Ingen epoke i Naturvernforbundets historie har vært mer turbulent enn de første årene etter andre verdenskrig. I løpet av seks år hadde organisasjonen ikke mindre enn fem forskjellige ledere. Én leder ble arrestert og dømt for landssvik, en annen døde under en ekspedisjon på Svalbard, en tredje erklærte seg ute av stand til å fortsette. De manglet penger, arkivet lå pakket ned, de mistet kontorplassen og ble praktisk talt satt på gata. Det var et skadeskutt Naturvernforbund som snublet seg ut av krigen. Det skulle få konsekvenser for naturvernet i Norge.

Oslo, natt til 11. mai 1945:
Adolf Hoel er hjemme på Dal gård i Nittedal utenfor Oslo. Han er urolig. Han har lenge sett det komme. Så skjer det. Tyskerne overgir seg, krigen er over. For tre dager siden, 8. mai, ble alt endret, der og da. Over hele landet har de arrestert NS-folk. Behandlingen skal være brutal. Vil de komme for å ta ham også?

Hoel var blant de første som ble med i Nasjonal Samling (NS). I 1933 sto han på andreplass på NS-lista i Oslo, på plassen etter Vidkun Quisling. Hoel var da en kjent vitenskapsmann, polarpionér og naturverner. Utover trettiårene kjølnet forholdet til NS, og han stilte ikke lenger til valg, men han meldte seg ikke ut av partiet, heller ikke da tyskerne okkuperte Norge. Da nazistene tilbød ham stillingen som rektor på Universitetet i Oslo takket han ja.

Dømt for landssvik

Så hører han dem. Han spenner seg. Noen roper i mørket. Tunge støvler kommer trampende. Er de bevæpnet? Vil de drepe ham? Døra slamrer i veggen med et brak. Universitetsrektoren, som har ledet Naturvernforbundet i ti år, er pågrepet. Noe lignende har ikke skjedd, hverken før eller siden i Naturvernforbundets snart hundre år lange historie.

Natt til 11. mai 1945 blir Hoel arrestert og fraktet til politistasjonen i Møllergata 19. Det finnes et bilde av ham der han sitter sammen med en gruppe fanger i garasjen bak politistasjonen. En politimann sikter på ham med en revolver. De andre fangene ser bort eller ned i bakken, men Hoel stirrer rett på fotografen, med hodet hevet.

Fire dager senere blir han internert på Ilebu fengsel, hvor han blir sittende i nesten ett år. I 1949 blir han dømt for landssvik. Han får 18 måneders tvangsarbeid, mister stemmeretten og blir fratatt sin St. Olavs medalje.

Gunnar Horn

Den andre verdenskrig rammet Naturvernforbundet tungt. Under krigen gikk de fleste kretsforeningene i dvale eller ble oppløst, og da Adolf Hoel ble arrestert og fengslet i 1945 var forbundet nær sammenbrudd. Det skulle ta mange år å stable organisasjonen på fote igjen. Da krigen var over var det en selvfølge at Hoel ikke kunne fortsette å lede Naturvernforbundet. Men hvem kunne ta over? Hva skulle de gjøre?

Naturvernforbundet hadde nær tilknytning til Norges Svalbard- og Ishavsundersøkelser, som i sin tid ble etablert av Hoel. Her hadde forbundet hatt kontorplass siden 1935, og de hadde en egen sekretær. På den tiden var en av Norges fremste geologer, Gunnar Horn, ansatt her. Kunne han tenke seg å ta ledervervet? Mannen var en av landets eksperter på kartlegging av fossile ressurser. Han hadde lett etter olje i Trinidad, Venezuela og i Det kaspiske hav, og han hadde analysert kullagrene på Svalbard. Ingen typisk CV for en leder i Naturvernforbundet i våre dager, med andre ord. Horn sa seg villig til å ta oppgaven, men han ble ikke sittende lenge. Horn døde uventet i 1946 under en ekspedisjon til Svalbard.

Ledere kom og gikk

I mars 1946 ble det bestemt at Nils Onsager, som var formann i Naturvernforbun- dets kretsforening på Østlandet, skulle lede forbundet midlertidig. Det ble ingen enkel oppgave. Da Gunnar Horn døde mistet forbundet kontorplassen ved Norges Svalbard- og Ishavsundersøkelser. Arkivet og biblioteket ble pakket ned og gjort utilgjengelig. Organisasjonen lå nede, og Onsager ga seg etter ett år.

I 1947 overlot han stafettpinnen til professor Werner Werenskiold, sønn av den berømte kunstmaleren Erik Werenskiold. Werenskiold hadde vært sentral i forbundet helt siden starten i 1914. Det var ingen takknemlig oppgave. I årsberetningen for årene 1944-50 fortelles det at han ikke fikk gjort annet enn å sende ut de mest nødvendige brevene. Etter ett år fikk Werenskiold nok. Han erklærte seg rett og slett ute av stand til å fortsette som formann.

Mot bedre tider

Nestemann ut var professor Fridtjov Isachsen, og med ham tok Naturvernforbundet noen viktige skritt fremover. Det blir holdt landsmøte i Oslo i 1950 og utgitt årsskrift for årene 1944-50. Isachsen ledet Naturvernforbundet frem til 1951. Da overtok Hjalmar Broch, som var forbundets første leder fra 1916-1920. Naturvernforbundet er tilbake der det begynte. Det hadde ligget nede, men var i ferd med å reise seg igjen.

– Landsforeningen (Naturvernforbundet red. anm.) led i årene etter krigen og fungerte ikke som organisasjon igjen før den flyttet inn på kontoret til formannen Th. Kierulf på midten av 50-tallet. Det var effekten av krigen for landsforeningen, forteller Frode Gundersen, som har skrevet magisteroppgave om den norske miljøbevegelsen.

Ny naturvernlov

Det betyr ikke at det ikke skjedde viktige ting de første årene etter krigen. I juni 1947 oppnevnte Kirke- og undervisningsdepartementet et utvalg som skulle arbeide med en ny lov om naturvern. Utvalget ble ledet av Onsager, som på den tiden var leder i Østlandske kretsforening. Helt siden starten hadde Naturvernforbundet jobbet for å etablere nasjonalparker i Jotunheimen, på Svalbard og flere andre steder, uten å lykkes. På 1940- og 50-tallet ble Pasvik, Saltfjellet, Ormtjernkampen, Rondane og Børgefjell ført opp på ønskelisten.

– Hvorfor har ikke Norge nasjonalparker, mens for eksempel Sverige har hele 15 slike med et samlet areal på over 4 000 kvadratkilometer? Har vi i det hele gjort noe videre for å verne om norsk natur? skriver Osmund Langtvet, sekretær i Naturvernforbundet, i årsmeldingen for 1952-53.

Nasjonalparkene kommer

Problemet var at den gamle naturfredningsloven ikke ga hjemmel for slikt vern. Loven måtte endres, og det var Naturvernforbundets folk som gjorde jobben. De leverte et omfattende utkast til ny lov, og i 1954 ble lov om naturvern vedtatt. Ikke bare ga den hjemmel for nasjonalparker, det skulle også opprettes et statlig naturvernråd hvor lederen i Naturvernforbundet skulle være medlem. Det var ingen liten seier.

– Men det ble få resultater, og en viktig grunn var at landsforeningen som organisasjon ikke fungerte. Det var først med opprettelsen av en egen naturverninspektørstilling i 1960 at det offentlige naturvernet kom i gang, skriver Gundersen i sin artikkel Fremveksten av den norske miljøbevegelsen.

På begynnelsen av 1960-tallet ble de første nasjonalparkene etablert. Det hadde neppe skjedd om ikke Naturvernforbundet hadde startet arbeidet med loven i de første tøffe etterkrigsårene.

Det første lokallaget

På begynnelsen av 1950-tallet har Naturvernforbundet seks kretsforeninger, som i varierende grad har holdt hjulene i gang det siste tiåret. I 1951 får Naturvernforbundet sitt første lokallag i Sør-Varanger med vern av Øvre Pasvik som den store saken.

– Formålet er (…) å virke for vern og bevaring av Finnmarks natur med dens herligheter og eiendommeligheter. Det haster med dette arbeide. Store kulturelle verdier står allerede nå i fare for å gå tapt for fremtiden, skriver Andr. Vorren i Sør-Varanger Naturvern i et brev til Naturvernforbundet 27. februar 1951.

Folkebevegelsen kommer

Utover på 1950-tallet våkner kretsforeningene til liv igjen, én etter én. Det møysommelige arbeidet for vern av umistelige planter, dyr og områder kommer i gang igjen. Den lange natten som andre verdenskrig førte organisasjonen inn i er over. En ny epoke står for døren: Miljøbevegelsen skal vokse seg ut av de vitenskapelige kretsene og bli en folkebevegelse.

Kilder: Frode Skarstein, Adolf Hoel – Den glemte polarpioneren, 2008.
Frode Gundersen, Fremveksten av den norske miljøbevegelsen, 1996.
Bredo Berntsen, Naturvernets historie i Norge, 1977.
Natuvernforbundets årsrapporter for årene 1944-1956.
Store norske leksikon. Wikipedia.

Den materialistiske kultur er i motsetning til naturen noe av en døgnflue. Vi bygger ut fosser samtidig som vi snakker om å nytte ut atomenergien som kraftkilde – en vakker dag finner vi kanskje energikilder som gir oss billigere kraft enn fossene, og så sitter vi der med alle heslighetene reguleringene har skapt.

Hjalmar Broch, leder i Naturvernforbundet, årsmeldingen 1950-51