Er sjelden natur en salderingspost?
Når media lager oppslag om sjeldne arter som stopper nye utbyggingsprosjekter, er det mange som rister på hodet. Men dette hadde ikke skjedd hvis utbyggerne fulgte sin plikt til å innhente kunnskap om naturmangfoldet.
Øyenstikker stanset vei! Denne, og andre lignende overskrifter skaper irritasjon hos mange. I media dukker det jevnlig opp saker hvor det gjøres et nummer av at større vei- eller andre byggeprosjekter må stanses midlertidig eller justeres for å sikre hensynet til verdifull natur. Som regel er det helt andre forhold enn naturhensyn som stanser utbygginger. Men noen ganger kommer det opp saker hvor det nettopp står mellom bevisst prioritering av leveområdet til sjeldne, utrydningstrua arter eller bevisst ødeleggelse av disse verdiene.
Hovedgrunnen til at prosjekter må stanse på grunn av naturhensyn, er at utbygger ikke har gjort et godt nok arbeid med å kartlegge det biologiske mangfoldet. Oppsiktsvekkende ofte dukker sjeldne arter og naturtyper opp som lyn fra klar himmel, etter at planene allerede er lagt. Hadde utbygger kostet på seg gode biologiske undersøkelser, eller vært forpliktet til å gjøre det, så hadde kunnskapen vært tilgjengelig på et tidlig tidspunkt. Dermed kunne man tatt hensyn til naturverdier og sårbare arter og natur tidligere i prosessen. Det blir for dumt å komme i ettertid og gråte for sin kjære mor fordi man ikke har sørget for å unngå at prosjektene som settes i gang ødelegger leveområdene til sårbare arter. Naturmangfoldloven pålegger utbyggere en klar plikt til å vise aktsomhet, å være føre var, og til å innhente tilfredsstillende kunnskap. Det er nettopp disse pliktene som har blitt forsømt når utbyggerne må stanse prosjekter som kommer i direkte konflikt med naturverdier. Derfor må både myndighetene og næringsaktørene ta et mye større ansvar. Det må bli krav om å samle inn tilstrekkelig kunnskap om naturverdiene før utbygging starter. Det er utbyggernes plikt å dokumentere at deres prosjekter ikke truer verdifull natur.
I lang tid har vi bygd boliger, hyttebyer, infrastruktur, industri og vannkraft, hogd skog og fisket uten å ta gode nok naturhensyn. Dette er en av hovedgrunnene til at 20 prosent av våre best kjente arter står er truet, og står på «rødlista». Dårlig arealbruk og ødeleggelse av leveområder er den største trusselen mot hele 87 prosent av de mest trua artene våre. Mange arter har hatt betydelig nedgang i bestanden. Dette er for eksempel tilfellet med den sjeldne planten dragehode og den enda sjeldnere dragehodeglansbillen på Fornebu i Bærum. Billen finnes trolig bare i Norge. Den legger eggene sine i plantens blomsterknopper, der larvene vokser opp. Forsvinner planten, forsvinner billen. Andre arter som har fått oppmerksomhet er sommerfuglen klippeblåvinge i Halden og Tvedestrand, soppen fettkjuke i Fet og hubro i på Hitra, som både trues av veibygging og vindkraftparker. Funn av den freda øyenstikkeren stor torvlibelle førte til omregulering av en vei i Hordaland. Noen ganger vinner hensynet til våre sårbare arter gjennom, men alt for ofte har naturen tapt.
Naturen har sin egenverdi, men det er viktig å huske på at det også er i vår egen interesse å ta vare på disse artene. Det er ikke bare veier, hytter og kraftverk som er nyttige for oss mennesker. Naturen gir oss utallige tjenester. Elvemusling er truet av utryddelse mye på grunn av storstilt vannkraftutbygging. Den bidrar mye til å rense vannet i elva. Rent vann er vi avhengige av. Samspillet mellom arter og naturmiljøet gir oss rein luft, rein jord, reint vann og grøderik jord. Insekter pollinerer plantene våre, intakt skog sikrer oss bedre mot flom og jordskred, lista er uendelig. Og alle disse nyttige artene er nyttige og viktige for hverandre. Økosystemer er kompliserte. Når en art eller ett område blir ødelagt, får det konsekvenser for andre arter, og andre områder. Skogen er et særlig viktig levested for mye naturmangfold. Der vi finner 60 prosent av alle artene våre og halvparten av alle de rødlista artene. Det finnes insekter som bare lever på sopper som bare lever på liggende, døde trær over en viss alder. Disse insektene er en del av det kompliserte mangfoldet. Fremdeles har vi enorme hvite flekker på dette kartet. Det eneste forsvarlige, og bærekraftige, er å være føre var. Vi må ta tilstrekkelig hensyn til sårbare arter og leveområder hvis vi skal greie å nå miljømålet om å stanse artstapet innen 2020.
Denne kampen er heldigvis i gang. Vi har fått en sterkere naturvernlovgivning og tatt på oss internasjonale forpliktelser for bevaring av natur. Det skulle derfor bare mangle om ikke naturen skulle stanse utbygging og andre negative inngrep når slike truer våre mest sårbare naturområder. Det er nettopp det som er å ta miljøhensyn på alvor. Sjelden natur skal ikke være en salderingspost. Neste gang du leser en overskrift som «Øyenstikker stanset vei», bør du ha i mente at det er øyenstikkeren, ikke veien, som er uerstattelig.
Arnodd Håpnes, biolog og fagleder i Naturvernforbundet