Havets Røst

Du kan ikke forstå det uten å ha vært der. Uten å ha sett fiskerne, som rolig går langs kaiene i røde og blå kjeledresser, uten å ha hørt skrikene fra tusenvis av krykkjer, kjent lukten av torsk som tørker. Og du forstår det nok ikke helt, da heller. Men det du forstår, er at for folk på Røst er havet alt.

En båt i havet

Vi dro til Lofotens ytterste grense og traff en indianer, en fuglemann og en fisker, som mest av alt frykter at oljebransjen skal ta havet fra dem.

Røst, Lofoten, 28. februar

Prolog

Snøen virvler om hushjørnene da jeg ankommer Røst en svart vinterkveld. Øya ligger så langt ute i Golfstrømmen at selv bussen kjører uten vinterdekk, midt på vinteren. «Det snør aldri på Røst», men snør gjør det likevel, og vinden river og sliter så jeg knapt greier å lukke døra til rorbua.

Vinden herjet da italieneren Pietro Querini strandet på Røst i 1432 også. Han var på vei til Belgia, men havnet i en storm og ble ført nordover av vær og vind. Mye har skjedd siden Querini reddet seg i land her. Nå har de flyplass, mobiler, dopapir og glass i vinduene, men det er noe som ikke har forandret seg på disse seks hundre årene. Folk her fanger fortsatt mye fisk, eller «endeløse mengder med fisk», som Querini beskrev det.

Jeg griper tak i døra og smeller den igjen. Og med meg inn har jeg bildet av en lang rekke med hjeller der nysløyet torsk henger i vinden. Og med bildet følger eimen av salt hav og rå fisk som langsomt tørker. Det er nesten så det lukter godt.

Fra Pietro Querinis beretning, anno 1432
«Det var hundre og tjue sjeler som bodde på øya, og til påske var det syttito som mottok nattverden og bekjente seg som fromme og troende katolikker. De har ikke annet enn fisk å oppholde livet med, for i dette fjerne strøket er det ikke mulig å dyrke noe. Tre måneder i året, det vil si juni, juli og august, er det alltid dag, og solen går aldri ned, og i vintermånedene er det alltid natt, og de har bestandig lys fra månen.»

En farlig rikdom
Men områdene utenfor Lofoten rommer mer enn fisk. Oljedirektoratet antar at det finnes totalt 202 millioner oljeekvivalenter – tilsvarende 1,3 milliarder fat – i de undersøkte havområdene utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja. Det dreier seg om verdier til minst 500 milliarder kroner, netto.  Oljedirektoratet antar 43 prosent av hele rikdommen ligger nettopp i Nordland 6, i det havet som er så viktig for fugl, fisk og folk på Røst.

Kapittel 1
Husokkupant, fiskerbonde og indianer

Kari-Anne Nilsen kommer gående fra et lite gult hus i slapset fra gårsdagens snøvær. Plasten som dekker høyballene blafrer i vinden som sveiper over landskapet. Her er det ingen trær eller fjell som gir ly, bare forblåste busker, gress og strå. Det høyeste punktet på øya rager kun elleve meter over havet. Men det vindpinte landskapet er bra for sauehold. Takket være Golfstrømmen gror det nesten hele året her ute. Og gresset er ypperlig mat for spælsauene, som går i en stor innhegning rett ved huset. Kari-Anne inviterer oss inn i ei koselig stue med en stor sofa, hvor hun serverer smågodt og kokekaffe.

–  Det var utrolig dårlig i dag. Jeg fikk tjue torsk, cirka sytti kilo. På en god dag kan jeg ta et tonn, sier hun.

Ute på fiskefeltene er hun blant de aller minste med sin 25 fot store båt.

–  Det er frøkenfiske. Jeg er sist ute og først inne.

Kari-Anne Nilsen kom til Røst i en racerbåt. Nå lever hun som fiskerbonde og indianer med hundre sauer og en hund. Foto: Tor Bjarne Christensen

Selv om fangstene ikke er store, kommer inntektene fra fisket godt med. Kari-Anne flyttet til dette huset for fire år siden. Da la hun ut med racerbåt fra Ytste Skotet på Sunnmøre og tok seg nordover sammen med hunden Buster, 350 nautiske mil i åpen båt.

–  Jeg kom hit som husokkupant. Denne gården sto tom, så jeg flyttet inn. Men jeg har kjøpt den nå, og jeg er i ferd med å bygge meg opp her, sier Kari-Anne.

Planen er å doble sauebesetningen og fortsette «frøkenfisket». Oljenæringens ønske om utvinning av olje og gass i havet utenfor Røst, er hun sterk motstander av.

–  Hvorfor skal de få lov til å sjanse med vår levemåte og vårt livsgrunnlag? sier Kari-Anne.

Hun har ikke noen tro på at det går an å utvinne olje i nærheten av fiskefeltene uten at det rammer fisket.

– På Goliat lovte de at dette skulle gå bra, men de sølte ut kjemikalier som ødela fisket, og det skjedde flere ganger. Og skulle det skje en oljeulykke … det tør jeg nesten ikke tenke på. Men det er ikke bare risikoen for ulykker, det er også merkevaren. Vi selger ren mat fra Røst, helt rene proteiner. Med oljeplattformer i dette området, blir hele merkevaren vår rammet, sier Kari-Anne.

Kari-Anne ser på seg selv litt som en indianer.

–  Jeg er fiskerbonde. Vi lever som folk har gjort her i flere tusen år. Det er et levesett vi har valgt selv og som vi har rett til, sier hun.

Pietro Querinis beretning fra 1432 fortsetter
«I løpet av året fisker de endeløse mengder med fisk, og bare av to slag. Den ene, som det er mest av, ja umåtelige mengder, kalles Stocfisi, den andre er flyndre, men av vidunderlig størrelse, hver fisk skulle jeg tro veide to hundre libre. Stokkfisken tørker de for sol og vind uten salt, og fordi det er fisk med lite fet væske, blir den hard som ved. Når de vil spise den, banker de den med baksiden av en øks, som gjør den trådaktig lik sener, deretter tilføres smør og krydder for å gi den smak. Det er en handelsvare av uvurderlig betydning på Tysklands hav.»

Kapittel 2
Endeløse mengder med fisk

Rett utenfor rorbua holder to menn på å henge opp torsk på hjeller. De kjører en traktor under de høye stativene, legger opp en tverrstokk og henger fisken over, to og to bundet sammen i halen. Du skal tenke deg om før du går under der, for fisken er så fersk at det drypper av den. Hjellene strekker seg langt i begge retninger, og på den andre siden av veien er det et nytt felt med hjeller. Og bakenfor der enda flere. 

Ved broa over til Glea henger hodene, tredd på tråd, tett i tett med stirrende øyne, som stenene i et smykke. Men du ville ikke tatt på deg denne halspynten. Hodene skal til Nigeria, hvor de maler dem opp og bruker pulveret som smakstilsetning og proteintilskudd.

Jeg går over broa og følger bryggene utover. Jeg skal møte Lone Nikolaisen, en av Norges få kvinnelige fiskere. Hun har vært ute på fiskefeltet og er på vei inn for å losse dagens fangst.

Unikt område
Røst ligger lengst ute i Lofoten og er del av et område det neppe finnes maken til noe sted i verden. Lofoten er arnestedet til våre viktigste fiskebestander. Torsk, sild, sei og hyse vandrer lange avstander for å legge sine egg i akkurat dette området. Hvorfor gjør de det? Forklaringen er å finne i de mange øyene og de mektige fjellene.

Øyene i Lofoten stikker langt ut i havet, hvor de bryter opp havstrømmene, slik at næringsrikt vann fra dypet presses opp. Når sollyset slipper til i dette vannet, starter en enorm biologisk produksjon. Planteplankton blomstrer opp og blir mat for myriader av dyreplankton, som blir et uuttømmelig matfat for fiskene.

Og derfor strømmer fisk til disse områdene for å skape eget avkom. Det gir en opphopning av egg, fiskelarver og voksen fisk, som også hval og sjøfugl vet å utnytte. Noen av de største sjøfuglkoloniene i Nord-Atlanteren finnes her. Og det er her verdens siste store torskestamme lever. Skreien er grunnlaget for lofotfisket, som i sin tur er grunnlaget for bosetningen langs kysten av Nord-Norge. Silda overvintrer her, og lokale bestander av kysttorsk, annen bunnfisk, sjøpattedyr og sjøfugl finner livsgrunnlaget sitt her gjennom hele året. Og midt ute i Nordland 6, rett ved olje- og gassforekomstene, ligger Røstrevet. Det er verdens største kjente kaldtvannskorallrev, 35 kilometer langt og tre kilometer bredt og yrende av liv i kjente og ukjente former. Det er rett og slett vanskelig å overdrive betydningen av Lofoten, Vesterålen og Senja.

–Se deg rundt da! sier Lone Nikolaisen og peker ut mot havet, når jeg spør om hvorfor hun er kystfisker. Foto: Tor Bjarne Christensen

Rikdom i seks fiskekasser
«MS Leon Olai» stevner mot land i det fine ettermiddagslyset. Havflaten ligger der som et skimrende speil, lyst opp av det hvite skylaget som så vidt dekker sola. Lenger ut ligger Vedøya som en veldig kloss kastet ned i havet. Svart fjell, pyntet med kritthvit snø mot en himmel i dype nyanser av blått.

I fjor ble det fanget torsk for mer enn 1,3 milliarder kroner i Lofoten, Vesterålen og Senja. Også i år meldes det om store fangster. Dagens fangst fyller seks store kasser. Lone Nikolaisen står klar da båten legger til. Hun spenner tauene til krana, som løfter fangsten på land.

– Hvor mange arbeidsledige oljeingeniører har du sett i fjæra her? sier Lone.

Hun blir stille, og litt overrumplet svarer jeg at jeg ikke har sett noen oljeingeniører.

– Nettopp! sier hun.

– Fisket skaper veldig mange arbeidsplasser. Folk er fornøyd. Og vi lager verdens beste og reneste råvare. La det fortsette slik, sier hun.

Lone er redd for hva som vil skje om oljebransjen slipper til ute ved fiskefeltene. Sokkelen er ikke bred nok til å huse både fiskere og oljeinstallasjoner, mener hun.

– Men dette er ikke bare en arealkonflikt. Små oljelekkasjer over tid er også veldig skadelig. Skreien har bittesmå egg, og bare litt olje gjør at de ikke er fruktbare lenger. Det er en kjempedårlig idé å slippe oljeindustrien til her, sier Lone.

Hun er ikke overrasket over at landets største partier alle vil åpne havet for oljebransjen.

– Oljeindustrien har masse makt, men jeg tror likevel vi kommer til å vinne denne kampen. Hvis ikke legger vi oss i veien når de kommer, sier Lone.

– Hvorfor er du kystfisker?

– Se deg rundt da!

Lone peker utover mot havet, hvor sola har brutt gjennom skydekket. Sollyset skaper en glitrende vei utover mot fiskefeltene, hvor hun kom kjørende noen minutter tidligere. Lyset og fargene er intense, som i et Munch-maleri.

– Hvorfor er det så få kvinnelige fiskere?

Lone sukker, som om hun hadde håpet å slippe å svare på det spørsmålet.

– Jeg har ennå til gode å se at noen har brukt forplantningsorganene sine til å fiske med. Så lenge det ikke er nødvendig, er det mulig for alle å fiske, svarer hun før hun klyver tilbake i båten og farter videre.

Pietro Querinis beretning fra 1432 fortsetter
«I mai drar de så fra øya i en ganske stor båt på femti tønner, og lastet med fisk seiler de til et sted i Norge mer enn tusen mil borte kalt Berge. Dit kommer det likeledes skip fra mange kanter, lastet med alle slags varer som frembringes i Tyskland, England, Skottland og Preussen (…) Og de som kommer med fisk bytter den i varer de behøver, for som nevnt kan de ikke dyrke noe der de bor.»

Kapittel 3
I sjøfuglenes rike

Sola er i ferd med å gå ned i havet da jeg møter Håvard Eggen ved kaikanten nedenfor Bryggehotellet. Ute i et smalt sund driver en flokk ærfugl og fisker, og over dem kretser krykkjene som svarte silhuetter mot dagens siste lys. De er del av en koloni som har slått seg til på et forlatt hus på den andre siden av sundet. Det er blitt en severdighet for turister som kommer hit om sommeren.

– Se der, utbryter Håvard og peker ut i sundet.

Og der, bare et steinkast unna, dukker et hode opp av havet.

– Det er en steinkobbe, slår Håvard fast.

Røstlandet skiller seg fra de fleste andre steder i Lofoten. Det er nesten helt flatt; men du skal ikke dra langt før du finner fjell. Her finnes noen av de rikeste fuglefjellene i Europa, med hundretusener av lundefugler og en rekke andre sjøfugler. Havet rundt det vesle øysamfunnet er også viktig som overvintringsområde for tusenvis av ærfugl, praktærfugl og andre sjøfugler.

Røst er et viktig overvintringsområde for ærfugler. Foto: Tor Bjarne Christensen

– Fuglefjellene stikker opp midt i et rikt matfat. Det gjør det mulig for store forekomster av sjøfugl å være her, forteller Håvard.

Til daglig jobber han som vernepleier på en bolig lenger inne i Lofoten. Om sommeren er han her ute som assistent for Norsk institutt for naturforskning. For en fugleinteressert som Håvard er dette et paradis. Men noe er i ferd med å skje. Og det har pågått lenge. På 1970-tallet var det 1,5 millioner par lunde her. Nå er det cirka 300 000 par igjen. For lomvien har tilbakegangen vært enorm, hele 99 prosent av bestanden er borte. Nå er det bare noen hundre par som holder til inne i ura, hvor de forsøker å få frem unger. Også krykkja sliter. Det samme gjelder ærfugl, toppskarv, havhest og alke.

– Årsakene er store, mange og omfattende, og det er ingen som kan forklare det helt. Matmangel og endringer i havets økosystemer er det største problemet. Vi vet at en del sjøfugler tas som bifangst i fiskeredskap. Dessuten gjør den globale oppvarmingen havene mer uforutsigbare. Når havet blir varmere, påvirker det fiskeslagene, som går lenger nord og til andre tider, forklarer Eggen.

Det er over ti år siden sjøfuglene hadde en vellykket hekking her. De siste årene har de gitt seg veldig tidlig.

– De ser at det ikke er nok mat i havet til ungene, og da gir de opp. Det er en del av lundens strategi. Disse fuglene blir opp mot tretti år, og de kan tåle noen dårlige år. I vårt perspektiv har nedgangen vart lenge, men dette er ikke lenge i sjøfuglenes perspektiv. Og vi må spørre oss om hva som er unormalt og hva som er del av en naturlig svingning. Vi må finne ut hvor mye av nedgangen som skyldes menneskers aktivitet og hva vi kan gjøre med det. Men vi må også ha fokus på hvor mye som er igjen. Det er et enormt liv og en veldig rikdom her. Det er viktig å vise hva vi har å kjempe for, sier Eggen.

Epilog

Før jeg forlater Røst blir jeg med «Gamle Lofotværing» ut på havet. Vi passerer Vedøya, og Storfjellet kommer til syne. Det ser mektig ut med snø på toppen og langs de bratte fjellsidene. Bakenfor ligger Nykene, og det går opp for meg at jeg befinner meg ved noen av Europas rikeste fuglefjell. Og mens vi kjører rett ut mot storhavet, mot fiskefeltene der jeg snart skal debutere som skreifisker, tenker jeg at oljeinstallasjonene vil være synlig herfra. De nærmeste olje- og gassforekomstene ligger bare noen få kilometer ut. Der har de ligget i millioner av år, og folk har høstet av havet uten å vite hva havbunnen skjuler. Men nå vet vi det, og ifølge Oljedirektoratet kan oljen og gassen selges for milliarder av kroner.

Men vi vet også noe annet om denne rikdommen. Den er farlig, for fisk, fugl og folk. Og når vi bruker den, er den med og forandrer jordas klima.

Skal vi la oljen og gassen ligge, eller skal vi hente det opp?

Noen minutter senere gir havet meg sitt svar. Det spreller og rykker da jeg haler det inn. Min første skrei. Det blir neppe den siste.

Pietro Querini avslutter sin beretning
«Den dagen vi skulle dra av gårde, kom alle med fisk til oss. Og da vi tok farvel, gråt kvinnene og barna, og vi med dem. (…) Jeg bad om at Herren Gud i sin nåde ville la meg vende frisk hjem, og finne mine friske og i live, og dette skjedde.»

Hjeller fulle av fisk preger Røst, nå som Pietro Querinis tid. Foto: Tor Bjarne Christensen