Manglende utredning ved åpningen av Barentshavet sørøst

Feinberg fortsatte sitt hovedinnlegg med å utdype hvorfor miljøorganisasjonene mener det er begått saksbehandlingsfeil.

I forkant av utlysningen og utdelingen av blokkene i 23.konsesjonsrunde ble det åpnet et helt nytt havområde, Barentshavet sørøst. Før et nytt område skal åpnes, er det en rekke konsekvenser som må utredes. I EUs plandirektiv som også Norge har forpliktet seg til står det at utredningen av miljøvirkningene bør omfatte “sekundære, kumulative, synergiske, kort- mellom- og langsiktige, varige og midlertidige, positive og negative virkninger. Dette ble ikke gjort da Barentshavet sørøst ble åpnet:

– Statens egne fagorganer påpekte blant annet store kunnskapshull og behov for langt mer informasjon før beslutningen om å åpne Barentshavet sørøst. Til tross for denne kunnskapen valgte man å lyse og dele ut blokker, sa advokat Feinberg.

Vedtaket åpner et nytt område  og fortsetter virksomhet i Barentshavet sør med sikte på å opprettholde norsk petroleumsproduksjon på samme nivå som i dag etter 2020. Likevel er negative virkninger for klima overhodet ikke vurdert, forklarte Feinberg. Det er ikke gjort noen vurdering om det rent faktisk vil være mulig å innfri behovet for utslippskutt samtidig som produksjonsnivået på norsk sokkel opprettholdes etter 2030. Det er heller ikke gjort noen drøftelse av forholdet til Norges klimamål og klimaansvar, verken ved åpning eller ved tildeling og hvilken betydning dette har for økt fossilproduksjon nasjonalt og globalt.

– Regelverket er klar på at også klimaskader og effekter skal vurderes, det er det ingen tvil om. Det gjelder også betydningen av produksjon til forbrenning i utlandet. Som vi har hørt mener regjeringsadvokaten at dette ikke er relevant, noe som underbygger vår påstand om at dette ikke er tatt med i beregningen.

– Pinlige feil

Da Feinberg kom til saksbehandlingsfeilene som er gjort innenfor de økonomiske beregningene var han ikke nådig:

– Feilene er ikke til å tro! Jeg, som mange andre har i utgangspunktet tillit til forvaltningen, men når man går inn i denne saken, så blir jeg utrolig skeptisk til den behandlingen som er gjort i oljeforvaltningen.

Feinberg viste blant annet til at sysselsettingseffekter er dobbeltregnet, CO2-kostnader ikke vurdert og at beregningene ikke er diskontert – alene feil som reduserer inntekt i ett av scenarioene fra 280 mrd til 50 mrd:

– Når man justerer de feilene som er gjort tilsier det negativ økonomi! Det er rett og slett pinlig.

Dommen fra første runde i retten kom frem til at det ikke er begått saksbehandlingsfeil, blant annet fordi det ikke er noe hjemmel for diskontering og at det alltid vil være usikkerhet. Feinberg repliserte i denne runden at usikkerhet ikke kan forklare eller legitimere de feilene som her er gjort:

– Tingretten sa at det ikke var hjemmel for å kreve diskontering av økonomiske prognoser for oljeboring. Men det er rettslig hjemmel for en forsvarlig saksbehandling. Alle vet at de som har gått opp til eksamen i bedriftsøkonomi og glemt diskontering står til stryk. Tallene for fremtidige inntekter har ingen funksjon uten diskontering.

Han viste til at selv om det finnes usikkerhet, er det fullt mulig å gjøre gode prognoser, slik som ved åpningen av Barentshavet sør.

– Fordi økonomien ikke ble utredet riktig og vurderingene var riv ruskende gale, er tillatelsene i Barentshavet sørøst gitt på faktisk feil grunnlag, avsluttet advokat Feinberg.

Klimaendringer truer menneskerettighetene

Deretter fortsatte advokat Hambro på del 4 av hovedinnlegget, hvor de saksøkende miljøorganisasjonene presenterte hvorfor beslutningen om utlysningen av oljeblokkene også strider mot menneskerettighetskonvensjonens artikkel 2 om retten til liv og artikkel 8 om retten til privatliv og derfor må ses på som ugyldige. Hambro viste i sitt innlegg til den såkalte “Urgenda-saken” i Nederland, der klimaorganisasjonen Urgenda vant frem med sitt søksmål mot den nederlandske staten. Tingretten i Haag mente at den nederlandske staten ikke overholdt sin aktsomhetsplikt overfor borgerne fordi klimapolitikken ikke ville bidra til å nå togradersmået. I dommen som kom i juni, ble staten dømt til å redusere sine utslipp med minst 25% av utslippsnivået fra 1990 innen 2020. Dommen fra tingretten i Nederland viste blant annet til menneskerettighetskonvensjonens artikkel 2 og artikkel 8  som relevant for fastsettelsen av aktsomhetsnivået. Hambro argumenterte i hovedinnlegget for at dette også gjelder i dette klimasøksmålet:

– Tidligere saker, inkludert Urgenda saken i Nederland tilsier at en kollektiv miljørettighet er vernet under artikkel 2 og 8 i den europeiske menneskerettighetskonvensjonen. FNs klimapanel, Parisavtalen og FNs spesialrapportør for menneskerettigheter og miljø viser at klimaendringene er en reell og umiddelbar trussel til disse rettighetene.

I den nederlandske retten ble staten dømt for at klimapolitikken var uaktsom som følge av en rekke faktorer, deriblant omfanget av skadene fra klimaendringer, kunnskapen man har om disse skadene og hva staten har gjort for å unngå disse skadene, det vil si hva staten har gjort (eller ikke gjort) for å forebygge disse skadene. Hambro forklarte i sitt innlegg at dette også gjelder for Norge:

– Klimakrisa påvirker og vil påvirke oss i Norge. Allerede ser vi situasjonen på Svalbard med flommer og jordskred. Det vil bli flere slike situasjoner fremover. Kravet til en reell trussel i den europeiske menneskerettighetskonvensjonen er med andre ord oppfylt.

– Rettspraksis tilsier at selv om skaden ikke materialiseres før om flere tiår, må forebyggende tiltak tas nå. Tillatelsene til oljeboring i nord gir utslipp langt frem i tid.

Regjeringsadvokatens hovedinnlegg: – Et angrep på Norges viktigste industri

Etter lunsj var det duket for regjeringsadvokat Sejersted sitt forsvar. Staten mener at vedtaket om oljeboring gjennom 23.konsesjonsrunde ikke er i strid med §112 og at det heller ikke er gjort noen saksbehandlingsfeil. Regjeringsadvokaten er heller ikke enig i at vedtaket er i strid med internasjonal rett og Parisavtalen. Norge har ikke brutt Parisavtalen, tvert imot har Norge vært en pådriver for Parisavtalen og har tenkt å fortsette med det. Vedtaket er heller ikke et brudd med menneskerettighetskonvensjon artikkel 2 og 8.

Regjeringsadvokaten mener at miljøorganisasjonene i denne saken har gått til sterkt angrep på norsk klimapolitikk, men at dette rettslig sett ikke er relevant for saken. Han hadde heller ikke sansen for miljøorganisasjonenes kritikk av norsk petroleumspolitikk:

– Det er naturlig at miljøorganisasjonene angriper norsk petroleumspolitikk, da de har vært kritisk til denne lenge. Men vi snakker altså om et angrep på grunnleggende premisser for Norges viktigste industri.

Sejersted argumenterte for at utslippene fra produksjon fra oljeboring gjennom 23.konsesjonsrunde ikke kan ses på som annerledes enn andre utslipp, for eksempel fra oljeproduksjonen på Johan Sverdrup som vil stå for store klimagassutslipp. Han mente at disse utslippene kanskje var enda viktigere i et klimaperspektiv, ettersom vi fortsatt ikke vet om det vil bli gjort drivverdige funn i blokkene som er tildelt i 23.runde.

– Jeg sier ikke dette for å få et søksmål mot Johan Sverdrup, men for å vise at det ikke er noe forskjell på de utslippene som potensielt kan komme fra oljeproduksjon fra blokkene i 23.runde enn andre beslutninger som kan føre til klimagassutslipp, som for eksempel Johan Sverdrup, utbygging av motorvei eller bygging av en tredje rullebane på Gardermoen.

Sejersted mente også at det slett ikke er noe umoralsk ved norsk petroleumspolitikk:

– Regjeringens og Stortingets syn er at vi kan produsere olje og samtidig ha en aktiv klimapolitikk. Verden trenger olje og gass i framtida.

– Miljøparagrafen gir ingen rettigheter

Regjeringsadvokaten brukte resten av dagen på statens tolkning av grunnlovens §112. Statens hovedargument er at beslutningen om oljeboring ikke kan være i strid med miljøparagrafens materielle matrise (grense), fordi det ikke er grunnlag for å tolke en slik grense inn i §112. Snarere må miljøparagrafens del 1 og 2 tolkes mer som en slags programerklæring som ikke gir noen konkrete rettigheter:

– 1.ledd i grunnlovens miljøparagraf er en grunnsetning, det vil si et prinsipp, og ikke en rettighetsbestemmelse. Det er 3.ledd som har rettslig betydning, sier Sejersted.

At første ledd i miljøparagrafen begynner med at “enhver har rett til et miljø som sikrer helsen [..] er visst ikke av betydning.

Poenget til Sejersted er at de to første leddene i grunnloven må ses på som retningslinjer, som skal etterleves gjennom tiltaksplikten i tredje ledd (som henviser tilbake til “grunnsetningene” i de første to leddene). Regjeringsadvokaten brukte mye av dagen på å utdype dette poenget ved å gå gjennom forarbeidet til miljøparagrafen, både i dens opprinnelige form som § 110b og i dens litt endrete form som § 112 etter grunnlovsendringene i 2014. Regjeringsadvokaten argumenterte for at forarbeidet til § 112 viser at første ledd ikke var tenkt som en faktisk rettighet og at «jussen» da lå i tredje ledd med statens plikt. Samtidig argumenterte regjeringsadvokaten for at denne plikten er svært begrenset – Det er kun snakk om en “positiv” plikt til å ivareta miljøet, men at staten ikke har en negativ plikt (forbud) mot å gjøre vedtak som berører miljøet. Derfor kan ikke §112 brukes til å angripe 23.konsesjonsrunde, som innebærer å avstå fra å lyse ut og dele ut nye oljelisenser. Denne begrensningen står i sterk kontrast til de saksøkendes innlegg, hvor Hambro argumenterte for at tiltaksplikten i tredje ledd forplikter staten til også å “la være,” eller å avstå fra beslutninger som kan true retten til et levelig miljø.

Regjeringsadvokaten mente at det korte forarbeidet med lite debatt om grunnlovsendringen i 2014 viser at det aldri var hensikten å gjøre miljøparagrafen til en materiell rettighet. Hadde Stortinget visst at miljøparagrafen kunne bli brukt for å utfordre landets viktigste industri ville den ikke blitt vedtatt, mente Sejersted.

Avslutningsvis argumenterte regjeringsadvokaten for at dersom det likevel skulle bli tolket inn en materiell skranke (grense) i miljøparagraf 112 (slik Tingretten gjorde i første runde) kan den ikke anføres i enkeltsaker som forbud mot virksomhet eller tillatelser til virksomhet som skaper utslipp. Dette gjelder både nasjonale utslipp og utslipp i andre land. Klimasaker egner seg ikke til bruk av 112, konkluderte regjeringsadvokaten.