Resirkulering: Plastens redning på Romerike
– Plast finnes i nesten alt mulig og i utallige varianter. Likevel klarer vi å redde nesten fire ganger så mye plast som andre. Den kan brukes til mye nytt og sparer masser av både olje og energi.
Kjetil Grude FlekkøyStemmen fra avfallsguiden vår spraker i hodetelefonene mens vi klatrer opp langs en ganske smal og altfor høy ståltrapp. Over oss lyser noen grelle neonrør bak støvet, under oss farer en evig strøm av skrot fra beboerne på Romerike forbi på et gummibånd. Lukta er litt… spesiell.
– Det gjelder bare å kalibrere neseborene, fikk vi høre.
Vi skal gjennom anlegget på smale plattformer. Trange trapper. Digre stål- og maskinrigger. Alt fyller den digre hallen foran oss med bråk.
– Ikke kom borti noe, messer guiden i øreklokkene. Da blir vi visst møkkete.
Verdifullt og farlig
Avfallet skal gjennom en 1 300 meter lang og kjapp samlebåndslabyrint, og så helst videre til et nytt liv som flaske, emballasje eller kanskje dashbord i en bil. Plast er så mye.
Avfallsguiden vår, ja, det er Terje Skovly, salgssjefen hos Roaf, Romerike avfallsforedling. Denne karen blir aldri lei av å fortelle om de utrolige mulighetene med avfall. Inkludert plast. Om hvor fantastisk pilotanlegget deres har fungert og hva flere nye og enda mer fantastiske anlegg kan få til – med deres erfaringer i bunn.
Han prater oss gjennom et evig rabalder, støv og et virvar av båndgater og sorteringskamre; uten øreklokkene med direktesendt Skovly hadde vi bare sett kaos. Kanskje et ordnet kaos, men likevel.
Sorteringskamre, ja: Før plasten kommer helt dit, har systemet silt unna alt fra vanlig restavfall til klær, metall og en del sære ting folk har ment kunne kastes. Nylig fant de en 11-kilos propanbeholder.
– Vedsekker er vanligere, og noe herk. De hekter seg stadig fast på begge sider av båndet, ryker aldri og fanger kjapt flere hundre kilo skrot som kommer fykende.
Kjetil Grude FlekkøyMå gjenfødes som det samme
Å redusere plastforbruket vil selvfølgelig alltid være det beste.
Men den utsorterte plasten: Det er visst ikke grenser for hva den kan resirkuleres til: Alt fra emballasje og paller til bygningsmaterialer, bilinteriør, fleece og rør, for å nevne noe.
– Kildesortering er ekstremt viktig, sier han – med aller mest trykk på kilde.
At innlevert plast ikke havner i naturen, er viktig nok, men det man sparer på å resirkulere den er omtrent like viktig: Ny-produksjon av plast krever nemlig svært mye både av råvarer og energi. Det er slett ikke miljøvennlig (se faktaramme).
Resirkulering kan dermed spare miljøet, men det fungerer best om man klarer å holde ulike typer fra hverandre. Plast brukt for eksempel i en flaske eller en type emballasje, kan enkelt sagt bare bli til det samme: En ny beholder eller ny emballasje. Det gjelder særlig matemballasje, som ikke kan være brukt til andre ting først.
De færreste returanlegg klarer å skille ulike typer plast slik det på Skedsmokorset kan, og dermed blir svært mye plast brent. Riktig nok kontrollert med filtrert røyk og liknende, mange bruker også restvarmen til for eksempel fjernvarme i boliger, men ressursene blir uansett borte. Og fossilplast til forbrenning fører til økte CO2-utslipp. Det er ikke optimalt.
Fakta – plast
- Plast er både «forferdelig og fantastisk»: Forferdelig på vidvanke i naturen, fantastisk som materiale til gjenbruk – selv om ny plast nesten alltid vil være enda litt bedre fordi den er renere (både mtp. typer plast, kjemikalier og folierte lag).
- Produksjon krever mye energi og råvarer, den er lite miljøvennlig. Råvarene er særlig olje, men ofte også billig skifergass fra «fracking» eller til og med kull.
- Derfor er resirkulering så viktig, helst store mengder av mange typer.
- Kvaliteten på mye av plast er så god at den kan brukes igjen og igjen, for PET er sju runder vanlig.
- Flere anlegg under bygging vil sortere ut mye større mengder enn i dag. Et spesialanlegg for plast vil også sortere ut flere typer til flere nye produkter.
- Dette vil gjøre resirkulert plast til et godt alternativ for flere produsenter.
- Riktig bruk av avgifter vil gjøre miljøvennlig plast til det billigste alternativet for produsenter.
Kjetil Grude FlekkøyTakler ikke blandinger
Finsorteringen har også en annen stor fordel: Anlegget her klarer å hente ut mye mer plast enn anlegg med manuell kildesortering og grovsortering, faktisk 18 kg per innbygger, mot 3,5 kg i Oslo og 7-8 kg ellers i landet.
16 sorteringsmaskiner må til for å gjøre jobben. Her kommer alle mulige typer plast farende inn – de fyker som dart-piler gjennom sorteringskammeret – magisk nok i ulike høyder, rett inn i riktig mottaks-sjakt. Forklaringen på magien finnes i en rekke små jet-strømmer: Etter at hver plastgreie er lynraskt gjennomlyst, sender små, kraftige luft-pulser dem dit de skal. Og etter noen slike runder er ikke plasten bare plast lenger, men sortert som PET, PP, PE, folie – og en del andre varianter.
Kjetil Grude Flekkøy– Et vanlig problem er at produsenter blander inn andre materialer. For eksempel kan de pakke inn en vaskemiddelflaske av PP i en PET-folie. Da sorterer maskina den som panteflaske – de er jo laget av PET, ikke sant? Men dermed mister vi PP-flaska ôg får forurenset PET-haugen vår, forklarer Terje Skovly med et pussig glis.
Han sier noen typer emballasje er «helt håpløse», som da Toro lenge brukte et lag aluminium inni suppeposene sine. Men det skjer også mye bra. Derfor gliset.
- Produsentene vil gjerne, så når vi ringer dem, ordner de ofte opp. Slik Toro har gjort og fjernet aluminiumen.
Kjetil Grude FlekkøySliter med svart
Svart plast er en sak for seg selv, det vanskeligste av alt. All «premium» kaffe, is og annet «skal» pakkes i svart. Og svart er usynlig på det svarte samlebåndet.
– Men se! sier han. – Se nøye på de svarte Royal-boksene fra Diplom-is neste gang du er i frysedisken. Nå er de faktisk mørke-mørke-blå, og det fungerer! Markedsavdelingen deres hørte på oss!
Kjetil Grude Flekkøy/ NaturvernforbundetMer finsortering på gang
Selv om anlegget på Skedsmokorset virker «sci-fi» nok, har det allerede vært i drift i ti år. De har stadig utvidet og justert, og erfaringene herfra kommer nå flere nye og mye mer avanserte anlegg til gode.
Plast er så mangt…
Plast finnes i utallige typer, og de fleste kan resirkuleres – bare man klarer å skille dem fra hverandre:
- PE – polyetylen – er den mest brukte husholdningsplasten vi har. Brukes i plastposer og -folie i tillegg til rør og kabler.
- PP – polypropylen: Den nest mest brukte plasttypen finnes i alt frra plastbokser og -paller til leker og møbler.
- PVC – polyvinylklorid er den tredje på lista etter bruk: Den er hard og passer blant annet til vann- og avløpsrør.
- PET (Polyetentereftalat) brukes mest i plastflasker (bla. panteflasker), -bokser og stroppebånd.
- PA – polyamid eller nylon: Brukes i alt fra maskindeler til verktøy og for eksempel tannhjul.
- PC – polykarbonat er en plasttype som brukes i skuddsikre vindu, visirer og flyvinduer.
- + ganske mange flere. Gummi regnes også som en type plast fordi det finnes plaststoffet polymer i den.
Ett anlegg i Hobøl, Indre Østfold bygges kun for plast og skal stå ferdig i 2025. Det vil få inn plast fra hele landet og skal så skille ut sju ulike typer som de så kan resirkulere for å skape enda flere nye produkter.
Også i Fredrikstad, Stavanger og Trondheim er det planlagt nye sorteringsanlegg, men de vil sortere ut plast fra husholdningsavfall, omtrent som på Skedsmokorset.
– Resirkulert plast er en fantastisk ressurs. Men rene plastanlegg som det i Hobøl kan ikke bygges overalt. Om det skal bli nok av hver variant, om det skal bli både lønnsomt å håndtere og mulig å tilby store nok mengder returplast til interesserte produsenter, må man håndtere store nok mengder på ett sted, sier Terje Skovly. – I fremtiden kan Plastretur kanskje sortere ut enda flere typer plast som blir til enda flere produkter rundt oss.
Kjetil Grude FlekkøyVidere fra venstre: Karoline Vognild fra NNV Sogn og Fjordane, Ingvild Sundal Joys og Mona Marie Løberg, begge fra NNV Hordaland og Maria Andersen fra Oslo og Akershus. Helt til høyre fagrådgiver for avfall og sirkulær økonomi i Naturvernforbundet, Joakim Gulliksen. Øyvind Masdal fra Sogn og Fjordane står skjult.
– Produsentene må ta regninga
– Produsenter og leverandører må ta ansvar for plasten. Og de må betale det resirkulering faktisk koster, om vi skal få ned forbruket. Men å få det til, er ikke så enkelt, nei.
Det sier Joakim Gulliksen, som er fagrådgiver for avfall og sirkulær økonomi i Naturvernforbundet. «Produsenter» omfatter alle de som bruker plast til sine varer, også som emballasje.
Må skape et marked
Tanken er enkel: Hvis produsentene må betale mer for plasten de sender ut på markedet, og mest for den som ikke kan resirkuleres, vil de redusere bruken av plast. Og hjelpe miljøet. Men det forutsetter minst tre grep: Ulike avgifter på ulik plast, at produsentene må ta kostnadene og at sorteringen blir enda bedre enn i dag.
– Kort sagt krever det et marked, som det offentlige må ta ansvar for å bygge og styre, sier Gulliksen.
NaturvernforbundetGjør det dyrt å forurense
Første grep er å endre produsentansvarsordningene: Man kan for eksempel adoptere Sveriges «trappetrinnsmodell», der produsenter betaler avgifter etter hvor enkelt det er å resirkulere plasten. Å sende emballasje som ikke kan resirkuleres ut på markedet, for eksempel lagvis plast- og aluminiums-emballasje, blir dyrt. Tilsvarende betaler de knapt noe for å bruke emballasje som er laget av én type plast som også er vanlig, som PET eller PP.
– En slik ordning vil gjøre de minst miljøvennlige produktene dyrere, og selskapene bytter gjerne til billigere alternativer, forklarer han.
Produsentene må få regninga
Om dette skal fungere, må produsentene ta utgiftene til resirkulering – det bør være en del av produsentansvaret. I dag havner for mye av disse kostnadene i renovasjonsgebyret.
– Uansett havner regninga hos forbrukerne, men dette tekniske grepet vil være avgjørende for å få produsentene til å skjerpe seg, sier han og legger til: – Norge er et av de landene i Europa hvor det er billigst å sende plast ut på markedet, og det fører til at det er altfor mye «dårlig» plast i omløp.
Må ha mer
Endelig må mengden av de ulike typene plast som resirkuleres opp, slik at produsentene kan få tak i billig, resirkulert plast. Der er anlegg som det som bygges i Hobøl avgjørende.
– Det ville hjelpe om folk ble enda flinkere til å sortere ut plast, men siden det finnes så mange typer som må skilles for å kunne gjenbrukes, må teknologien hjelpe oss videre.