Og så har det skjedd, igjen. FNs klimapanel har lagt fram nok en rapport. Nok en gang har klimaforskningen kommet med klare advarsler. Nok en gang har mediene skrevet om «siste sjanse» og «katastrofale klimaendringer», og det er igjen manet til handling. Atter en gang har vi tatt rapporten «alvorlig» – og fortsatt akkurat som før.

Jeg var til stede da Miljødirektoratet presenterte klimapanelets siste del av sin sjette hovedrapport, den såkalte synteserapporten. Det skjedde på Sentralen i Oslo, de gamle lokalene til Christiania Sparebank. Der kunne forskningsleder Jan S. Fuglestvedt fra Cicero Senter for klimaforskning fortelle at den globale oppvarmingen nå er på 1,15 grader. Vi kommer til å nå 1,5 grader om cirka ti år og styrer for øyeblikket mot 3 grader. Alt over 1,5 graders oppvarming vil føre til store ødeleggelser, 2 grader er virkelig ille, 3 grader er katastrofalt.

– Utviklingen er ikke bærekraftig, sa Fuglestvedt og gjorde det klart at behovet for massive utslippskutt er prekært.

– Vi må begynne med én gang, og vi må kutte mye i årene som kommer. For å klare dette kreves det omfattende endinger på alle samfunnsområder, sa han.

Og da jeg satt der, i marmorsalen i det ærverdige gamle banklokalet, tok jeg meg i å savne Frederic Hauge, noe jeg ellers sjelden gjør. Nå var Bellona-Hauge faktisk til stede. Jeg så ham med en kaffekopp et stykke bak i lokalet. Han var ikke invitert til å holde et innlegg, slik han var da regjeringen i 2008 presenterte sine planer for norske klimakutt, den såkalte Klimakur 2020.

– Dette er pinlig og flaut, sa Hauge den gangen.

Jeg husker godt hvordan han rolig hadde sittet og hørt på hele seansen i lokalene til Statens forurensningstilsyn (SFT) på Helsfyr. Miljøvernminister Erik Solheim (SV) hadde snakket om hvordan Norge skulle kutte 30 prosent av klimautslippene innen 2020. Det var ganske god stemning, og jeg må innrømme at jeg selv var ganske oppglødd.

Men så reiste den tidligere tønnegraveren seg, han som en gang var kjent for å lenke seg fast til alt som forurenset og forpestet, og gikk opp til talerstolen.

– Det er hyggelig at jeg ble invitert til å komme hit, men jeg vet ikke om SFT synes det vil være så hyggelig når jeg blir ferdig, sa Hauge.

– Gro har sagt at det er typisk norsk å være god. Det som er typisk norsk, er å stå i ro. Jeg synes det var flaut å høre på Erik Solheim. Han hadde ingenting å komme med. Det var bare slagord, sa Hauge.

Det var nå blitt helt stille i salen, og den gode stemningen var like fraværende som de nasjonale utslippskuttene.

– SFT har ikke faglig kompetanse til å gjøre denne jobben. Når oljebransjen setter i gang, blir SFT overkjørt. Det har skjedd mange ganger før, sa Hauge.

Kristian Skjellum Aas

Nå, femten år senere, er det vanskelig ikke å gi Hauge rett. Vi er fortsatt langt unna å gjøre vår del av klimajobben. I 2021 slapp Norge ut 48,9 millioner tonn klimagasser, målt i CO2-ekvivalenter. Det er bare 2,5 millioner tonn, eller 4,7 prosent, lavere enn i 1990. Norge har forpliktet seg til å kutte minst 55 prosent av utslippene innen 2030. Det betyr at vi i årene som kommer må kutte mer hvert eneste år enn vi har greid i hele perioden fra 1990 til 2021.

Og Hauges spådom om oljebransjens overkjøring av miljøforvaltningen var helt korrekt. I stedet for å starte den omstillingen som klimaforskere har etterlyst i flere tiår, har Norge økt og økt utvinningen av petroleum. Den store oljefesten startet på 1990-tallet, da man gikk bort fra produksjonsmålet for olje og gass. Inntil da hadde norske politikere ment at det ville være skadelig for annen industri om oljebransjen ble for dominerende. Det kom en ny generasjon med økonomer, blant dem Jens Stoltenberg, og de ville fjerne disse begrensningene.

Utvinningen økte raskt, og det samme gjorde klimautslippene – både her hjemme og ute i verden. Produksjonen nådde sin topp i 2004, og etter det har den holdt seg på et skyhøyt nivå. Fra 2015 og utover satt regjeringen Solberg stadig nye rekorder i utlysning av områder for olje- og gassproduksjon, og regjeringen Støre fortsetter der Solberg slapp.

Alle statsministrene våre har visst hva utslippene fra olje og gass gjør med jordas klima. Gro Harlem Brundtland, Thorbjørn Jagland, Kjell Magne Bondevik, Jens Stoltenberg og Erna Solberg. Jonas Gahr Støre leder nå landet i det tiåret som ifølge klimaforskningen blir avgjørende for klodens fremtid.

Hvorfor er det så vanskelig å stable på beina en klimapolitikk som rimer med den utfordringen vi er stilt overfor? Handler dette bare om at vi vil tjene så mye penger som mulig så lenge det er etterspørsel etter olje og gass?

Jeg tar meg selv i å drømme om en rapport som feier all tvil av banen og får menneskeheten til å marsjere i samlet flokk bort fra stupet. Men hvis klimapanelets sjette hovedrapport ikke vekker oss alle, så tror jeg ingenting vil gjøre det.

– Klimapanelets melding er klar: Vi har det vi trenger for å handle. De valgene vi gjør i dette tiåret er avgjørende og vil påvirke livet på jorda i tusenvis av år.

Slik avsluttet forskningsleder Fuglestvedt sitt innlegg i marmorsalen på Sentralen. Men jeg tror ikke folk skjønte hva han faktisk sa. Og det er her vi kan trenge en Frederic Hauge, en som kan reise seg og si: Dette er flaut! Norsk klimapolitikk er bare slagord. Det er ikke typisk norsk å være god. Det som er typisk norsk, er å stå i ro.

Kan noen vekke oss snart?

Miljødirektoratet