Natur & miljø reiste til Førde og Vevring da miljøorganisasjoner, gruveselskap og stat møttes til et historisk oppgjør om Førdefjorden i Sogn og Fjordane tingrett. Det har vært tider da bygdefolk og naturvernere trodde at slaget var tapt. Men nå er det tent et håp, og du skal få møte noen av dem som fortsatt holder fanen høyt hevet. For dem er dette mer enn en sak om forurensning, det er en del av selve livsgrunnlaget som kan gå tapt.

– Det skjærer meg i hjertet, sier Geir Førsund, som har vokst opp ved fjorden.

– Vi føler at vi blir tråkka på. Matfatet blir forurensa med viten og vilje, sier bonden Eiliv Erdal.

De setter nå sin lit til rettssystemet.

– Dette er det eneste håpet vi har, sier Erdal.

Prolog

A long and winding road

– Er det noen som har lappen, spør sjåføren i det vi tar av fra riksveien og ut på fylkesveien som går fra Florø til Vevring. Passasjerene svarer litt nølende, og jeg tenker jeg skal tilby meg å kjøre. Men jeg forstår snart at det ikke var derfor hun spurte. Hun vil at vi skal være forberedt.

– Jeg kan kjøre, altså. Det er sånn vi kjører her. Det er helt trygt! forsikrer hun.

Vi følger veien gjennom et mørklagt kystlandskap der den snor seg langs Eikefjorden og over mot Stavang. Og ganske snart blir det klart hva hun mener. Bremse ned før svingene, full fart ut og klampen i bånn på slettene. Der veien er for smal for to biler, må du stoppe og rygge.

Og så er den der, Førdefjorden, knapt synlig i den svarte stillheten. Tidvis får vi glimt av gårdshus, løer, enger og viker der naustene ligger og gaper ut mot vannet.

Norges største helleristningsfelt ligger et sted i nærheten her. Over 300 figurer er meislet inn i fjellet. Fire tusen år gamle bilder av båter, mennesker og dyr. Og vi kan bare ane hvordan folk har levd i områdene her, jaktet, fisket og høstet, i utallige generasjoner fram til i dag.

Så er vi fremme i Vevring. Og jeg tenker at Paul McCartney’s The long and winding road er en metafor som passer på mer enn én måte. For det er ikke bare veien til Vevring som er lang og svingete, det gjelder også kampen folk her har stått i. Neste dag skal de for første gang møte gruveselskapet i retten. Der står mye på spill. Skal Førdefjorden føyes inn i rekken av døende fjorder langs norskekysten? Og snart skal Nordic Minings direktør gå i vitneboksen og fortelle at gruveselskapet kan gå konkurs.

Tor Bjarne Christensen

Kapittel 1

David mot Goliat

La fjorden få leve
Full av liv, ligg han her,
og vi lenkjer oss til masta
og held ut i all slags ver

Tonene fra syngende aksjonister ved inngangen følger advokater og tilskuere inn i rettssal 1. Der inne er det trangt om plassene. Ikke bare er publikums- og presseplassene fylt opp, men det er også uvanlig mange på plassene til aktørene i saken. På gruveselskapets side sitter selskapets advokater, daglig leder og to jurister fra Regjeringsadvokaten. Og ved siden av dem igjen er det folk fra Miljødirektoratet, Klima- og miljødepartementet og Nærings- og fiskeridepartementet. Staten har blitt med som partshjelp og har møtt mannsterke opp for å støtte gruveselskapet. Det har skapt sterke reaksjoner.

– Statens oppgave er å sørge for forsvarlig og bærekraftig gruvedrift, og ikke å forsøke å holde liv i et utdatert prosjekt som etter all sannsynlighet er ulovlig, sa Sigrid Hoddevik Losnegård, leder i Natur og Ungdom, da nyheten ble kjent.

Nå sitter hun sammen med Naturvernforbundets leder Truls Gulowsen i tingretten. Mot rekken av advokater, gruveselskap, stat og departementer fremstår det som Davids kamp mot Goliat.

Det har blitt en krevende oppgave å følge med i svingene i Førdefjord-saken, ikke minst fordi saken nå går i to spor i det norske rettsvesenet. I hovedsøksmålet, det som kalles Fjordsøksmålet, har miljøorganisasjonene saksøkt staten for tillatelsene til dumping av opptil 170 millioner tonn gruveavfall. De tapte i Oslo tingrett i 2023, men vant full seier 12. august i år da Borgarting lagmannsrett slo fast at tillatelsene er ugyldige.

Etter seieren i lagmannsretten, ba organisasjonene regjeringen om å trekke dumpetillatelsen tilbake. Det skjedde ikke. Derimot valgte staten å anke dommen til Høyesterett. Samtidig meldte Nordic Mining at de har planer om å trappe opp produksjonen, noe som kan føre til dumping av opptil én million tonn med gruveavfall før sommeren 2026. Det vil begrave det artsrike livet i deponiområdet, og partikler kan spre seg og ramme planter og dyr også andre steder i fjorden, ifølge Havforskningsinstituttet. Derfor saksøkte organisasjonene i august Nordic Mining med krav om såkalt midlertidig forføyning. De ber om forbud mot deponering i sjøen inntil hovedsøksmålet er avgjort.

–Vi jobber hardt for å redde Førdefjorden, og tiden er knapp. Det er bare et spørsmål om tid før gruveanlegget går for full maskin, sa Gulowsen før rettssaken startet.

Natur mot industri

Det er to forskjellige verdener som støter sammen i tingretten i Førde. Organisasjonene må overbevise retten om at det er mest sannsynlig at de vil vinne i Høyesterett. I tillegg må de vise hvordan artsmangfoldet i fjorden vil bli skadet av gruveavfallet om dumpingen ikke stanses, selv om det får konsekvenser for selskapet. Miljøorganisasjonene mener de har svært gode kort på hånden.

– Lagmannsrettens dom er enstemmig og grundig. Den slår fast at tillatelsene er ugyldige, sier miljøorganisasjonenes advokat Amund Noss til retten i Førde.

I dagene som følger får retten høre to svært ulike fortellinger. Miljøorganisasjonene som viser til advarsler fra Havforskningsinstituttet om alvorlige og langvarige konsekvenser for livet i fjorden. Gruveselskapet som mener at deponeringen kun vil ha begrensede skadevirkninger, blant annet med henvisning til utredninger de selv har bestilt.

Viktig for hele Vesten?

Nordic Mining skal utvinne to mineraler, granat og rutil, og det er særlig rutil som retten får høre om. Både staten og gruveselskapet hevder at dette mineralet er geopolitisk og strategisk viktig for EU fordi det kan brukes til å produsere titanmetall. Statens advokat Karen Mellingen går så langt som å hevde at gruvestans kan få omfattende ringvirkninger – ikke bare «lokalt, regionalt og nasjonalt», men også for «Europa og Vesten».

– Dette er jo staten, så vi må ta det de sier på alvor. Men vi må jo etterlyse: Hvor er analysene og hvor er dokumentasjonen for å hevde at en forføyning skal få slike ringvirkninger, repliserer Noss.

Miljøorganisasjonene minner om at titanråstoff faktisk ikke står på EUs liste over kritiske og strategiske råmineraler, selv om det har vært vurdert flere ganger, senest i 2024. En svært stor andel av rutilen fra Engebø vil dessuten gå til produksjon av hvitt fargestoff.

– Hvis det er slik at dette virkelig er en kritisk ressurs, er det da fornuftig å eksportere det meste til pigmentproduksjon, spør Noss.

– Kan gå konkurs

Da Nordic Minings direktør Finn Ivar Marum går i vitneboksen, gjør han det klart at konsekvensene blir store om de ikke får dumpe avfallet sitt i fjorden.

– Vi vil måtte stenge ned driften med umiddelbar virkning, og deretter permittere de av våre ansatte vi ikke trenger for å holde anlegget i forsvarlig stand. Det vil også bli problemer med de finansieringsavtalene vi har. En nedstengning vil utløse at obligasjonseierne har rett på pantet sitt som er aksjene. De kan bli solgt, og vi kan gå konkurs, sier Marum, som er referert i lokalavisen Firda.

Miljøorganisasjonenes andre advokat, Asle Bjelland, kommenterer Marums uttalelse i sin prosedyre.

– Vi har full forståelse for at dette er ganske brutalt. Men disse investeringene er gjort med kunnskap om miljøorganisasjonens søksmål mot staten om tillatelsene. Byggingen av anlegget har pågått parallelt med rettsprosessen. Vi hørte i går at det fortsatt investeres i anlegget, til tross for at det foreligger en forføyningssak i tingretten.

Med andre ord; gruveselskapet måtte være klar over hvilken risiko de tok.

Kapittel 2

Fordi fjorden er alt

Tilbake i Vevring ser verden annerledes ut, i alle fall etter at vi har kommet oss forbi Engebø. En gang lå det en husklynge her med grønne enger ned mot fjorden. Nå er husene borte, og engene sprengt ut for å gjøre plass til Nordic Minings svære industrianlegg. Det ligger der med store produksjonshaller, siloer og transportbånd over veien og inn i Engebøfjellet.

I Vevring kan du ikke se noe av dette. Her er det fortsatt markene, skogen og fjorden som spiller hovedrollen. Vi spiser plukkfisk, krabbe og hjort og drikker hjemmelaget aroniasaft. Alt fisket, skutt, slaktet, saftet og tilberedt innen en radius på noen få hundre meter.

Lenge har de vært redde for at de skal miste fjorden. Det er ikke uten grunn, for det er dumpet gruveavfall i en lang rekke norske fjorder. Alle er i større eller mindre grad preget av forurensningen. Noen fjordområder er ødelagt, som i Jøssingfjorden, og det kan ta flere hundre år før bunnforholdene er naturlige igjen, ifølge Havforskningsinstituttet.

Ødelegger eget habitat

Geir Førsund er blant dem som bruker fjorden mest. Han fisker rundt fem hundre kilo i året, og sørger for fiskemåltider til mange i bygda. Vi sitter i huset der han har vokst opp. To koselige kurvstoler i et karnapp med smårutede vinduer et lite steinkast fra vannkanten. Lyden fra Storelva som fosser ned de siste knausene og ut i fjorden, en jevn og trygg dur, et slags naturens orgelpunkt som aldri stilner.

– Veldig mye av min oppvekst foregikk med fiskestang på kaia her, sier Førsund.

– Du tenker ikke over hva du har før du risikerer å miste det. Jeg ser med sorg på hvor lite man verdsetter natur, politisk sett.

At Nordic Mining har startet opp anlegget sitt, og at mer enn 165 000 tonn med gruveavfall allerede er dumpet ned på fjordbunnen, synes han er deprimerende å tenke på.

– Det skjærer meg i hjertet. En føler at disse verdiene vi har her ikke er med på lista en gang. Vi er den eneste arten i verden som ødelegger sitt eget habitat. Er du klar over det, spør han.

– Vondt å tenke på

Veronika Standal har vokst opp på en gård oppunder Engebøfjellet. Etter å ha utdannet seg til agronom og bodd en periode i Førde, har 21-åringen flyttet tilbake til hjembygda. Planen er å ta over gården en dag. Det var friheten og nærheten til naturen som lokket. Men med på kjøpet fulgte naboskap med Nordic Mining og dagbruddet oppe på Engebøfjellet.  

– Det er ekstra mye bråk når de sprenger. Jeg blir urolig av det, forteller hun.

Som for de fleste andre som bor her, er fisk fra fjorden en del av kostholdet. Favoritten hennes er stekt lyr.

– Jeg fisker sammen med pappa, og det hender at jeg går ned til naustet og fisker selv også. Det er vondt å tenke på at de slipper gruveavfall ut i fjorden. At vi har ren natur, har mye å si for meg. Nå synes jeg det er vanskelig å forestille meg hvordan framtida blir.

– Et maktovergrep

I Naustdal, litt lenger inn i fjorden, bor Eiliv Erdal. Han har tjue melkekyr og driver med lakseturisme i Nausta, som er en av landets beste lakseelver. Familien hans har vært bønder i området i mange hundre år.

– Hvordan har det vært å stå i kampen for Førdefjorden?

– Det er vanskelig å sette ord på det på en god måte. Vi føler at vi blir tråkka på. Matfatet blir forurensa med viten og vilje. Paradokset er Oslofjorden, der regjeringen nå bruker store summer for å rydde opp. Men det er mye bedre å ta vare på en intakt fjord enn å bruke ressurser på å bygge opp igjen en ødelagt, sier Erdal.

– Det er et maktovergrep mot min kulturarv at det har blitt tillatt å ødelegge en fjord for at et børsnotert selskap skal tjene penger. Og det er vanskelig å akseptere at staten er partshjelp og heier på alvorlig stor naturødeleggelse. Det gjør de uten å ta hensyn til oss som har bodd her og levd av naturen i generasjoner, og som forventer at de kommende generasjonene også skal kunne gjøre det.

– Hva tror du om muligheten til å vinne gjennom i retten?

– Det er det eneste håpet vi har. Vi har mistet all tilliten til politikerne. Det er rettsprosessen som er det eneste håpet, sier Erdal.

Epilog

Jeg befinner meg igjen i en bil som kjører på lange og svingete veier. Sjåføren er Anne-Line Thingnes Førsund fra Naturvernforbundet i Sogn og Fjordane. Hun er den som har stått fremst og lengst i kampen for fjorden, og hun kjenner den like godt som hun kan veien fra Vevring til Førde. Bremse, stoppe, klampen i bånn.

– For folk langs kysten gir fjordene mat og mening. Det er en evig selvfornyende ressurs, og vi kan bare høste og høste. Mineraler tar vi ut bare én gang, sier hun.

– Vi er mange her som har stått i lag, og vi fikk tidlig støtte fra miljøorganisasjonene. Vi er utrolig takknemlige for at folk har gitt penger til Fjordsøksmålet, slik at vi kunne ta saken til retten.

– Har det vært vanskelig å holde motet oppe?

– Ja, det har vært tungt, men da dommen i lagmannsretten kom, da følte jeg at jeg ble hel igjen. Da kom vi sammen mange av oss for å feire. Det var ingen som ropte «vi vant». Vi ropte: «Leve Førdefjorden». For det er fjorden det handler om. Den er umistelig. Ei fremtid uten fjorden, er nesten ikke til å tenke på.

Jeg drar fra Førde mens tingretten gjør seg klar til å felle dom. Den vil trolig bli anket, og Førdefjord-saken vil fortsette i sine to spor. Begge kan havne i Høyesterett. Veien videre er fortsatt lang og svingete. Og hva meg angår: Jeg vender nok tilbake til Vevring, The long and winding road.