Vinden over Trøndelag kan gi store mengder ren energi. Men naturvernere og reineiere klager over omfanget av utbyggingen, og er redd for at man ikke skal kunne bevege seg langs Trøndelagskysten uten å se vindkraftverk. Skal Trøndelag ta belastningen med å bygge ned sin natur i stor skala, for å gi fornybar strøm til resten av landet og til Europa?

20 vindkraftanlegg, og mer på gang?

Europas største vindkraftprosjekt, Fosen Vind, er under bygging. Dette omfatter seks anlegg, fra Hitra i sør til Roan i nord: Hitra 2 på Hitra, Geitfjellet i Snillfjord, Storheia i Åfjord og Bjugn, Kvenndalsfjellet i Åfjord, Harbaksfjellet i Åfjord og Roan vindkraftanlegg, som også vil ligge i Åfjord kommune etter den planlagte sammenslåingen av kommunene. I tillegg til disse forsøker Trønderenergi å bygge ut vindkraftverk på Frøya og i Sørmarkfjellet i Flatanger, til store protester. Det er gitt konsesjon til kraftverk på Remmafjellet i Snillfjord, Stokkfjellet i Selbu, Innvordfjellet i Flatanger og i Ytre Vikna, nær det eksisterende vindkraftanlegget der. I tillegg er det åtte vindkraftplaner som ligger til behandling i NVE, og forventning om at flere planer vil dukke opp i de områdene som er plukket ut som «best egnet» i den nasjonale rammeplanen.

Blir omfanget for stort?

– Trøndelags største mageplask!

Arvid Jåma er sørsamisk reineier på Fosen. Han mener utbyggingene, særlig den på Storheia, kan bli et alvorlig slag for sørsamisk kultur.

– Storheia er en tredel av vårt vinterbeite. Vi er tre driftsenheter her sør på Fosen. Hvis vi skal bruke beiteområdene mer intensivt, vil faren for sykdommer og nedbeiting øke. Vindkraftprosjektet på Storheia betyr dermed sannsynligvis at en av oss må slutte, sier Jåma.

Han har kjempet mot store prosjekter før. Jåma var sentral i kampen mot opprettelse av militært skytefelt på Fosen, som pågikk i mer enn 20 år før den ble kronet med seier i 1994. Nå har han fått støtte fra FNs rasediskrimineringskomité (CERD), som har anmodet den norske regjeringen om midlertidig stans i utbyggingen på Storheia mens de behandler saken, av hensyn til sørsamiske interesser. Regjeringen vil ikke etterkomme ønsket fra CERD, men møter motstand fra egne rekker. Frps Gunnar Singsaas fra Åfjord omtaler Storheia-utbyggingen som «Trøndelags største mageplask».

– Storheia burde aldri vært bygd ut, på grunn av den store konfliktgraden. Nå har utbyggingen svertet hele omdømmet til vindkraftnæringen, sa Singsaas til NRK.

– Vi lempes bort

– Utbyggerne sier at de har tatt hensyn. Vi har vanskelig for å se hvilke hensyn det er. Vi blir ikke tatt vare på, vi bare lempes bort slik som fuglene i Sørmarkfjellet lenger nord. Til erstatning kan vi få penger, men penger alene kan ikke redde sørsamisk kultur. Jeg kunne ha ligget her på fjorden i en fin båt og kost meg, men det er ikke det jeg vil, sier Jåma.

Han setter nå sin lit til CERD, og håper de vil finne at prosjektet strider mot FNs konvensjon om rasediskriminering. Hvis det skjer, og Regjeringen tar FN-beslutningen til følge, kan utbyggeren bli pålagt å demontere vindkraftanlegget, håper Jåma.

– De tar en sjanse når de begynner å bygge ut før alle tillatelser er gitt. De kan bli nødt til å plukke dette ned igjen, sier Jåma.

Stor mobilisering

Og det er ikke bare samiske interesser som protesterer. I vindkraftområder over hele Trøndelag mobiliseres det nå mot nye utbygginger. Til nå er det bygd vindmøller, med tilhørende anleggsveier, fjellskjæringer, sprengninger og kraftlinjer, både i Roan og på Bessakerfjellet. På Hitra, Valsneset i Bjugn, Hundhammerfjellet i Nærøy og i Ytre Vikna er også vindturbiner oppe og snurrer. Anleggene på Storheia (som var foreslått som nasjonalpark av Naturvernforbundet) og Kvenndalsfjellet er påbegynt, og Harbakfjellet står for tur. Selve vindturbinene blir store og ruvende, og det bygges store oppstillingsplasser ved hver enkelt turbin for vedlikehold og montering. Samtidig bygges det et omfattende veinett i alle vindkraftanleggene, som på mange måter er det største inngrepet i naturen. Bare på Storheia blir det bygd 24 mil med veier innover fjellområdet.

Friskt på Frøya

Det mest spektakulære forsøket på snuoperasjon så langt kommer fra Frøya, der det ble en tilspisset situasjon i vår. Utbyggeren Trønderenergi hadde fått en kommunal dispensasjon til å bygge 14 vindturbiner. Kravet var at anleggsarbeidet skulle starte innen 7. april. Frøya kommunestyre hadde imidlertid sagt ja til en folkeavstemning om vindkraftverk i kommunen, og 2. april sa nær 80 prosent av innbyggerne nei til planene. Aksjonister møtte også opp og stanset anleggsarbeidet i flere dager. Kommunestyret trakk deretter tillatelsen tilbake, på grunnlag av at anleggsarbeidet ikke var startet innen fristen.

– Vi mener det er gjort et ulovlig vedtak, sa konsernsjef Ståle Gjersvold i Trønderenergi til NRK, og varslet oppgjør i retten.

Vindkraftanlegget på Frøya fikk konsesjon i 2012, for en utbygging av 26 vindturbiner med en høyde på 135 meter. Siden har antallet sunket til 14 og høyden økt til 180 meter, uten noen ny behandling av konsesjonssaken. Likevel godkjente NVE detaljplanen for utbygging i slutten av mars. Dette reagerer både aksjonister og lokalpolitikere sterkt på.

– Kan ikke godtas

– Dette inngrepet i naturen er så definitivt og evigvarende at det ikke kan godtas uten særlig tungtveiende argumenter for. Norge har et stort kraftoverskudd allerede, og ved hjelp av energisparing og effektivisering av eksisterende vannkraft kan vi komme langt i å fase ut fossil energi. Denne vindkraften trengs ikke, sier Magne Vågsland, leder i Naturvernforbundet i Trøndelag.

Han vil spesielt nevne planene om utbygging på Stokkfjellet i Selbu, et område som brukes som kalvingsområde for reinbeitedistriktet Gåebrien sijte/Riast-Hyllingen.

– Dette er et svært viktig område for reindriften, sier Vågsland.

Les også: Kampen om Sørmarkfjellet

Les også: Vindkraftopprør i Agder

Les også: Kampen om reinens rike

(Denne artikkelen ble først publisert i Natur & miljø 1-2019, mai 2019)