Klimaforhandlinger og Parisavtalen
I De forente nasjoner (FN) forhandler verdens land om hvordan vi skal løse klimakrisen. Hvert år møtes landene til klimatoppmøter, der veien videre for internasjonalt klimaarbeid stakes ut.
Konsekvensene av global oppvarming truer matsikkerheten, bostedene og økonomien til milliarder av mennesker på hele kloden. FNs klimakonvensjon og årlige klimaforhandlinger (COP) er til for å få til et samarbeid om å begrense konsekvensene. Parisavtalen, som nå legger grunnlaget for all klimapolitikk, legger ansvaret for å kutte klimagassutslipp ettertrykkelig på hvert enkelt medlemsland, ikke på FN eller andre internasjonale eller overnasjonale strukturer. Derfor betyr det mye hvordan den følges opp – i Norge og i alle andre land.
FNs Klimakonvensjon (UNFCCC)
I 1992 ble FNs miljøkonferanse arrangert i Rio de Janeiro. Her ble det vedtatt tre rammeavtaler, som skulle løse de tre største natur- og miljøproblemene som krevde global handling. En av dem er FNs klimakonvensjon, også kjent som United Nations Framework on Climate Change (UNFCCC). Konvensjonen er baser på den første rapporten fra FNs klimapanel (IPCC), i 1990, som informerte om at drivhuseffekten på jorden ble forsterket av menneskelige utslipp av drivhusgasser. Konvensjonens viktigste formål er å:
- Være et rammeverk for internasjonal samarbeid om klimaspørsmål, og legge til rette for jevnlige forhandlinger mellom partsland. Disse forhandlingene er kjent som Conference of the Parties (COP)
- Være et verktøy for å kartlegge klimagassutslipp
- Hindre farlige menneskeskapte klimaendringer ved å stabilisere drivhusgasskonsentrasjonen i jordatmosfæren på et nivå som hindrer dette
- Handle derfor om å redusere utslipp av drivhusgasser og om tilpasning til klimaendringer
FNs Klimapanel (IPCC)
FNs klimapanel, også kjent som Intergovernmental Panel on Climate Change (IPCC) på engelsk, gjennomgår all forskning på klima og produserer rapporter som FN og verden bruker. Les mer om FNs Klimapanel og dets rapporter på Miljødirektoratet sine sider
Klimatoppmøter (Conference of the Parties)
Hvert år siden 1995 har alle land som har signert FNs klimakonvensjon møttes for å diskutere hvordan verden kan unngå farlige klimaendringer. Offisielt heter Conference of the Parties (COP). Dette er konvensjonens høyeste forum. Årlig inngås en lang rekke avtaler mellom land på disse møtene, men kun to ganger har man vedtatt verdensomspennende avtaler: Kyotoavtalen (1997) og Parisavtalen (2015) – sistnevnte danner nå grunnlaget for verdens klimapolitikk.
Parisavtalen
Parisavtalen ble vedtatt som en juridisk forpliktende avtale, under Klimakonvensjonen, på klimatoppmøtet COP21 i Paris i desember 2015. Formålet med Parisavtalen er å styrke det internasjonale arbeidet mot trusselen som klimaendringene utgjør. Avtalen forplikter medlemsland til å rapportere inn egne klimamål (Nationally Determined Contributions, kjent som NDCs), som må fornyes hvert 5. år. Den etablerer også regler for hvordan klimaarbeid fra hvert land skal rapporteres. Industrilandene har også en forpliktelse om å bidra med finansiering som kan hjelpe utviklingsland med å gjennomføre sine mål. Avtalen har som hovedmål å:
- Å begrense global oppvarming til godt under 2 grader, og å tilstrebe å begrense den til 1,5 grader, sammenliknet med førindustriell tid.
- Å øke evnen til å tilpasse seg skadevirkningene av klimaendringene.
- Å gjøre finansstrømmene forenelige med en bane mot lavutslippsutvikling.
(Kilde: Store Norske Leksikon)
For å nå målet fra Parisavtalen om å stabilisere den globale oppvarmingen på 2 grader, og strebe etter å nå 1,5 grader, må hele klodens utslipp halveres innen 2030, og kuttes helt innen 2050. Det er anbefalingene fra FNs klimapanel, som gjennomgår all forskning på klimafeltet, og gir det vitenskapelige grunnlaget for klimakonvensjonen og Parisavtalen.
Les mer om Parisavtalen her
Parisavtalen er en rammeavtale for internasjonalt klimasamarbeid, som etter mange års forhandlinger ble vedtatt ved konsensus under klimatoppmøtet i Paris i 2015.
Norges oppfølging
I Norge følges Parisavtalen opp med nasjonale klimamål. Vi har både politiske og lovfestede klimamål. I 2025 skal Norge rapportere inn nye mål til FN.
- Til FN, under Parisavtalen, har Norge meldt inn et klimamål som i korte trekk går ut på at norske klimagassutslipp skal reduseres med 55 prosent i 2030, sammenliknet med 1990.
- Norge har også vedtatt en klimalov, og målet for 2030 i denne loven er lik målet vi har meldt inn til FN. I tillegg inneholder klimaloven et mål for 2050 om at utslippene av klimagasser i Norge da skal være 90-95 prosent lavere enn i 1990 – noe som i praksis vil si at alle utslipp som kan kuttes, må kuttes.
- Hurdalsplattformen, regjeringserklæringen til regjeringen Støre, inneholder et mål som er kompatibelt med det FN-innmeldte målet og klimaloven: reduksjon på 55 prosent innen 2030, sammenliknet med 1990.
- Oppå dette har vi et vedtatt mål fra Stortinget i 2016 om «klimanøytralitet», som vel kan defineres som at utslipp og opptak er like store, fra 2030.
Norges klimaavtale med EU
Norge deltar i EUs kvotemarked, et internasjonalt samarbeid om utslippsreduksjoner og kvotehandel. Omtrent halvparten av Norges utslipp (olje, gass og annen industri, luftfart, industri og noe energiforsyning) faller inn under kvotesystemet. Det betyr at utslippsmål i disse sektorene kan oppnås ved å kjøpe kvoter fra EUs kvotemarked, noe som i teorien skal gi lavere utslipp i andre land – som vi da betaler for. Den andre halvparten av Norges utslipp (veitrafikk, oppvarming, jordbruk, annen transport og så videre) faller utenfor kvotemarkedet. Her kan vi ikke kjøpe kvoter fra EU for å kompensere for økte norske utslipp.
Aktuelt
Engasjer deg!
Det finnes mange måter å bidra! Under kan du klikke deg videre til påmelding av medlemskap til Naturvernforbundet og aktiviteter som blir arrangert i løpet av året.