Magne Midttun var mannen som kjempet naturvern inn i praktisk politikk i vårt land.

Magne Midttun var Naturvernforbundets første, og mangeårige generalsekretær. En person vi alle står i takknemmelighetsgjeld til – vi som er opptatt av naturvern.

Hans iherdige innsats for å bygge opp Naturvernforbundet fra nesten ingen ting til den organisasjonen vi kjenner i dag er helt uvurderlig. Men det er også hans innsats i svært mange av de store naturvernkampene på 60- og 70-tallet. Hans innsats for å formidle naturverntanken – til et samfunn som ikke var modent for slike tanker – var formidabel. Tidens melodi var vekst og velstandsøkning. Naturvern dreide seg om søppelplukking og dyrenes beskyttelse. Allerede på 50-tallet var Magne seg bevisst samspillet i naturen – lenge før ordet økologi ble allemannseie.

Magne var rett mann på rett plass til rett tid. Utdannet var han som skogbruker og viltforvalter, med praksis som jaktoppsyn i Nordmarka. I flere år virket han som skogforvalter på en stor skogeiendom i Østerdalen. Med seg hadde han en tung kulturell ballast; sønn til den legendariske fylkesskogmesteren Jørund Midttun i Telemark, som både talte og praktiserte naturvern. Jørund brakte sønnen inn i skjæringspunktet mellom embedsmannskulturen og den gamle bondekulturen i Telemark, med hardingfelespill og bevissthet om forsiktig naturbruk. Og Magne sugde det til seg; det går fortsatt gjetord om hans levende framføring av dikt og et klingende spill på munnharpe.

Magnes oppfatning av Landsforeningen for naturfredning i Norge, som Naturvernforbundet het tidligere, var dårlig. Allerede i 1949 hadde Magne og zoologen Edvard K. Barth oppsøkt foreningens formann og beklaget seg over liten aktivitet og ineffektiv organisering.

Formannen, som var professor ved Universitetet, ser i de to unge karene en mulighet, og spør om ikke Barth kunne tenke seg å bidra med praktisk arbeid. Barth unnskyldte seg med sitt arbeid i Dovrefjell og pekte på Magne. Og slik ble Magne Naturvernforbundets første, ulønnede sekretær, som umiddelbart påbegynte oppryddingen i, og systematiseringen av, Naturvernforbundets allerede da rikholdige arkiv.

Det skulle gå mange år fra denne korte, frivillige innsatsen, til Magne igjen entret scenen. Arbeid og ekteskap førte ham til Østerdalen, der han i tillegg til drive aktivt skogbruk, var en drivende kraft i opprettelsen av Norsk Skogbruksmuseum. Han var muséets første styreformann og den som gjennom sin personlighet og bekjentskapskrets greide å skaffe tomten der muséet er oppført. Kreativ var han også: Et tiggerbrev til alle de store treforedlingsbedriftene ble lagt i en forseglet beholder og boret inn i hver sin tømmerstokk – som deretter ble fløtet nedover Glomma til adressaten. Med et meget innbringende resultat.

Før Magne kom til Oslo i 1963 foregikk det en regelrett revolusjon i Naturvernforbundet. I strid med de gjeldende vedtektene ble det utarbeidet et sett nye, avholdt et ekstraordinært Landsmøte og valgt et nytt styre. I de nye vedtektene het det at Naturvernforbundet skulle ha et sekretariat, og at dette skulle ledes av en Generalsekretær. Magne, som allerede hadde blitt godt kjent med de sentrale aktørene, ble ansatt.

Det nyorganiserte forbundet eide ikke nåla i veggen. Det ble tatt opp et lån på kr 50.000,- med styret som kausjonister. Og med denne kapitalen startet Magne arbeidet. Før han ble ansatt hadde han hatt i oppgave å avslutte det store prosjektet «Aksjon Bruk Naturvett» (ABN), som gjennom en kronerulling hadde greid å finansiere et stort arbeid. Magne tok med seg listene over bidragsytere til Naturvernforbundet. Det ble utarbeidet en brosjyre – «Rådyrbrosjyren» – med et tydelig budskap: «Fra naturvett til naturvern», fra personlig naturholdning til aktivt naturvernarbeid. Brosjyren ble sendt til alle som hadde støttet ABN, med et knallgodt resultat: ca 5.000 nye medlemmer som hver betalte kr 10,- i kontingent – på toppen av de 800 medlemmene fra den gamle Landsforeningen.

Det «nye» forbundet fikk også god og støttende omtale i media. Aftenposten ønsket det varmt velkommen på lederplass, og velviljen i samfunnet var stor de første 4-5 årene – inntil man begynte å oppdage at naturvern i sin konsekvens medførte begrensninger på næringer og veksttankegangen.

For nå startet den virkelige jobben for Magne. Lovverket var svakt til ikke-eksisterende. Natur og miljø var bortgjemt i kommunaldepartementet, og én person – Statens naturverninspektør – hadde ansvaret for naturforvaltningen i hele landet. Nasjonalt, regionalt og lokalt rådet veksttankegangen. Det var mektige krefter som ble utfordret.

Kampen for naturen gikk inn i alle naturens og samfunnets kriker og kroker; industri, forurensning, bergverk, skogbruk. Arealbruken. Viktige milepæler ble nådd, bl.a. landsplan for natur- og nasjonalparker og verneplaner for vassdrag som ikke skulle bygges ut. Særlig utbygging av vassdragene ble tidens store kampsak, med Naturvernforbundet som en sentral og dyktig aktør. Magne sto i fronten for arbeidet, og var en fryktet motstemme: – Du Midttun, er roten til alt ondt! fikk han høre under en debatt fra en i toppledelsen i NVE.

Med sin omgjengelige og imøtekommende personlighet fikk Magne mange gode venner og kontakter. Han omgikkes sentrale størrelser som Gjærevoll og Borten, og andre som spilte viktige roller i samfunnets sakte dreining mot mer natur- og miljøvernfokus. Han var en «menneske­fisker», som engasjerte og oppmuntret nye aktive. Han innga tillit og viste tillit – stilte krav, men fulgte opp de som ble med i arbeidet. Og han var pliktoppfyllende og strukturert – holdt orden på så vel økonomi som organisasjon. Men han hadde også omsorg og respekt for menneskene som var på «den andre siden», og var i stand til å se sakene fra deres side.

Magne var først og fremst en ekte naturverner og en varm naturvenn, som med innlevelse og engasjement kastet seg inn i kampen for å bevare naturen for etterslekten. Han så på naturvernet som noe mer enn vern om menneskets miljø, som det grunnleggende for vår arts eksistens. Hovedtrusselen mot naturen så Magne i det stadig økende forbruket, særlig av energi. – Å flate ut energiforbruket er alfa og omega, sa han allerede på 70-tallet, noe som ikke er mindre riktig i dag.

Vi har alle i Naturvernforbundet svært mye å takke Magne for. Med sin store energi og kunnskap var det han som i første rekke formet organisasjonen. Fortsatt går det mange rundt som han inspirerte til innsats. Han engasjerte seg sterkt i tidens spørsmål, fulgte godt med på utviklingen for sin hjertesak og var en usedvanlig god rådgiver i utfordrende saker. Faglig sterk. Organisatorisk sikker, Og med et lunt, og vennlig glimt i øynene.

Vi minnes Magne i stor takknemlighet!

Erik Solheim, Ragnar Vik, Bredo Berntsen, Per Valset, Kåre Olerud og Gjermund Andersen