Fuglenes veikro gir levebrød for mange

Med utsiktsstoler, seterdrift, iskunst og konsulentvirksomhet viser våtmarkssenteret for Dokkadeltaet, ett av Norges mest velbevarte elvedeltaer, hvordan naturvern kan gi utvikling og arbeidsplasser.

Prolog
Det har vært en mild vinter, den mildeste som noensinne er målt. Mot slutten av februar pleier Randsfjorden å være belagt med tykk is, men denne dagen skvulper bølgene inn over land ved Røykenvik. Ja, helt opp til Fluberg bru er det isfritt. Jeg har hørt at våtmarkssenteret ved Dokkadeltaet har hatt et prosjekt med iskunst ute på isen ved senteret. Har den smeltet? Druknet?

Svært lite berørt
Dokkadeltaet er Norges nest største innlandselvedelta. Her renner søskenelvene Etna og Dokka ut i Randsfjorden. Begge elvene har utspring svært nær hverandre i fjellområdene i Øystre Slidre, rett øst for Beitostølen, men tar vidt forskjellige veier gjennom Innlandets daler før de møtes igjen ved Dokka og renner sammen de siste par kilometrene før utløpet i Randsfjorden. Vannet renner senere gjennom Randselva og Storelva til Tyrifjorden, før det ender opp i Drammenselva og entrer havet i Drammensfjorden.

Det unike med Dokkadeltaet er at det er svært lite berørt. Det har vært drevet slått på øyene i deltaet, og tømmerfløting har satt noen spor. Men det er ingen by eller tettsted her, slik det er ved svært mange norske elveutløp. Ingen veier, jernbaner eller andre større inngrep har funnet veien til Dokkadeltaet. Det øker verdien for fugl og fisk, som bruker området som ei prima veikro. Det er observert hele 223 fuglearter i området, av disse er 54 rødlistede. Deltaet er svært viktig for trekkfugler, og spesielt under vårtrekket er det et yrende fugleliv. Dokkadeltaet beskrives som en av de største og mest betydningsfulle rasteplassene langs hovedtrekkrutene på Østlandet.


Utsikt utover Randsfjorden fra erfaringsstolen i Odnesberga naturreservat i Søndre Land kommune.
Foto: Geir Høitomt

Store ringvirkninger
– Det tradisjonelle synet har vel vært at alt av vern er feil.

Marte Olsen er oslojente, men har flyttet til nordenden av Randsfjorden for å jobbe på Dokkadeltaet Nasjonale Våtmarkssenter. Senteret er nå under utbygging, og får et nytt bygg til kontorer og utstillinger som skal være klart i løpet av våren. De har til enhver tid mellom 15 og 17 personer ansatt.

– Vi gjør mye, mye mer enn bare å jobbe med Dokkadeltaet, og her kan vi virkelig si at vernet har gitt ringvirkninger. Vi driver med naturkartlegging, skjøtsel og kunnskapsformidling, og har stor kompetanse på fugler. Blant annet driver vi et prosjekt med risikovurdering når det gjelder fugl ved flyplasser. Vi veileder om naturen, har mange skoleklasser på besøk, og har bidratt med kompetansearbeidsplasser som er sårt tiltrengt i dette området, sier Olsen.

Geir Høitomt nikker. Han har jobbet for vern av området siden det var planer om å bygge ut store kraftverk i Dokka og Etna, og bruke tunnelmasser til å fylle ut Dokkadeltaet.

– Vi jobber også mye med plast. Vi har store problemer med plast i området, både små partikler og større ting som landbruksplast. Og her kan vi virkelig være sikre på at plasten ikke kommer fra Kina, smiler Høitomt, med henvisning til debatten om plastforsøpling langs kysten.

– Vi har flere prosjekter som kartlegger plastinnhold i fugl og fisk, i samarbeid med Norsk institutt for naturforskning. Sammen med skoleelever har vi bygd en plastfugl som vi har i utstillingsområdet vårt, som er bygd av plastsøppel som er samlet i området her. Dette skaper bevissthet om hva vi faktisk holder på å gjøre med naturen, sier Høitomt.


Innsamlet plastavfall fra Dokkadeltaet og området rundt ble til kunst, som stilles ut på besøkssenteret. Geir Høitomt og Marte Olsen viser villig rundt. Foto: Kristian S. Aas

Mye aktivitet
Det er flere ting som kunne ha ført Dokkadeltaet inn på den lange lista over nedbygde elvedeltaer i Norge. Men veiene ble lagt bort fra elva, det samme ble Valdresbanen, som i sin tid tøffet rolig forbi i åssiden. Dokka sentrum ligger noen kilometer oppstrøms, der Dokka og Etna møtes, og det var derfor ikke aktuelt å etablere noe tettsted ved Dokkadeltaet. Det forble et intakt elvedelta, der de naturlige prosessene fikk fortsette.

– Men det betyr ikke at det ikke har vært aktivitet i området. Det har vært mye brukt til fuglejakt og fiske, og før i tiden ble holmene i deltaet brukt som slåtteland. Det var flere gårdbrukere i området som hadde slåtteteig i området, og det var hele 60 grunneiere som var representert innenfor det som i dag er naturreservat. Disse var svært negative til vern, og fryktet at hele området ville gro igjen hvis vernet ble gjennomført, forteller Høitomt.

– Selv om slåtten ble avviklet etter hvert, fortsatte grunneierne å være prinsipielt negative til vern. Fortsatt hører vi noen som sier at de savner andejakta på høsten. Jaktforbudet er nok den største endringen, sier Høitomt.

Stoler med utsikt og fuglekonsulenter for flybransjen
De ansatte ved våtmarkssenteret jobber med skjøtsel, informasjon og naturbruk. De har naturlig nok stor kompetanse på fugl, og jobber med flere eksterne prosjekter, blant annet ett med Avinor der de bidrar med sin kompetanse i en vurdering av hvilken risiko fuglelivet ved flyplassene har for flytrafikken. De har omvisninger for skoleklasser, bedrifter og andre som vil lære om fugl og natur, og oppleve deltaet. Tematurer, kunstprosjekter og naturguider sørger for at folk blir mer opplyst om hva naturen rundt dem faktisk gjør. Og de har et par svært originale prosjekter for å vise sitt paradis.

– Erfaringsstolene var et prosjekt vi begynte med for 5-6 år siden. Målet er å trekke folk ut i naturrom de sjelden besøker, og sette opp stoler der folk kunne sitte og nyte natur. Noen er i gammelskog, noen langs elv, noen i kulturlandskap og andre i våtmark. Alle stolene har forskjellig design, utført av kunstnere og designere. Dette gjør at folk her i området finner nye turmål, og lærer om de ulike naturtypene i området, sier Høitomt.

Hele nedbørsfeltet som arena For aktivitetene til våtmarkssenteret strekker seg langt utover selve naturreservatet i Dokkadeltaet. De definerer hele nedbørsfeltet til elvene Dokka og Etna som sitt interesseområde, og har planer om seterdrift til sommeren.

– Vi bygger og pusser opp ei seter på Synnfjellet, der det kommer fire dølafe og ei geit til sommeren. Tanken er å lage smør, rømme og ost, og vise de som kommer litt om hvordan man brukte utmarka før. Folk har behov for å se hvor maten kommer fra og hvordan den produseres, og hvilke ressurser som ligger i naturen. Ku, sau og geit bør opp og ut, ikke stå på bås. Billige priser på kraftfor, en landbrukspolitikk som favoriserer store enheter og et sterkt prispress på maten har ført til at vi ikke lenger har kyr på fjellet. Derfor er det viktig å vise at det fortsatt går an, selv om dette er et prosjekt som nok er mer hyggelig enn nødvendig i dag. Men det viser viktigheten av melk som ressurs, og skal også vise hvordan mange rødlistearter er avhengige av at vi bruker naturen på en fornuftig måte. Dette er et prosjekt helt i Dokkadeltaets ånd, der vi tar vare på landskapet og kulturen, sier Marte Olsen entusiastisk.


Fossekall i is. Fra isskulpturutstillingen ettervinteren 2020. Foto: Thor Østbye

Gjedde og iskunst
Men det foregår også aktiviteter ute i deltaet. Hvert år arrangeres det Dokkadeltadager, der elevene i førsteklasse på videregående skole får bli med en dag i deltaet.

– De lærer om artsmangfold, fisking, vannkvalitet, vannprøver og matauk. De får sette garn, avlive og sløye fisk, blant annet gjedde. Så lager vi fiskesuppe. 90 prosent av skoleelevene sier at de aldri skal spise gjedde, men innen dagen er omme har alle smakt, humrer Høitomt.

I vinter ble det også holdt iskunstfestival. 250 personer møtte opp på åpningen, men grunnet den milde vinteren er det bare rester igjen av iskunsten når Natur & miljø skal få bivåne den.

– Det er ikke mye igjen her, nei, sukker Høitomt.

– Men vi jobber med å få folk ut på isen likevel. Selv om det er isfritt sør for Fluberg, er det 60 centimeter her. Før var det folk på isen hele tiden, og masse isfiske, leking, skøyter og aktiviteter. Nå er det få som bruker den, men får du folk ut på isen, er det en naturopplevelse i seg selv.


Mange møter opp på aktiviteter i Dokkadeltaet, her for å se på iskunst laget av Elisabeth Kristensen og Dave Ruane. Foto: Thor Østbye

Epilog
Dokkadeltaet er, sammen med Nordre Øyeren ved Lillestrøm, Åkersvika ved Hamar, Lågendeltaet ved Lillehammer og Storelvas utløp i Tyrifjorden ved Hønefoss, blant de viktigste innlandselvedeltaene i Sør-Norge. Nå trues Lågendeltaet av E6-utbygging, den samme som påvirker Åkersvika der det også planlegges ny jernbane. Ved Hønefoss planlegges det både firefelts motorvei og ny jernbane midt i våtmarksområdet. I Nordre Øyerens randsone har det akkurat blitt bygd firefelts vei. Vil vi noen gang begynne å planlegge vårt samfunn slik at vi tar vare på våre viktigste naturområder? Når vi stadig bygger ut små deler av dem, forringes verdien områdene har for økosystemer og naturfunksjoner. De aller fleste norske elvedeltaområder er nedbygd av byer og tettsteder, industri og jordbruk. Nå er det viktig å ta vare på de som er igjen.

Fakta om elvedeltaer
■ Landområde som er dannet ved avleiringer ved munningen av en elv.
■ Får ofte en trekantform, og er derfor oppkalt etter den greske bokstaven delta, som ser ut som en trekant.
■ En svært viktig og næringsrik naturtype. Industrietablering og tettstedsutvikling preger i dag svært mange av deltaene våre. Det er ofte lite igjen av opprinnelig vegetasjon, fugle- og dyreliv. Det som finnes av intakt natur er sterkt oppstykket, ligger som regel på lite attraktive arealer og er tett omgitt av intensiv og oftest forstyrrende arealbruk.
■ Viktige områder for fuglelivet i store områder utenfor selve deltaet. Fungerer som «veikro » for trekkfugler, og gir næring til dyrelivet både i lufta, til lands og til vanns.
■ Norge har 290 deltaområder som er større enn 250 dekar. Av disse er 45 så sterkt nedbygd at de har mistet sin funksjon som naturlig økosystem, mens mange andre er sterkt påvirket. Miljødirektoratet regner at 66 av deltaene er lite påvirket. Dokkadeltaet er ett av disse.
■ Informasjon om norske elvedeltaer finnes
på http://elvedelta.miljodirektoratet.no/.

Mange norske byer og tettsteder ligger ved elvedelta og elvemunninger, fordi dette ofte utgjør fruktbart land, eller flatt og bebyggelig terreng. Eksempler er Fredrikstad, Moss, Oslo, Sandvika, Drammen, Tønsberg, Larvik, Porsgrunn, Arendal, Kristiansand, Mandal, Flekkefjord, Egersund, Odda, Sogndal, Førde, Sandane, Nordfjordeid, Åndalsnes, Orkanger, Trondheim, Stjørdal, Verdal, Steinkjer, Namsos, Mosjøen, Mo i Rana og Alta.