Tekst: Kristian Skjellum Aas

Alle som har vært borti spørsmål om industriavfall og miljøgifter i Norge, har hørt om Langøya. Kalksteinsøya ved Holmestrand som har vært kalkbrudd siden 1500-tallet, og som ga råstoff til sementindustrien i 87 år, før den ble omgjort til deponi for noe av det farligste avfallet som industrien vår genererer. Men hvordan er det egentlig på Langøya? Hvordan påvirker giftdeponiet og virksomheten Oslofjorden? Og hva skal skje når deponiene på Langøya er fulle? En halvruskete septemberettermiddag dro en delegasjon fra Naturvernforbundet i Vestfold ut til øya for å se, lære – og diskutere.

Ville stoppe svovelsyre

Det var tidligere miljøvernminister Thorbjørn Berntsen som tok initiativet til å få etablert selskapet Norsk Avfallshåndtering (NOAH), som deretter kjøpte kalksteinsbruddet på Langøya fra Norcem. Siden 1993 har svovelsyre og annet spesialavfall fra norsk industri blitt sendt hit for nøytralisering og deponering. Flyveaske, forurenset jord og annet avfall har også funnet veien til øya.

Utgangspunktet var å stoppe utslippene av svovelsyre i Glomma forårsaket av driften ved Kronos Titan i Fredrikstad, som produserer titandioksid. Tidligere gikk disse utslippene rett ut i Glomma, og påvirket havmiljøet i store deler av ytre Oslofjord. Siden 1990-tallet har syra blitt sendt til Langøya, og nøytralisert ved hjelp av kalkstein. Prosessen har siden blitt modernisert, og i dag brukes stort sett flyveaske – importert fra store deler av Europa. Og der man før nøytraliserte dette i kratrene, bruker man i dag en prosess der man får ut mineralsk masse i fast form – der syra og asken bindes til en gipsblanding, og tungmetaller og annet er innkapslet i denne mineralske massen. Massen deponeres i de tidligere kalkbruddene på øya.

– Ikke trygge på at alt er forsvarlig

– Vi må håndtere vårt industriavfall selv. Prosessen på Langøya er betydelig bedre enn å slippe giften rett ut, slik man gjorde før. Men det betyr ikke at vi er trygge på at alt som skjer på Langøya er forsvarlig, sier Per-Erik Schulze. Han er marinbiolog, jobber i Naturvernforbundet, og har vært engasjert i norsk håndtering av miljøgifter i en årrekke.

Skal bli turistmål

Delegasjonen med miljøvernere ble vist rundt på Langøya av ansatte ved NOAH. På Thorbjørn Berntsens plass, parken utenfor administrasjonsbygget, ble prosessen som svovelsyra og flyveaska gjennomgår, forklart nøye. Målet er å få stabilisert stoffene så godt at produktet, den mineralske massen som nå legges i deponiene på øya, ikke lenger skal regnes som farlig avfall – men kan brukes som vanlig fyllmasse.

På nordenden av Langøya har rehabiliteringen kommet langt. Målet er å gjenskape øyas gamle topografi, og legge til rette for friluftsliv på toppen av deponiene. I sommer gikk det rutebåt ut til Langøya, og tilbudet ble populært. En enslig lavvo står oppført i strandkanten – og på toppen av deponiberget ligger Krutthuset. Utsikten over Oslofjorden er flott, og her pågår prosjekter med å få tilbake stedegen vegetasjon som kan utvide leveområdet til de vernede artene på Langøyas østside – der store deler faktisk er vernet som naturreservat.

Ønsker seg Rekefjord

Rundt 2030 er deponiet på Langøya fullt. Tove Stuhr Sjøblom, administrerende direktør ved NOAH Langøya, forklarte fremtidsplanene til delegasjonen fra Naturvernforbundet, inne i Krutthuset nord på øya. NOAH ønsker å fortsette å bruke industriområdet på Langøya til nøytralisering av industriavfall, men trenger å etablere et nytt deponi. De har kjøpt bedriften Rekefjord Stone i Rogaland, som nå drives som steinbrudd via et datterselskap, og ønsker å bruke steinbruddene her til fremtidig deponi. Men NOAH ønsker at den industrielle prosessen med nøytralisering av syre og flyveaske fortsatt skal være på Langøya, i samme anlegg – og da vil nitrogenutslippene gå ut i Oslofjorden.

– Hvis NOAH skal fortsette på Langøya, må vi i det minste kreve rensing av nitrogenutslippene. I tillegg bør anlegget kun ta imot avfall som det er beregnet for, så vi minsker muligheten for utslipp av miljøgifter, sier Schulze.

Rettelse:
I avsnittet «Ønsker seg Rekefjord» sto det tidligere «nøytralisering av syre og gift». Det korrekte er «nøytralisering av syre og flyveaske».
Artikkelen ble oppdatert 28/9 2026 klokken 09.53.

Mer fra Natur & miljø 1-2026: