Erik Sture Larre er død
Vi intervjuet Erik Sture Larre det året han og Naturvernforbundet fylte hundre år. Det samme året som han døde.
Avisenes NyhetsbyråPå forhånd visste vi at han hadde en merittliste som naturverner og at han var æresmedlem av Naturvernforbundet i Oslo og Akershus, Vi visste også at han hadde sittet i enecelle på Grini i to år og at det var en sammenheng mellom naturvernengasjementet og oppholdet på Grini. Men hvor lite vi visste ante vi selvsagt ikke før vi satt bedagelig hjemme i hans egen stue i februar i år, for å lage intervju i anledning det utrolige sammentreffet med det doble hundreårsjubileet. Den ufortalte historien han delte med oss var likevel hinsides noe vi hadde forestilt oss på forhånd.
Ja, vi satt. Mens en tindrende klar hundreåring gikk. I tre timer var han stort sett på beina i ett strekk, mens vi spurte og han fortalte. Halvveis i samtalen trengte spørsmålet seg på: Hvorfor hadde vi knapt hørt om Larre tidligere? Hvor var de bindsterke bøkene om alt han hadde vært gjennom? Han hadde vært mer sentral i motstandsbevegelsen enn de fleste (understatement kalles det), han hadde utholdt mer enn de fleste i Gestapos torturkamre (et banalt understatement) og etterkrigsinnsatsen ruver (- sett med naturvernøyne: et håpløst understatement).
– Det er viktig at det er blitt bøker av historiene til Kjakan og Max og de andre, svarte Larre. Flere har villet skrive om meg også. Men jeg orket ikke bøker om meg selv i hovedrollen som heltefigur. Vi var del av noe mye større, motstandsbevegelsen handlet om mye mer. Jeg forteller jo gjerne, men da måtte min historie forstås og underordnes det jeg tross alt bare var en del av.
Og likevel fikk vi Larres historie der og da, til bruk i Naturvernforbundets medlemsblad og i en litt lengre versjon: I Naturvernforbundets jubileumsbok Naturen svikter aldri. Han fortalte bl a om løftet han ga seg selv i cella: overlever jeg dette, skal jeg bruke resten av mitt liv til å sloss for friluftslivet, ved å ta vare på naturen.
Av alle ting!
Larre gikk turer på cella. Mentale turer til de fineste stedene han hadde vært i Oslomarka og i fjellheimen. I detalj dvelte han ved steder han hadde besøkt, med faren, som speider og idrettsmann. Flere ganger hver dag. Det gikk opp for han at intakt natur var uendelig dyrebart selv når han var sperret ute fra den. Det reddet trolig livet hans. Og slik gikk det til at ut fra Gestapos enecelle på Grini kom det i mai 1945 en 48 kg tung, nydedikert naturverner klar til innsats. Det lovfestede vernet av Markagrensa fra 2008 er én av bautaene som står igjen etter han.
Naturen sviktet aldri Larre. Larre sviktet aldri naturen.