– Det celleoppholdet, det bestemte mye av min fremtid. Det er årsaken til at jeg har brukt mesteparten av min fritid på natur og friluftsliv, sier Larre.

Han sitter i stolen, rett overfor meg, og er blant de siste vitnene fra en brutal fortid, som formet så mye og så mange. Siden ble han forretningsadvokat og investor med en formue på flere hundre millioner kroner, men han er også naturverner og kalles «markagrensas far». For Larre startet det hele på ei celle i nazistenes fengsel, da både liv og helse lå i Gestapos hender.

Grini, Bærum, 1945:
Kommandant Alfred Zeidler står i døråpningen sammen med en soldat. Han tar et par ustø skritt inn i den trange cella. Støvlene subber tungt på det skitne betonggulvet, der Erik Sture Larre har ligget i isolat i over to år. Det er den 6. mai 1945, og Det tredje riket faller på alle kanter. Om to dager er det hele over. Tyskland har tapt krigen, og her står kommandant Zeidler i cella til Larre. Han er full, helt dritings, og fullt bevæpnet. Skal han skyte ham, her og nå, mens han kan?

– Slapp av! kommanderer Zeidler. Blikket hans flakker.  – Vi militære må sørge for at dette ikke blir noe blodbad, snøvler han.

Avsnittssjef i Milorg
Larre er en av de viktigste fangene på Grini, nazistenes største fangeleir i Norge. Tyskerne vet at han sitter på mye viktig informasjon, men det er ikke stort de har fått ut av ham. Larre var sjef for avsnitt 1 i den militære delen av Milorg i Oslo, med 5000 mann under sin kommando. Da Norge ble okkupert i 1940 var han med og gravde ned våpen, og i årene som fulgte var han med i kampen mot nazistene. Vinteren 1943 ble Larre narret ut av dekning, og i to år har han levd med tyskernes dødsdom hengende over seg. Fire ganger har de skullet henrette ham, men hver gang har det kommet noe i veien. At han fortsatt lever, er et under. Skal han dø her i dag, nå da det snart er over?

Rollene skifter
Zeidler stirrer på ham med blodskutte øyne. Kanskje forstår han at rollene er i ferd med å skifte, at det snart er han som er fange. Er det derfor han har kommet?

Zeidler holder et foredrag om de militæres innsats under krigen og ber Larre om hjelp, om å legge inn gode ord for ham i oppgjøret som kommer. Zeidler har vært leirkommandant på Grini siden våren 1942. Etter krigen skal han bli tiltalt for brutal behandling av fangene og bli dømt til livstid i fengsel. Men nå står han her. Larre sier lite, lover ingenting, håper Zeidler ikke skal gjøre noe.

– Til slutt sa han sa at jeg kunne få lov til å ta med meg sakene mine og gå ut i leiren. Sakene! Det var ikke stort. Jeg hadde bare de klærne jeg gikk i og et lommetørkle som det bare var ei rand igjen av, forteller Larre.

– Ingen senil hundreåring
Natur & miljø møter ham hjemme i den herskapelige boligen på Frogner i Oslo.

– Dere kommer fem minutter for tidlig, sier han og fører oss inn i stua der store bokhyller dekker det meste av veggene. Midt i rommet står en peis med en peishylle overfylt av lysestaker, begre og pokaler, alt sammen i sølv, dekorert med border og utpregninger. På veggene henger bilder av Munch, Aulie, Munthe, Wentzel og Salicath, og i trappa opp til annen etasje står det en rustning, blankpusset og i full størrelse. Kontrasten til cella på Grini kunne knapt vært større.

– Først av alt vil jeg si at det ikke er noen senil hundreåring dere snakker med, sier Larre.

Den 31. mars fyller han 100 år. Larre er født måneden etter at Norges Naturvernforbund ble stiftet. I dag er han æresmedlem i Naturvernforbundet i Oslo og Akershus på grunn av sin enestående innsats for Oslomarka. Helt siden han slapp ut av nazistenes fangenskap har han jobbet for å bevare de unike skogområdene rundt hovedstaden. Han var utmagret og pint, men det var ingen slagen mann som spaserte ut av Grini 8. mai 1945. Og med seg hadde han noen klare mål.

Tortur, slag og spark
– Jeg satt på enecelle uten lufting, uten bading, uten lesetillatelse, uten brev eller kontakt med andre. Jeg lå tidvis med håndjern på bena og hendene i håndjern på ryggen. De tok det av meg en halvtimes tid om morgenen. Der lå jeg og gjorde i buksa og pisset i buksa. Da jeg kom ut hadde jeg ligget på gulvet ett års tid. Jeg var ikke ute av cella hele det siste året. Da veide jeg bare 48 kilo. Tennene danset rundt i munnen på meg, og jeg hadde skjørbuk, forteller Larre.

Han tar seg god tid. Forteller alt i tur og orden.

– Den første tiden var jeg bare opptatt av neste forhør. Jeg var med i tretti skjerpede avhør med Gestapo.

– Skjerpede avhør, hva betyr det?

– Det betyr at jeg ble utsatt for vold. Slag og spark. Jeg ble også utsatt for tortur. De drev på med tærne mine og satt på meg benklemmer, blant annet. Etterhvert lærte jeg meg å besvime og slapp unna en del på den måten. Jeg hadde fått dødsdom av tyskerne, men den ble aldri eksekvert fordi de trodde jeg satt på mer enn de hadde fått ut av meg. Og det gjorde jeg også, forteller Larre, og ansiktet sprekker opp i et gutteaktig smil.  

Vår Gud han er så fast en borg
Etterhvert avtok avhørene og Larre ble liggende i cella, dag etter dag. Tid er noe han har nok av, men tid er også noe han kan miste, når som helst. Livet forstås baklengs, men må leves forlengs. Og fra der Larre satt tydet alt på at han skulle miste det. Hver gang det kom noen i gangen, var det som hjertet skulle stanse. Var det hans tur nå? Kom de for å hente ham? Men ukene og månedene gikk, og han levde fortsatt. Dag etter dag.

– Jeg satt på den cella. Da forhørene avtok, fikk jeg tid til å begynne å tenke på noe annet. Jeg begynte å resymere hva jeg visste om lengden på elver, både norske og utenlandske. Deretter begynte jeg med fjelltopper. Så tok jeg salmevers. Til å begynne med kunne jeg bare ei linje her og der, men de kom etter hvert. «Vår Gud han er så fast en borg, han er mitt skjold og verge …» Jeg kan bare huske at jeg hadde vært i kirken to ganger, likevel klarte jeg å hoste opp førti salmer!

 – Ville skyte meg fri
Larre fortsetter sin beretning. Å intervjue ham er som å slå opp i en bok, et leksikon. Han husker navn, datoer, hva folk sa, bakgrunn og forhistorie. En telefon ringer. Det er sønnen, men han bryter ham av, selv om sønnen har viktige ting på hjertet. For det Larre har på hjertet i dag, det stikker dypt. Og han vil ikke avbrytes.

– Jeg hadde rømningsplaner, jeg ville rive til meg et maskingevær og skyte meg fri. Jeg er ganske god til å skyte. Dette hadde jeg planlagt og studert til minste detalj. Så var jeg ferdig med det, og jeg tenkte «kanskje jeg overlever!» Men hva skulle jeg beskjeftige meg med?

Larre ble tidlig tatt med ut i Oslomarka av faren. Som 11-åring ble han speider og siden startet han med orientering. Han trålte skogene på kryss og tvers. Ingen telt, ingen sovepose. Det eneste han trengte var en møllpose, som han fylte med granbar.

– Så fant jeg ut at det jeg hadde hatt mest glede av, det var friluftsliv. Det var alle turene i marka. Det var da jeg bestemte jeg meg for å gjøre en innsats for gledene jeg hadde hatt, for at andre kunne oppleve det samme, sier Larre.

Møtte Gerhardsen
Larre følger ustøtt med leirkommandant Zeidler ut av cella. For første gang på ett år er han ute i frisk luft. Det er en utrolig følelse.

– Zeidler spurte meg om hvor jeg ville sitte. Jeg ba om å bli plassert i brakke åtte, for jeg hadde hørt at der satt det mange intellektuelle. Jeg hadde en svoger der også. Der satt også Einar Gerhardsen. Han ble oppnevnt til min oppasser. Og så satt vi der og spiste på kjøkkenet, Einar og jeg, forteller Larre.

Og utenfor leiren kapitulerer Tyskland. Krigen er over. Den 8. mai stiller fangene til en siste oppstilling på appellplassen. Larre er fri, og Einar Gerhardsen har et land å ta over.

Oslomarkas Friluftsråd
Da krigen var over, snudde lykken for Larre. I august 1945 traff han statsminister Gerhardsen tilfeldig på Løvebakken. Arbeiderpartiet trengte en jurist, og Gerhardsen ansatte Larre, der og da. Det viste seg at et advokatkontor var blitt ledig, fordi Gustav Sjaastad nylig var blitt advokat for LO, og Gerhardsen ordnet det slik at Larre fikk overta kontoret.

– Ved at du er jurist for oss blir du med i oppbygningen av landet, sa Gerhardsen. Stangfamilien hadde hatt det advokatkontoret. Det er den eldste juristpraksisen i Norge, den går helt tilbake til 1828, og den driver jeg i dag sammen med min sønn, forteller Larre.

Landet skal bygges, og Larre har nok å gjøre. Men han har ikke glemt løftet fra cella på Grini. En dag ser han en artikkel om Oslomarkas Friluftsråd. Foreningen var akkurat det Larre lette etter, en mulighet til å jobbe for Oslomarka. Fra 1945 til 1965 huset han foreningen på sitt eget kontor. Deretter fungerte han som leder frem til 1987, og etter det har han vært ordfører. Noe han fortsatt er, i en alder av 99 år.  

– Jeg har jobbet for Oslomarka i friluftsrådet siden 1945, forteller Larre.

Markagrensas far
– Den første tiden var problemet at vi ikke hadde noen lovbestemmelse for å verne større områder. Du kunne frede fugler og planter, men det var ganske enkelt umulig å frede ei hel mark. Jeg var jo jurist, glad i marka, hadde mange politiske kontakter og jobbet hele tiden for å finne muligheter. Jeg presset stadig på. I 1965 fikk vi en ny plan- og bygningslov, og der fikk vi puttet inn de helt nødvendige bestemmelsene. Det var et gjennombrudd for vern av norsk natur, forteller Larre.

Og med den nye loven var grunnen redet for ei grense mellom by og skog, mellom hverdagsliv og eventyr. Allerede året før loven ble vedtatt, startet Larre. Kilometer etter kilometer, over åser og ned i daler, gjennom skog og mark, i 19 kommuner og fem fylker, gikk han. Han gjorde det alene, og han trakk grensa utelukkende av naturhensyn.

– Det er mitt forslag som stort sett ligger til grunn for markagrensa slik den er i dag. Men vi var mange som jobbet for vern av marka på den tiden, forteller Larre.

Ingenting kan slukke gleden
Siden har Larre vært med og forsvart markagrensa med nebb og klør. Sterke krefter har presset på for å bygge seg inn i skogene rundt Oslo, men de har ikke vunnet frem. Markagrensa står, akkurat der Larre gikk den opp i 1964. De siste årene har han jobbet med Frognerseteren Friluftssenter, som drives av Erik Sture Larres stiftelse til friluftslivets fremme. Nå skal stedet utvides med et biologisk senter og tursti ned i eventyrskogen i Lulledalen.

Alt dette skulle Larre ha visst, da han lå fastspent på gulvet i Gestapos celle på Grini. Da var det murer og lenker, nå er det alderen som hindrer ham i å gå innover i skogene. Men ingenting, hverken fengsel eller tid, kan slukke naturgleden i ham, ikke så lenge han lever.

– For meg har dette vært en del av livet mitt. Jeg har gledet meg til søndager og dager jeg kunne gå dit. Jeg er veldig opptatt, men jeg var oppe på Frognerseteren Friluftssenter i høst. Da satt jeg der, ute på balkongen, i timevis og bare glante. Jeg gjorde ingen verdens ting. Jeg snakket ikke med noen. Jeg bare satt der – og nøt det.