben før interessene på vegne av verdenshavet og miljøet begynner å krysse forretningsinteressene til Kjell Inge Røkke. Hva skjer da?
– Det er et dilemma hele tiden. Det er ingen tvil om at oljeselskapene har en interesse av å holde plastproduksjonen oppe og at de beveger seg inn i stadig mer sårbare og verdifulle områder. En prioritering for meg er at vi skal senke produksjonen av plast, finne alternativer og ikke minst sikre at produsentene tar ansvaret for hele livsløpet. Jeg har også vært krystallklar på at hvis Røkke går inn for oljeboring i Lofoten, da slutter jeg på dagen. Samtidig er det bedre at han bruker sin formue på å gjøre noe bra, men det er jo klart at det er et kjempeparadoks.

En ting er å være prinsippfast i forhold til de store sakene, men noe annet er å bli påvirket i et arbeidsmiljø av menneskene man omgås hver dag. Vi mennesker er jo tilpasningsdyktige.
– Ja, mange har vært spente på om jeg kommer til å endre meg, men 42 års miljø engasjement sitter i ryggraden min. Jeg tror tvert imot at jeg kan få til store endringer fra innsiden her. Ellers stoler jeg på at WWF og Naturvernforbundets medlemmer til enhver tid vil være vaktbikkjer.