– Hva er det vi virkelig brenner for? Det er naturen og det fantastiske mangfoldet, den ufattelige skjønnheten. Hvis miljøorganisasjonene skal få flere med seg, må vi tappe av denne kilden. Potensialet er kjempestort! Skal vi være den generasjonen som ødelegger dette livsviktige mangfoldet? Det er ingen som vil det, sier Erik Solheim.

Politikk er å ville
Han sitter rett overfor meg ved arbeidsbordet i leiligheten nedenfor St. Hanshaugen i Oslo. Bak ham reiser det seg en vegg av bøker, fra gulv til tak, med titler som «Churchill», «Nelson Mandela», «Mugabe» og «Michael Collins». Han har visst lest mange av dem, for det er merker på bokryggene. På bordet foran ham ligger hans egen bok «Politikk er å ville».

Og det er ingen tvil om at Erik Solheim fortsatt vil, etter ti år som SV-leder, sju år som minister og et helt liv som politisk engasjert. Han jobber nå for Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD), hvor han er ansvarlig for arbeidet med å utrydde verdens fattigdom. Intet mindre.

Roper i fistel
Natur & miljø besøker ham dagen etter at han lanserte boka si. Det siste døgnet har det stormet. Solheim har skrevet om alt fra hjemlige politikere til fredsprosesser med brutale krigsherrer. Han har tatt til orde for mindre «revisorpolitikk» og mer «ingeniørpolitikk». Og han har tatt kraftig oppgjør med SV-leder Audun Lysbakken, mannen som sparket ham ut av regjeringen for ett år siden. Det har vært intervjuer og debatter, og telefonen hans ringer stadig. Likevel har han tid til Natur & miljø.

– Jeg har satt av den tiden vi trenger, for dette synes jeg er viktig, sier Solheim.

For det er ikke bare SV-leder Lysbakken som får sitt pass påskrevet i boka til Solheim. Han har også viet et kapittel til miljøbevegelsen. Solheim ønsker en bredere, mer positiv og mer strategisk miljøbevegelse, en som ikke kjemper så mye om å synes i media, en som ikke «roper i fistel».

Når Borten Moe sier noe dumt …
– La oss si at olje- og energiminister Ola Borten Moe kommer med et dumt utspill, det gjør han fra tid til annen. Da løper alle for å ta til motmæle, og den som skriker høyest kommer på Dagsrevyen. Da er det ikke sikkert at folk liker det de ser. Kanskje får de heller sympati for Ola Borten Moe, sier Solheim.

– Men er ikke truslene mot klima og natur så alvorlige at noen må si tydelig fra?

– Det er grunn til å snakke alvorlig om miljø, med humor og varme. Jeg tror lite på å være sint, og i alle fall ikke på å være i fistel. Mora mi er nesten alltid blid, og nettopp derfor lytter jeg ekstra når nettopp hun hever stemmen. Men hvis en som vanligvis er sur fortsatt er sur, da hører jeg ikke etter. Sånn tror jeg mange andre har det også, sier Solheim.

«Kom til oss, vi har ikke fått til noe»
Han tror miljøbevegelsen ville kommet mye lenger med et positivt budskap, og han tror den kunne fått langt flere medlemmer. Solheim påpeker at norsk miljøbevegelse ligger milevis etter Sverige, Danmark og Tyskland i medlemstall. «Den største norske miljøorganisasjonen, Norges Naturvernforbund, har 20 000 medlemmer. Den svenske Naturskyddsföreningen har 190 000, det ville tilsvart 100 000 i Norge», står det i boka hans.

– For noen år siden skrev en del sentrale ledere i miljøbevegelsen en kronikk der essensen var at det ikke hadde skjedd noe positivt i norsk miljøpolitikk, noensinne. Alt var elendig. Det er selvfølgelig bare tull. Vi har fått til masse. Industriforurensningen er bekjempet, mange store nasjonalparker er opprettet og store nye vassdragsutbygginger er stoppet. Vi har reddet ozonlaget, og tilstanden i norsk natur er bedre enn siden før industrien kom til Norge. Det miljølederne ikke tenkte på var at de felte en streng dom over seg selv. Og jeg spør meg: Hvem er det som frivillig går inn i en bevegelse som sier: «Kom til oss, vi har ikke fått til noen ting»?

Etterlyser begeistring
Solheim tror veien til en bredere og mer slagkraftig miljøbevegelse starter med mer begeistring.

– Dessverre snakker ingen om karbonfangst på Mongstad eller EUs kvotesystem over en øl etter en fotballkamp. Det er ikke noe folk brenner for. Likevel er det slike saker som har fått mest oppmerksomhet de siste årene. Viktige saker, men de tenner ikke hjertene.

– Jeg tror miljøbevegelsen må gå tilbake til røttene. Hva er det som gjør oss engasjerte? Det er kjærligheten til naturen, til de nære turområdene, til regnskogen i Brasil. Det er viljen til å la naturen gå videre til neste generasjon, i like god stand som vi selv overtok den. Skal vi greie det, er vi helt avhengige av en slagkraftig miljøbevegelse. Tiden er nå moden for å mangedoble medlemstallene.