Bjerkåsholmen, Akershus:

Prolog
Forestill deg lange korridorer, med dører, haller og rom inne i fjellet, og gjennom det hele en mektig flod av kloakk. Det er her det ender, det menneskelige avfallet, det du og jeg skyller ned i toaletter og servanter, det som strømmer ut fra vaskemaskiner og oppvaskmaskiner. Renseanlegget er siste stoppested før havet, og Vestfjorden Avløpsanlegg (VEAS) tar imot avløpsvannet til 620 000 mennesker i Oslo-området. Det er en kjent sak at vannet inneholder langt mer enn avføring. Q-tips, sprøyter, våtservietter, sneiper og andre ting folk skyller ned i do blir samlet opp i store mengder. Men at vannet også inneholder utallige ørsmå plastbiter, det var det ingen som visste for bare noen få år siden. Nå snakkes det knapt om annet i vann- og avløpsbransjen. Hvordan skal de håndtere mikroplasten? Hva skjer med livet i havet, og hvor mye plast er det i slammet som flere renseanlegg lager gjødsel til jordbruket av? Og hvor i all verden kommer all plasten fra?

Kapittel 1

Aux Slams Élysées

En stram eim slår mot meg idet Birgit Johnsen og Pia Ryrfors leder meg inn i en stor korridor. Det lukter utedo, bare sterkere, mektigere. Det er som lukten har satt seg i alt, i tak og vegger, i malingen på betonggulvet. Vi går ned en bakke og tar oss innover i fjellet under Bjerkås, ute ved kysten av Asker. Over oss vokser en sjelden alm-lindeskog. Der finnes Norges største forekomst av den sterkt utrydningstruede blomsten ertevikke og flere andre sjeldne planter. Du kan gå der oppe, se utover Indre Oslofjord, følge kyststien og bade på Bjerkåsholmen uten den ringeste anelse om hva som foregår her nede. Men under deg skyller 3200 liter avløpsvann i sekundet gjennom rør, rister, bassenger og kummer, før det slippes ut på 40 meters dybde to hundre meter fra land.

Millioner av plastbiter
I 2014 gjennomførte Svenska Miljøinstituttet en studie av avløpsvannet her, og resultatet var slående. Ifølge studien kom det 350 millioner mikroplastpartikler inn til VEAS i timen. 350 millioner små biter av plast. Selv om nesten alt ble renset ut i anlegget, gikk det 35 millioner mikroplastbiter ut i fjorden hver time da prøvene ble tatt i 2014. To andre renseanlegg ble også undersøkt, Tønsberg og Fuglevik, og også der ble det funnet millioner av mikroplastpartikler i utløpsvannet. Funnene i Norge stemmer godt overens med nivåene ved renseanlegg i Sverige og Finland.

– Vi har undersøkt anlegg i mange ulike land, og vi finner alltid mikroplast, forteller Kerstin Magnusson i Svenska Miljøinstitutet, som står bak rapporten Mikroskräp i avloppvatten från tre norska avloppsreningsverk fra 2014.

Våtservietter, Q-tips og mais
Vi går opp en trapp og stanser ved en innretning med flere store luker. Birgit Johnsen griper tak i et håndtak og løfter av et stort deksel. Rekker med avlange rister fulle av små hull kommer til syne. De siger opp av avløpsvannet som strømmer nedenfor, nesten som en rulletrapp. Det er ikke noe vakkert syn. Ristene er fulle av små ubestemmelige biter i mange farger. Jeg ser sneiper, porsjonssnus og Q-tips. Ei brun fille beveger seg sakte oppover.
– Det er våtservietter, sier Johnsen. – Folk kaster dem i do. Det er problem nummer én. Problem nummer to er Q-tips.

En ny våtserviett kommer til syne og glir oppover ved siden av flere biter av gjennomsiktig blå plast. Jeg identifiserer en gulrotbit, og det er noe gult innimellom, hele veien. Jeg bøyer meg fram, og så ser jeg hva det er. Det er maiskorn, like fine som når du tar dem ut av boksen. Og så blir det med ett så veldig tydelig at det som fanges opp av ristene her, det har folk kastet i do og avløp i løpet av formiddagen. Noen har spist mais, masse mais. Folk har røyka og brukt snus. De har vasket seg med våtservietter, og så har de kastet en hel del søppel i do. Kanskje har de ikke skjønt at det faktisk ender et sted, at det kan gå rett ut i havet.
– Vi finner alt mulig rart, sier Pia Ryrfors, helt uanfektet, som om det er et utstillingsvindu vi står og ser på. Det lukter stramt, og jeg må ta meg sammen for ikke å brekke meg. – Vi finner alt fra golfballer til kontaktlinser. Det aller meste av dette skulle ikke vært her. Alt søppelet gjør renseprosessen vanskeligere for oss, sier hun.

I løpet av 2017 ble 1229 tonn søppel fanget opp. Fordeler vi det på antall personer, blir det to kilo på hver.
– Dette er et stort problem når det kommer ekstreme regnskyll. Når magasinet i VEAS-tunellen er fullt og anlegget går på maksimal kapasitet, så må vi kjøre vannet i overløp. Det vil si at det går urenset ut i fjorden, og da følger jo alt søppelet med, sier Ryrfors.

Kloakk forvandles til klart vann
Vi fortsetter innover i anlegget gjennom den store korridoren. To syklister kommer mot oss, og jeg sperrer øynene opp. Hvor stort er egentlig dette stedet? På veggen har noen hengt opp et veiskilt.
Slams Élysées, står det. Ikke Champs-Élysées, som i den 70 meter brede paradegata i Paris, men Slams Élysées. Det sier ikke bare noe om humoren til de som jobber her, men hvor stort dette anlegget er.

Etter at vannet er silt gjennom ristene, går det gjennom et sandfang som fjerner tyngre partikler, før det tilsettes kjemikalier for å skille ut fosfor og organisk materiale. Deretter renses nitrogen ved hjelp av bakterier, og så renner vannet ut i sjøen.

Vi er fremme ved det siste bassenget. Johnsen henter opp en vannprøve, som hun heller over i et litermål som Ryrfors holder fram. Vannet ser helt rent ut, akkurat som det du tapper ut av krana hjemme. Det er ganske imponerende. Skitten kloakk er forvandlet til klart vann. Men helt rent er det likevel ikke. Det er fortsatt mikroplast i vannet. Over 90 prosent er renset bort, men den fire timer lange renseprosessen hindrer likevel ikke at millioner av små plastbiter går ut i Oslofjorden hver eneste time.
– Vi jobber kontinuerlig med å forbedre renseprosessen. Kanskje kan det også utvikles metoder for å fjerne enda mer mikroplast, men skal vi løse dette problemet, må forurensningen stanses ved kilden. Det er vårt hovedbudskap. Vi må hindre at plast kommer inn i anlegget, sier Ryrfors.
 

Kapittel 2

Mikroplasten og havet
Hva skjer med livet i havet når det forurenses av mikroplast fra en rekke forskjellige kilder? Foreløpig er det ikke forsket mye på saken, men de svarene forskere har gir grunn til bekymring. Mye tyder på at plasten er på vei inn i næringskjeden.
– I laboratorieforsøk har forskerne sett at organismer utsatt for mikroplast kan utvikle både betennelser, leverproblemer, hormonforstyrrelser, kreftdannelser, slapphet og nedsatt evne til reproduksjon, sier Inger Lise Nerland Bråte, forsker og stipendiat ved Norsk institutt for vannforskning.

Hun er blant forskerne som står bak rapporten Micro-and macro-plastics in marine species from Nordic waters, som ble finansiert og utgitt av Nordisk ministerråd i 2017. Rapporten konkluderer med at mikroplast kan ha en rekke negative effekter på liv i havet, men foreløpig er ikke noen slike effekter dokumentert.  
– Hvilke organismer er mest utsatt for mikroplasten?
– Fra labstudier vet vi at små vannlopper kan få i seg mikrofibre fra klær, og at dette negativt påvirket disse vannloppene. Det er også funnet mikroplast i for eksempel fisk, blåskjell og krabber i havet, men med uviss påvirkning. I labstudier er dog flere ulike negative påvirkninger funnet, som redusert fødeinntak og vevsendringer, men på nåværende tidspunkt er det veldig krevende å overføre disse effektene sett fra labstudier til miljøet, sier Nerland Bråte.

Hvor kommer all mikroplasten fra?
I 2014 publiserte konsulentselskapet Mepex rapporten «Sources of microplastic pollution to the marine environment». Ifølge Mepex er slitasje fra bildekk og veimaling den største kilden til mikroplast i Norge, med en spredning på cirka fem tusen tonn i året. Den nest største kilden er kunstgressbaner, og deretter følger støv og partikler fra plastbasert maling. Plastfibre fra klær og andre tekstiler kommer også høyt opp på lista, men det er vanskelig å anslå et tall. I verste fall er slike tekstiler kilde til tusen tonn mikroplast i året, ifølge Mepex’ rapport.

Du kan bare ta en titt på vaskelappen på det du har på deg. Det aller meste av klærne vi bruker består av plast. Fleece, nylon, polyester, acryl og goretex, alt sammen er ulike typer plast. Ifølge en fersk rapport fra Forbruksforskningsinstituttet SIFO består over 60 prosent av verdens tekstiler av plast. Trolig kommer en god del av mikroplasten i avløpsvannet fra klesvask i de tusen hjem. Det har også vist seg at husstøv inneholder små plastbiter, så skittent vann fra husvask som havner i avløpet er også en kilde. – Avløpsvann er samfunnets fingeravtrykk. De stoffene som vi omgir oss med må man regne med å finne spor av i avløpsvann, sier Arne Haarr, rådgiver i Norsk Vann, medlems- og interesseorganisasjonen for vannbransjen. – Temaet mikroplast er jo kjempestort. Vi vet at man finner mikroplast i plastflasker og drikkevann, riktignok i bittesmå mengder. Dette er noe som er over alt. Samtidig er det viktig å understreke at det er mye vi fortsatt ikke vet. Metodene for å måle innhold av mikroplast i vann er heller ikke presise, sier Haarr. Han mener likevel at man vet nok til å begynne å gjøre noe med problemet.
– Avløpet er ingen søppelbøtte hvor man kan kvitte seg med uønskede stoffer. Tvert imot er det en ressurs som gir oss fosfor, nitrogen, organisk materiale og energi. Det finnes metoder for enda mer avansert rensing, men det er både dyrt og energikrevende. Det å ansvarliggjøre den som forurenser, er et prinsipp vi bør holde fast på, uansett hvilken forurensning det er snakk om, sier Haarr.
 

Kapittel 3

Slammets veier er ransakelige
Jeg befinner meg igjen på Slams Élysées, slammets vei. Den bærer ikke navet sitt uten grunn. Vi har fulgt avløpsvannet, fra dets inngang til dets utgang, strippet for søppel og slam, men jeg har fortsatt et ubesvart spørsmål. Hva skjer med all mikroplasten som fjernes, de 90 prosentene som ikke går ut i havet?
– Det vet vi ikke helt sikkert, sier Ryrfors.
– Den er enten i søppelet som vi sender til deponi, eller så er den i slammet, forteller hun.

VEAS bruker slammet til å lage biogass og jord. Jordbruket får jorda gratis, og den er svært populær. Hvert år spres rundt 38 000 tonn VEAS-jord ut på jorder i østlandsområdet. I Norge blir så godt som alt slam resirkulert, og 60 prosent går til jordbruket.
– Dette er sirkulærøkonomi i praksis, og en ressursutnyttelse hele bransjen er stolte av, sier Ryrfors.

Men hva om jorda er full av små plastbiter? Akkurat det undersøker nå Miljødirektoratet, og resultatet er ventet før sommeren. Folk i bransjen mener det er svært lite sannsynlig at slammet inneholder så mye plast at det vil bli forbudt å spre det på jorder. Hvordan mikroplast påvirker det rike mylderet av organismer som finnes i jorda, er det foreløpig ingen som med sikkerhet kan si.
– Vi er spente på undersøkelsen, og håper på et godt resultat. Det er mye fosfor i slammet, og det er en verdifull og begrenset ressurs. VEAS’ strategi er at næringsstoffer skal tilbake i kretsløpet, sier Johnsen.

Epilog

På veien fra anlegget stanser jeg og ser utover Indre Oslofjord. Fjorden ligger der, helt uten synlige tegn tilat avløpsvannet fra 620 000 mennesker strømmer ut på 40 meters dybde. Det er silt og renset etter alle kunstensregler, men likevel er det plast i det. Plasten er på vei inn i næringskjeden, og den blir spist av mange forskjellige dyr. I løpet av årene som kommer vil vi få flere svar på hva den gjør med livet i havet.

Én ting er i alle fall sikkert. Har du først gått ned Slams Élysées, kommer du aldri til å tenke likt om avløpsvann. Og jeg kommer neppe til å kunne spise mais igjen, uten å se bildet av rister som sakte siger opp av kloakk, lett krydret med maiskorn mellom et utvalg av Q-tips, sneiper, porsjonssnus og våtservietter.