“… for å avsløre de fulle økologiske og menneskelige lidelsene ved oljeproduksjon og for hans inspirerende arbeid for å styrke miljøbevegelsen i Nigeria og globalt” skriver The Right Livelihood Award, kjent som den alternative Nobelprisen, om tildelingen av prisen til Nnimmo Bassey.

Han har ledet Naturvernforbundets søsterorganisasjon, Environmental Rights Action i Nigeria, gjennom en årrekke. I 2008 ble han valgt til styreleder for Friends of the Earth International,  som er verdens største nettverk av grasrotorganisasjoner som jobber for miljøet,  der Naturvernforbundet også er medlem.

Nnimmo Bassey har engasjert seg i kampen ”to keep the oil in the soil” – for å la oljen bli værende i bakken. Som nigerianer har han sett de dramatiske følgene oljevirksomhet har hatt for folk og natur i Nigerdeltaet.

–   Vi ser desperate forsøk bli gjort for å stoppe utslipp i USA. Men i Nigeria ignorerer selskapene i stor grad utslippene sine, forsøker å skjule dem  og ødelegger folks livsgrunnlag og miljø. Gulf-utslippet kan sees som en metafor for hva som skjer daglig i oljefeltene i Nigeria og andre deler av Afrika, sa Nnimmo Bassey tidligere i år i en kommentar til BP-tragedien i Mexicogulfen.

Naturvernforbundet har i en årrekke samarbeidet med Environmental Rights Action og Nnimmo Bassey, som ved flere anledninger har besøkt Norge. Leder for Internasjonal Prosjektavdeling i Naturvernforbundet, Yngvild Lorentzen, gratulerer Bassey med prisen.

– Nnimmo er en av verdens viktigste forkjempere for miljø og menneskerettigheter, og han har klart å gi ofrene for oljeindustriens herjinger i Niger-deltaet et ansikt. Denne prisen er en inspirasjon også for oss som samarbeider med ham, og det gir håp om at vi sammen skal klare å stanse oljeindustriens herjinger, sier Lorentzen.

 På Naturvernforbundets klimablogg kan du lese Nnimmo Basseys kommentar til det pågående klimatoppmøtet i Mexico.

Tidligere i år, skrev Nnimmo Bassey en tekst for å støtte Folkeaksjonen oljefritt Lofoten, Vesterålen og Senjas arbeid. Denne teksten står i boka ”Se torsken! Kokebok for et oljefritt Lofoten, Vesterålen og Senja”, men du kan også lese den her:

COD IN MY DISH av NNIMMO BASSEY

Jeg var i Bergen i august 2009 på landsmøte i Norges Naturvernforbund. Det var mange attraksjoner, som de pittoreske bygningene ved bryggen og studenter som vandret rundt i finklær mens de feiret noe jeg ikke husker hva var. En regnfull ettermiddag ble tilbrakt i en botanisk hage og jeg fikk nyte utsikten fra  byens høyeste punkt.  Og jeg fikk se fisketorget!

Den ferske torsken som lå utstilt der, fikk tennene til å løpe i vann. Helst skulle jeg tatt fisken og gomlet i vei på stedet. Men det kunne jeg ikke. I stedet ble jeg minnet om  delikatesser laget med torsk.

Jeg husket den vedvarende hylingen fra fetteren min, bare et barn den gangen, som maste midt på natten for å få faren til å gi ham et stykke tørrfisk å tygge på. Fordi torsk var et beroligende middel? Selvfølgelig ikke. Men denne gutten ville ikke sove med mindre onkelen min tvang ham. Dette fortsatte lenge, og jeg undres nå på hvorfor jeg ikke ble med og lagde bråk i den ellers stille landsbynatten.

Da jeg vokste opp lærte jeg at tørket torsk var importert til Nigeria fra Norge. Det var den foretrukne kilden til protein for de eldre i min del av landet. For dem  var ingen rett  komplett uten kokt torsk servert  med en saus laget fra en kurios oppskrift med palmeolje, pepper, salt og noe leire-liknende greier som ikke har noe engelsk navn. Det var sånt som du slikker deg på fingrene etter at du har spist av. Veldig godt. Som barn holdt vi alltid en respektabel avstand mens de eldre åt, og ventet på å plukke opp tallerkenene etter at de hadde spist opp. Noen ganger var det rester igjen, men bare det å få slikke opp sausen var noe å glede seg til.

Torsk i maten var aldri for fattigfolk, selv om de kunne få kjøpt hodene til en lavere pris. Til og med de som var litt rikere spiste torsk kun ved spesielle anledninger og i utvalgte retter. Men det er ingen tvil om at denne fisken har en sikker plass i nigerianeres kultur – særlig i den sørlige og østlige delen av landet.

Jeg sto på Bergens fisketorg og kjente hvor viktig torsken er både kulturelt og kulinarisk.  Dette fikk meg til å tenke på hvordan vår verden er sammenvevd – våre kulturer, livsstilen vår. Jeg så for meg at mens norske fiskere dro i land  torsken og sendte den avgårde til fjerne land, så tenkte de kanskje ikke på den enestående plassen  fangsten deres har i folks liv også utenfor Norge. Smaken av torsk gir både inntekter til de som fisker og glede til de som spiser i den andre enden av kjeden. Så kommer letingen etter olje, vår tids store avhengighet. Nyheten om at det kanskje skal bores etter olje i Lofoten, gyteområdet for torsken, fikk det til å gå kaldt nedover ryggen på meg. Fra mine opplevelser i Nigerdeltaet, er jeg godt kjent med hvordan jakten på olje ikke respekterer noe som måtte komme i veien. Leting etter råolje og deretter utvinningsprosessene etterlater uutslettelige spor på miljøet uansett hvor det måtte skje. Nigerdeltaet er berømt for å være et av de mest forurensede stedende i verden, med utslipp tilsvarende størrelsen på Exxon Valdez-ulykken hvert år.

Tanken på å skulle bore etter olje i gyteområdene for torsken, betyr flere ting for meg. En ting er at det betyr ødeleggelse av levebrødet for fiskere som er avhengige av det urørte Lofoten-miljøet. Det betyr en direkte trussel mot  naturmangfoldet i området. Det betyr at menneskehetens avhengighet av fossil energi kan  drive dem til å skjende hvilket miljø som helst, uavhengig av hvor sårbart det måtte være. Det kan bety at dagene med torsk i suppa mi kan være talte. Det kan bety at intetanende eldre og andre i landsbyen min snart kan måtte finne en erstatning for torsk som festmat.

Da jeg reiste fra Bergen til Kragerø, hvor det ikke lenge før  hadde skjedd en oljeulykke, ble jeg enda mer overbevist om at uansett hva industrien forteller oss, skjer det ulykker, og konsekvensene kan bli dramatiske. Det massive oljesølet fra BPs boring i Mexicogulfen burde være en advarsel for alle dem som tror de kan bore etter olje og fremdeles bevare torsken.

Ærlig talt, vi kan ikke legge miljøet vårt, klimaet vårt og levebrødet vårt på profittens alter. Let us heed the call to leave the oil in the soil, the coal in the hole and the tar sands in the land. Og la oss legge til dette spesifikke kravet i solidaritet med fiskerne i Lofoten: la oljen utenfor Lofoten få ligge i fred.

And, please, leave the cod in my dish.