Naturvernforbundet har helt siden stiftelsen i 1914 arbeidet aktivt for å ta vare på de flotte fossene og de vakre elvene våre.

Det begynte med at Naturvernforbundet kjøpte Vettisfossen og gikk aktivt imot utbygging av Gjende og Sjoa. Vettisfossen ble fredet i 1924, mens Gjende og Sjoa ble vernet mot kraftutbygging i 1973.

Bruken av sivil ulydighet for å hindre utbygging av Mardalsfossen og Alta-Kautokeinovassdraget er godt kjent, men Naturvernforbundet sto bak en rekke andre aksjoner og påvirkningsarbeid for å hindre utbygging av verdifulle fosser og elver.

Vi arrangerer fortsatt et årlig vassdragstreff for å sette fokus på elvenaturen vår. I denne saken kan du lese mer om historien som ligger bak treffet.

Endre samtykke | Personvernerklæring

Kamper som endte med varig vern

Helt sentralt i vassdragsvernarbeidet var det årlige vassdragstreffet som ble lagt til stedene der vassdragskampen var som hardest. Mobiliseringen var ofte så stor at det ikke ble noen utbygging.

Erik Solheim, tidligere leder i Naturvernforbundet, har deltatt på de fleste vassdragstreffene. Her beskriver han historikken:

Innsatsen for å berge elvar mot kraftutbygging kvikna for alvor til etter tapet av Mardøla i 1970. Etter langvarig debatt hadde den vakre Aurlandsdalen gått med i dragsoget i 1969.

Den ulydige aksjonen i Eikesdalen vekte internasjonal oppsikt og viste i tillegg at vassdragsvern hadde stor mobiliseringskraft. Ei grønare oppfatning var i vekst. Seinare kom den langvarige innsatsen fram til 1980-81 for å berge Altaelva, også der med tap.

Ukjent

Nederlaget var tungt i begge tilfella. Men forsvaret av andre store vassdrag heldt fram med større iver. Naturvernideen fenga stadig fleire mot planane om å legge elvane under jorda og å gjere innsjøar til kunstige basseng bak høge demningar. Tidlegare vern hadde heller ikkje teke lyset og varmen frå folk. Alarmen om kraftmangel var falsk. Ei liste over vassdrag som ikkje skulle gå med til kraftverk, tok Einar Gerhardsen til orde for i Stortinget i 1969. Arbeidet med dette kom i gang. Verneplan for vassdrag og seinare Samla plan for vassdrag vart eit skjold rundt elvar og fossar som slapp inn på  desse listene. Verneplan for vassdrag fekk sitt første innhald i 1973. Men det var mindre elvar og slike det var lite kraft å få ut av. Unnataket var Sjoa, omstridd sidan 1917.

For den nordlege Jotunheimen og for Breheimen i vest var den grådigaste skissa frå Statskraftverka å føre Øvre Otta mot vest med utløp i Loen. Dette vart stansa etter ein rapport frå Hans Holtan i Norsk institutt for vassforsking som fortalde at Mjøsa kunne krepere om innsjøen fekk mindre kjøleg vatn om sommaren. Vatnet var alt faretrugande rik på blågrønalgar og i periodar giftig. 

Kampen på 70-tallet

Det nye utover frå 1970-talet var at lokale grupper mange stader tok opp kampen mot utbyggingsplanane. For vern av Femundsvassdraget, på Hardangervidda og Voss, i Gaular, Naustdal, Saltfjellet, Etnedal, Rauma, fleire stader i Trøndelag og så vidare. Ei slik gruppe var «Berg Breheimen» i Oppstryn, skipa i 1984, nokre år etter at Statskraftverka i 1980 kom med nye planar om éi utbygging i Stryn og ei i Jostedalen. Dei tekniske opplysningane i planane var fyldige. Men om økologiske tilstandar og anna som kunne tale mot å gjennomføre tiltaket, var søknaden så godt som blank. Mot dette greip Olje- og energidepartementet inn i 1983 med krav om å bøte på manglane. Universitetet i Bergen fekk i oppdrag å fylle ut det som mangla. Året etterpå leverte dei to solide, vitskaplege rapportar om geologi og botanikk, i stor grad ei argumentsamling for motstanden.

Berg Breheimen fekk støttegrupper andre stader i landet. Noregs Naturvernforbund, med fylkeslag i Sogn og Fjordane, og Den Norske Turistforening engasjerte seg med stigande styrke. Eit viktig innslag i kampen var Breheimen-treffa, samlingar som Berg Breheimen-gruppa i dei fleste tilfella skipa til på høgdegarden Segestad ovanfor Strynevatnet. Der møtte politikarar og byråkratar med orienteringar og til debatt. Det var råd å merke at argumenta for vern ofte gjorde eit anna inntrykk i marka enn på papir. Eit år var samlinga på Bødalssetra. Arnfinn Skogen, botanikkprofessor i Bergen, opplyste om den varierte og artsrike vegetasjonen rundt elvane i Stryn. Sigmund Kvaløy Setreng gav ei økofilosofisk innføring. Mange deltakarar nådde toppen av Lodalskåpa.  Eit anna år var miljøvernminister Rakel Surlien med på ein strabasiøs fjelltur i området. Etterpå fekk vi inntrykk av at hennar hjarte ville verne.

Munter stemning og dans

Stemninga på treffa var som regel munter, også mellom personar som hadde motsette meiningar, med nokre unnatak. Flokkane mot utbygging vart større. Gloa bak elvevernet vaks. Rømmegraut til middag og festleg dans etterpå var ein gjengangar på Segestad laurdag. Dei fleste tilreisande overnatta i telt. Ein gong var det gudsteneste sundag med ein prest frå Lærdal, ein som flittig forsvarte skaparverket. Hans W. Brimi stod for musikken me si fele. Med få ord framheva han at vert elvane vekke, er det slutt på folkemusikken. På eit anna treff leverte Hans Rotmo det musikalske.

Kampen var ikke forgjeves

 Kor mykje treffa isolert hadde å seie for utfallet av sakene, er vanskeleg å vite. Men dei styrkte utan tvil motstanden og heldt han ved like. Dei vassdraga det lenge var strid om, og som var tema for treff, kom inn på lista for varig vern, eller dei vart berga av nasjonalparkvern. Stortinget vedtok 1. april 1993 å ta med 130 vassdrag. Om nokre hadde kampen stått i 20 år. Etter tidlegare vedtak i 1973, i 1980 og i 1986 var 188 vassdrag varig verna. 

Under Stortings-debatten i 1993 duellerte Høgre og Arbeidarpartiet på talarstolen om å vere dei mest vernevillige. I bygdene ville fleire enn før ha sine heimeelvar rennande som før og sansen for naturvern vaks i landet. Nasjonale organisasjonar i samspel med lokale grupper som hadde sikker detaljkunnskap heile tida, gjorde det vanskeleg for utbyggjarane. Etter 1993 vart det endå tre rundar med supplering av verneplanen. Talet på varig verna vassdrag er no 390. Sverige har to eller tre.

Frå slutten av 1960-talet hadde vassdragsvern vore ei av dei heilt sentrale naturvernsakene i Noreg, nokre stader kombinert med innsats for å få i stand nasjonalparkar, som i Jotunheimen, på Hardangervidda og Saltfjellet. Industrivekstsamfunnet ropte stadig etter meir vasskraft for å halde veksten gåande. Men dei måtte forlate valen med tap – utan at land og folk fekk noko mein av det.

Vassdragstreff i hele landet

I forbindelse med samlet plan for vassdrag og verneplanen for vassdrag ble det mobilisert for å ta vare på den norske fossenatur. Engasjementet var stort i mange lokalsamfunn.

Elver og fosser var en viktig del av den lokale identiteten. Stilnet fossene og vannet var det noe som gikk tapt for alltid. I lys av dette organiserte de lokale vassdragsvernerne seg og inviterte til sommerlige vassdragstreff i den vakre naturen de ønsket å ta vare på.

Vassdragstreffene ble gjennomført med turer til områdene som ville bli mest berørt ved en eventuell kraftutbygging. Det ble orientert om planene for kraftutbygging, og pekt på konsekvensene. Det var også lagt opp til debatter, appeller og innlegg, i tillegg til festlige lag utover i kveldstimene.

Under kan du lese mer om noen av de viktigste vassdragstreffene på 1980- og 90-tallet.