En sombrero til verden
Den gir et pusterom og litt skygge, men er stor, klumpete og ganske upraktisk. Akkurat som klimaavtalen fra Cancun.
Før jul klarte 193 land å bli enige om en tekst som fører klimaforhandlingene et museskritt videre. Avtalen er et rammeverk som må utvikles videre, og lister opp nær sagt alle gode tiltak som har blitt spilt inn i forhandlingene. Ingenting er forkastet, ingenting er endelig bestemt annet enn at man skal fortsette å snakke.
Før toppmøtekrasjet i København hadde dette utfallet blitt sett på som en katastrofe. Nå trakk miljøvernere et lettelsens sukk over at det i det hele tatt gikk an å bli enige om noe. I København var forventningene skyhøye. Verden skulle få en bindende, ambisiøs og rettferdig klimaavtale som skulle bremse utslippene og hindre katastrofale klimaendringer. I stedet mageplasket man i formaliteter, dagsordendiskusjoner, trenering, beskyldninger og manglende tillit. Det endte med en tynn suppe av en beslutning som få land var med på, fremforhandlet på kammerset på overtid, som oppfordret til at land frivillig skulle melde inn sine klimamål.
Den meksikanske regjeringen hadde gjort alt for å hindre at noe lignende skulle skje i Cancun. En egen klimaambassadør, Luis Alfonso de Alba (intervjuet i Natur & miljø 3-2010), hadde reist jorda rundt opptil flere ganger for å bygge tillit mellom partene. Forhandlingslederen, utenriksminister Patricia Espinosa, brukte halvparten av sin taletid på å understreke at forhandlingene ble drevet frem av alle, og ikke var styrt av noen få sterke parter. Det virket. Men resultatet ble som det ofte blir når 193 land skal være enige om det: Minste felles multiplum. Alt er nevnt, ingenting er glemt, ingenting er endelig bestemt. Man skal snakke videre sammen om alt.
Det mest konkrete man ble enige om, er å ta skogtiltak inn i avtalen. Man er enige om å opprette et grønt fond, men ikke om hvordan man skal skaffe penger til det. Man er enige om å snakke videre sammen om Kyoto, men ikke om avtalen skal videreføres eller fornyes. Man skal også ta med seg avtalen fra København videre, og fortsette å melde inn utslippskutt. Det er ingen krav til å kutte utslippene, avtalen tar bare notis av det som er meldt inn. I-landene oppfordres også til å skjerpe sine utslippskutt, men de må ikke. Ingen har definert hvordan en avtale til slutt skal bli, bare at man skal forsøke å bli enige om «et omforent resultat» ved neste års forhandlinger i Durban i Sør-Afrika.
Wikileaks fikk sin del av oppmerksomheten i Cancun også. Dokumenter som mer enn antydet at USA hadde brukt penger som pressmiddel for å få land til å gå mot en ny, bindende Kyoto-avtale, og for en løs, frivillig avtale basert på suppa fra København, ble frigitt like før forhandlingene startet i den meksikanske badebyen. Om noe, bidro dette til at USA godtok at det fortsatt skulle refereres til Kyotoprotokollen i den endelige beslutningen for at koblingen ikke skulle bli alt for åpenlys.
Det er også viktigere enn noen gang å presse på for å redusere utslippene av klimagasser fra alle kilder. Ifølge FNs klimapanel må utslippene fra i-land reduseres med 95 prosent innen 2050. Det vil si at vi må belage oss på å kutte ethvert utslipp som i det hele tatt kan kuttes. Jo tidligere vi gjør det, jo bedre vil det være for miljøet. Skepsisen til om klimaendringene er menneskeskapte, som brer seg i Norge, reflekteres ikke. Alle verdens land anerkjenner forskningen som viser at de er menneskeskapte. Men avtalen fra Mexico gir ikke den drahjelpen i arbeidet med å redusere utslippene som trengs. Når resultatet blir så ullent som dette, gir det heller næring til de som mener det «ikke kan være så farlig».
Derfor er ikke avtalen fra Mexico helt ulik nasjonalplagget sombreroen. Ganske mye for stor, for lite poengtert, klumpete, men gir tross alt en kortvarig svaling for de som fryktet at hele prosessen var i ferd med å gå opp i røyk. Og det er da noe.