Du har kanskje sett gamle vindmøller i Danmark eller Nederland. Koselige hvitkalkede hus oppe på en bakketopp, taket kledd med trefliser og vinger i kryss. Mennesker har utnyttet kraften i vinden i flere tusen år, men moderne vindkraftverk ligner ikke mye på de gamle møllene. Også den typiske gårdsvindmølla, som man finner mange av i Danmark, skiller seg fra de nye vindturbinene, som er inne i en rivende utvikling. Turbinene har blitt høyere, vingene lengre og strømproduksjonen større. En typisk vindturbin som ble bygget i 2012 kunne levere strøm til å dekke forbruket til 350 husstander, mens en turbin satt i drift i 2019 kan forsyne 700 husstander. De nye vindmøllene har lengre rotorer og avanserte styringssystemer, noe som gjør at de fanger mer vind og kan produsere mer, både ved høyere og lavere vindhastigheter enn sine forgjengere.

Veier på kryss og tvers
Og i takt med den økte strømproduksjonen, øker også naturinngrepene. For å kunne sette opp vindturbinene, må det bygges et nett av veier, en fram til hver turbin. Det må sprenges knauser og fylles opp i dumper, søkk og myrer for å lage veier som ikke er for bratte og svingete, slik at opptil 70 meter lange turbindeler kan fraktes helt frem. Rundt hver vindturbin må det i tillegg planeres en kranoppstillingsplass, som brukes når turbinen monteres. I tillegg kommer transformatorstasjon, kraftlinjer, servicebygg, annen infrastruktur, massedeponi og lagringsplasser for ulikt materiell.

Summen av dette gir betydelige inngrep i naturen. En gjennomgang Miljødirektoratet gjorde i 2014 viser at et gjennomsnittlig vindkraftverk trenger 142 dekar per 100 megawatt installert effekt.

Mange vindkraftverk vil imidlertid ha et langt større arealinngrep. Vindkraftverkene på Tonstad og Buheii i Agder ligger høyt over gjennomsnittstallet, med henholdsvis 270 og 353 dekar direkte arealinngrep per 100 megawatt. Da er ikke bygging av overføringslinjer og kraftgate tatt med.

I tillegg til de direkte inngrepene, vil et langt større område være påvirket av støy og den visuelle påvirkningen fra vindkraftverket.

Naturinngrep fortrenger arter
Hva skjer med naturen og dyrelivet der det bygges vindkraftverk? Vi spurte en av dem som har forsket mest på saken, vitenskapelig rådgiver Kjetil Bevanger i Norsk institutt for naturforskning.

– Ethvert naturinngrep vil fortrenge arter. Det som gjør mest skade er at man endrer leveområdene og fortrenger artene som levde i området, sier Bevanger.

– Når vindkraftverket er operativt, vil kraftverket stå og gjøre tilværelsen utrygg for mange arter. Det er først og fremst rovfugler og hønsefugler som blir rammet, sier Bevanger.

Gjennom en årrekke har han vært med og overvåket effektene av vindkraftverket på Smøla i Møre og Romsdal har hatt på dyrelivet i området. I perioden fra 2006 til 2018 har det blitt registrert en omfattende fugledød på Smøla, hvor det er bygget 68 vindmøller i et område med en tett bestand av havørn. 90 havørner, to kongeørner, jaktfalk- og vandrefalk, dvergfalk, flere tårnfalker, mange enkeltbekkasiner og rundt 200 liryper er funnet drept av vindturbinene.

– Vi har sett at havørn blir kappet i to av rotorvinger. Havørn har fra naturens side ingenting å frykte i lufta. Hastigheten på rotoren er stor, og ørnene ser ikke rotorbladet som kommer i en voldsom fart. Hønsefugler er også utsatt. Disse fuglene er blant de aller mest sårbare artene vi har, sier Bevanger.

Flaggermus og villrein
Flaggermus er også sårbare for vindkraftprosjekter. Utenlandske studier viser økt dødelighet for flaggermus i vindkraftverk på sensommeren, når flaggermus beveger seg over større områder, i høyere luftdrag og gjennom høsttrekket. Miljødirektoratet mener at utbygging av vindkraft i høyereliggende arealer nær dype fjorder og daler, eller på øyer og odder ut mot havet, bør unngås. Slike områder er ofte attraktive for flere av de rødlistede flaggermusartene.

Villreinen er sky og unngår steder med utbygging og menneskelig aktivitet. Derfor vil et vindkraftverk med sine mange veier, turbiner og kraftledninger presse reinen bort fra beite- og vandringsområdene sine. Fordi villrein er et flokkdyr, vil inngrep ramme et stort antall individer og føre til større belastning og slitasje på gjenværende områder.

– Den samlede belastningen som villreinbestandene møter gjennom et spekter av påvirkningsfaktorer vurderes som svært stor, og Miljødirektoratet mener derfor at ytterligere forringelse av artens leveområder bør unngås, står det i NVEs rammeplan for vindkraft.

Samisk reindrift rammes
Også samisk reindrift rammes av vindkraftutbygging. En studie som forskere fra Sveriges Lantbruksuniversitet står bak viser at reinen unngår områder der vindmøller er synlige. Forskerne fulgte en reinflokk fra Malå sameby gjennom seks kalvingssesonger i et område der det er bygget to vindkraftanlegg. Etter at vindmøllene kom valgte reinen beite- og kalvingsområder der kraftverket ikke er synlig.

I tillegg kommer en rekke negative effekter som følge av utbygging som innskrenker reindriftsområdene.

Nedbygging truer verdens naturmangfold
Bevanger forteller at nedbygging og endringer i leveområder er den største trusselen mot det biologiske mangfoldet i verden. En lang rekke arter er utrydningstruet som følge av ødeleggelser av habitater og oppsplitting av inngrepsfri natur. I Norge har store villmarksområder gått tapt de siste tiårene. Ved starten av 1900-tallet var om lag halvparten av Norges areal villmarkspreget. I dag er det bare cirka 12 prosent igjen. Bare i løpet av årene fra 2008-2012 gikk nesten 900 kvadratkilometer inngrepsfri natur tapt. Vindkraftutbygging er nok en trussel mot det lille som er igjen av villmark i Norge.

Bevanger etterlyser politikere som tør å si nei til utbygging i slik natur.

– Det er en negativ og dyster utvikling på dette området. Hvis dette fortsetter, må vi forvente en nedgang i bestandene til en rekke sårbare arter, sier Bevanger.

Uansvarlig vindkraftutbygging
Naturvernrådgiver Martin Eggen i Norsk Ornitologisk Forening mener at naturinngrepene ved vindkraft i norsk utmark er så store at det er all grunn til å sette spørsmålstegn ved hvor miljøvennlig den er.

– Med erfaringene fra Smøla blir konklusjonen at en videre vindkraftutbygging i Norge er uansvarlig med tanke på den store kunnskapsmangelen rundt mulig påvirkningsgrad ved tilsvarende anlegg. Sumvirkningene for fuglebestandene er ukjente, ikke minst for fuglearter med lange trekkveier videre sørover i Europa. Mange fuglebestander er allerede under betydelig press, og vi må unngå flere belastninger. Nye anlegg bør ikke bygges før vi har høstet flere erfaringer fra de mange anleggene som har fått konsesjon, skriver Martin Eggen i en kronikk om saken.

(Denne artikkelen ble først publisert i Natur & miljø 1-2019, mai 2019)