Det er ikke det at Norge ikke har lover, konvensjoner og internasjonale forpliktelser som beskytter naturmangfoldet. Det er det at vi ikke følger dem.

Det er nå mer enn femti år siden verdens første miljøverndepartement ble opprettet. Det skjedde i 1972 av regjeringen Bratteli. Departementet ble ledet av Olav Gjærevoll, professor i botanikk. Det er samtidig all grunn til å minne om at det samme året fant det første store internasjonale miljøvernmøtet i FN-regi sted i Stockholm. Her var blant annet vår egen miljøvernminister til stede som sentral aktør.

Et viktig vedtak – som nå synes glemt – er at man i FN-regi vedtok at den internasjonale miljøverndagen skal være 5. juni. Og dette er det nå altså femti år siden.

I årene etter har Norge gjort viktige vedtak når det gjelder vernet av det biologiske mangfoldet. For Norge var i 1992 til stede på den internasjonale Rio-konferansen et av de første landene som undertegnet Biomangfoldkonvensjonen. Dessuten har Norge i Grunnlovens paragraf 112 forpliktet seg til å verne om biomangfoldet. Og i den nyeste naturvernloven fra 2009 er biomangfoldet en klar forpliktelse.

Naturavtalen som ble inngått av verdens land i Montreal i desember 2022 gir oss et nytt sett med miljømål, som vern av tretti prosent av vann og land. Lite tyder på at det blir nådd med det første.

Hvordan er så situasjonen i Norge på verdens miljøverndag? Her synes jussen nærmest å være død. I den forstand at de klare forpliktelsene stadig – og vedvarende – settes til side. Ikke minst i mange av våre kommuner.

Om vi ser på den norske rødlisten for arter fra 2021, som ar utarbeidet av den norske Artsdatabanken, hvordan er så situasjonen femti år etter at temaet biomangfold ble satt i søkelyset? Jo, situasjonen er ganske dramatisk: Av de 23 405 arter som er vurdert, står 4957 (21 prosent) på rødlisten. Av disse er 2752 truede arter. Av disse igjen er 289 kritisk truede og 959 sterkt truet. Store andeler truede arter finner vi i artsgruppene fugler, pattedyr, moser og karplanter.

Ikke minst er det beklagelig at villreinen, som er en norsk ansvarsart, er presset og truet i de fjellområdene arten fremdeles lever. Her er det blant annet hyttebyer, veier, vindkraft og snøskutere som utgjør truslene mot villreinen som har levd her til lands siden istidens slutt. Nå er denne fascinerende og sårbare arten kommet på rødlisten.

Og da er det grunn til å minnes det Olav Gjærevoll understreket i sin hovedtale på Stockholmskonferansen: «Den økologiske vitenskap er i ferd med å gjøre en ny erkjennelse. Den har allerede fortalt oss at menneskene befinner seg i enden av en næringskjede, bygget opp av utallige organismer, store og små, som til sammen utgjør et livets fellesskap i naturen. I dette fellesskapet er det bare de grønne plantene som utfører den primærproduksjon som hele vår eksistens bygger på.»

Dette artsfellesskapet som miljøpioneren Olav Gjærevoll la så stor vekt på i sitt foredrag er, som vi har vist, også truet i vårt land. Og det til tross for de klare forpliktelsene som Norge har ansvar for – internasjonalt, grunnlovsmessig og etter naturmangfoldloven fra 2009.

Den 5. juni bør være dagen vi feirer vår fullstendige avhengighet av en robust og mangfoldig natur, slik at vi begynner å behandle den deretter. God Verdens miljødag!

Bredo Berntsen, forfatter

Tor Bjarne Christensen, journalist