Geografisk selskab, Kristiania, 1909:
Professor Nordal Fischer Wille ser ut over festsalen i Domus Academica, urbygningen i Universitetet i Oslo. Han kremter, griper ordet og taler med stø røst. Han vet det ikke selv, men han er i ferd med å sette i gang en snøball, en snøball som skal rulle gjennom norgeshistorien, forandre og forhindre, redde og bevare. Wille løfter blikket og sier:

– Naturens Udseende forandres mere og mere i vort Fædreland, ligesom i alle andre kultiverede Lande, og den Jordoverflade som Naturkræfterne har tildannet i Tidernes Løb, blir forandret, og ofte ødelagt ved Menneskenes Indgriben.

Nansen, Amundsen og Wille

Forsamlingen lytter interessert. Det er hit de kommer, de som er opptatt av fremskritt, nye oppdagelser og erobringer – professorer, direktører, politikere og militære. Ledende borgere i en nasjon som nettopp har blitt helt selvstendig. Det var her Fridtjof Nansen i 1890 fortalte om den planlagte ekspedisjonen til Nordpolen. Roald Amundsen var her i 1908 med sine planer om polferd. Willes foredrag er ikke mindre viktig. Det skal bli starten på den den norske miljøkampen, den som skal føre til vern av hundrevis av umistelige områder, opprettelse av store nasjonalparker og fredning av utrydningstruede arter.

«Ikke længere Urskog at finde»

Botanikeren Wille har sett ødeleggelsene med egne øyne. Han forteller om Rjukanfossen og Hønefossen som er lagt i rør, om torvmyrer med «eiendommelige og interessante Plantesamfund» som dreneres og dyrkes opp. Om en «herlig Urskog i Vettismark i Sogn», som «Øxen forlængst har hærjet», slik at det ikke «længere er nogen Urskog at finde». Han forteller om engelske eggsamlere som truer med å utrydde «høist interessante Fuglearter» som lappspurv, fjellerke og trane.

– En ny opplysningstid

– Allerede på den tiden var det store naturødeleggelser. Det var store vannkraftutbygginger og omfattende hogst i mange naturskoger. Flere planter og dyr, som for eksempel beveren, var på randen av utryddelse. I England ble den utryddet allerede på 1100-tallet, og siden forsvant den fra land etter land, til slutt også fra Sverige og Finland. Det var bare 60-120 dyr igjen i Norge, forteller forfatteren og miljøforkjemperen Bredo Berntsen.

– Fra midten av 1800-tallet var det en ny opplysningstid for naturforskning og naturvern. Vi fikk de første naturparkene i Tyskland, USA, Sverige og Polen. Det var en virkelig grønn bølge. I Norge fikk vi den første fredningen i 1899, da bever og svane ble fredet. Man hadde lenge behandlet naturen instrumentelt. Nå så de ødeleggelsene, de forsto at landet var i ferd med å miste noe av sin identitet, sier Berntsen, som har skrevet en rekke bøker om naturvern.

Låste dører

Vi går opp trappene til Domus Academica og befinner oss snart i en foajé hvor store søyler strekker seg mot en himling malt i vakre mønstre. To massive eikedører leder inn mot salen der Wille for over hundre år siden siden holdt sin berømte tale. De er låst. Bygningen rehabiliteres, og de kan ikke slippe oss inn. Men vi vet at en av Norges vakreste saler ligger bak de dørene. Den er formet som et klassisk amfiteater. Det er søyler, marmorstatuer og en aldeles storslått lysekrone. Og i sentrum for alles oppmerksomhet leder en liten trapp opp til et podium med en praktfull talerstol, verdig for historiske begivenheter.

Lov og landsforbund

Det er der Wille står, og han begeistrer. Han taler lenge, og forsamlingen lytter. De blir så grepet at de straks går med på Willes forslag om å nedsette en komité som skal lage et forslag til Norges første lov om naturfredning. Med seg får Wille blant andre ekspedisjonssjef Thorbjørn Heyerdahl, geolog Hans Reusch og skogdirektør Michael Saxlund. Allerede året etter blir loven vedtatt. Wille & Co. har fått verktøyet de trenger, men komiteen har enda en viktig oppgave. Folket må opplyses! Det trengs en egen organisasjon som kan arbeide med saken, hvis den skal nå ut over den lille kretsen av ildsjeler. Komiteen kaller sammen «representative mænd landet over», og den 18. februar 1914 blir Landsforening for naturfredning i Norge stiftet, også det skjer i Domus Academica. Naturvernforbundets historie starter.

Kretsforeningene

Det blir bestemt at Landsforeningen skal begynne sitt arbeid når i alt tre kretsforeninger er i gang. Først ut er Østlandske kretsforening 29. april 1914. Deretter følger Nord-Norges kretsforening 21. juli samme år og Trøndelag kretsforening 2. november 1915. I oktober 1916 trer Landsforeningen i virksomhet med zoologen Hjalmar Broch som første formann.

– Noe av det første de gjorde var å frede «Den gamle mester», kjempeeika i Krødsherad som Jørgen Moe skrev dikt om i 1865. En lang rekke andre gamle, merkverdige og sjeldne trær ble fredet over hele landet i årene som fulgte, forteller Berntsen.

Fredningsarbeidet skyter fart

Kretsforeningene starter arbeidet straks. I 1914 blir 50 dekar granskog i Luster og en tistel på Hvaler fredet. I 1915 blir Fluetjernet i Oddernes og den vakre planten sibirstjernen i Røros fredet. Samme år freder statens skogvesen 35 dekar urskog i Nord-Trøndelag og en granforekomst i Sør-Varanger. I 1916 får de vernet en 60-70 dekar stor urskog i Telemark og en bregne i Sannidal. I 1917 blir et større botanisk felt vernet i Sylene i Sør-Trøndelag, og i Evje i Aust-Agder blir 70 dekar urskog fredet. I 1923 vedtar Stortinget å legge bort planene om utbygging av Gjende og Sjoa. Og slik fortsetter det. Listene over fredet natur i foreningens årsberetninger blir lengre for hvert år. Vernet av Fokstumyra på Dovre i 1923 og Vettisfossen i Sogn i 1924 er blant de virkelig store seirene.

«Kjærlighed til Naturen»

Wille ser opp fra sitt manuskript. Han har snart holdt på i én time. Siden skal dette foredraget bli utgitt i et hefte på 24 tettskrevne sider. Forsamlingen er begeistret. Budskapet har nådd frem. Snart skal komiteen som skapte naturfredingsloven og Naturvernforbundet nedsettes. Snart skal kampen for eldgamle trekjemper, vakre fosser og storslått natur begynne for alvor. Men han er ikke ferdig ennå. Det er fortsatt noen linjer igjen i manuskriptet. Wille er ved kjernen i sitt budskap. Han gjør en liten pause, tar sats, stemmen skjelver svakt.

– Man maa derfor opdrage Ungdommen til Kjærlighed til Naturen og til Ærbødighed for Livet i alle dets vekslende Former, fra de laveste til de høieste, hvis man vil, at den skal forstaa og skatte det, som vi kalder Naturens Mindesmærker og som visselig har lige stor Værdi, som de Mindesmærker Menneskene reiser af Sten eller Metal.

Det er helt stille. Så bryter applausen løs – og siden var ikke verden helt den samme.

Denne artikkelen ble først publisert i Natur & miljø nr. 1-2013 – som første del i en artikkelserie om Naturvernforbundets historie